I «glansen» av Finanskriseutvalgets konklusjon er det nå politisk opportunt å følge på med ytterligere forslag som har til hensikt skattelegge finansnæringen på en eller annen måte.
Én ting er at forslagene til Finanskriseutvalget ville synes mer tidsriktig dersom de hadde blitt fremlagt før mange av dem allerede var debattert og implementert.
En annen ting er våset som Rådgiver i Forum for Utvikling og Miljø, Ane Scholden fremsetter i samme åndedrag. Jeg tenker her på grunnlaget for- og forslaget om det man kaller en «Robin Hood skatt» på omsetning av valuta og aksjer.
Valget av navn er også artig, gitt at en av verdens mest berømte kortsiktige tradere, Paul Tudor Jones, i 1988 opprettet en filantropisk stiftlese som heter The Robin Hood Foundation. Stiftelsen gir uavkortet alt den får inn til veldedige formål. Norgesvenn, hedgefondforvalter og valutaspekulant, George Soros, ga blant annet $50 millioner til denne stiftelsen i 2009.
I forskning er det et soleklart krav om at den skal være objektivt basert. Ane Scholden føler seg som rådgiver antagelig ikke bundet av dette. Hennes helsides innlegg i DN i forrige uke synes derfor fritatt både for objektivitet og logikk.
I nevnte artikkel ble flere påstander fremsatt, hvorav påstanden om at en skattelegging av finansielle transaksjoner vil virke stabiliserende på finansielle transaksjoner.
«Den computerbaserte handelen med valuta, hvor profitt søkes i ørsmå marginer på et enormt volum av transaksjoner, skaper ustabilitet og trenger regulering.»-het det i artikkelen.
Grunnleggende finans vil beskrive forholdet mellom likviditet og svingninger. Jo mindre likviditet, desto større svingninger. 19. oktober 1987 er et godt eksempel på dette. Det var allerede børsdagen før, den 16. oktober, en betydelig overvekt av salgsordre i markedet og ikke nok market makere, tradere og kundeordre til å ta imot dette. Mandagen hadde denne ubalansen ytterligere forverret seg og kursene falt ytterligere 25% denne ene dagen.
Men la oss ikke dvele ved konkrete eksempler, men i stedet se på denne ustabiliteten i valutamarkedet som teoretikeren påstår angivelig er skapt av den computerbasert handel. Denne handelen har økt enormt i omfang som følge av internettet. Chartet under viser volatiliteten (standardavviket) på euro mot dollar siden opprettelsen av euroen. Regresjon viser at denne har ligget flatt til tross for de enorme svingningene under finanskrisen.
Scholden vil her, hvis hun har hørt om det, sikkert trekke frem «The Flash Crash» av 6. mai 2010, hvor det amerikanske aksjemarkedet falt 9% på 20 minutter. Denne skyldtes en feilordre og det er i kjølvannet av dette lagt inn sperrer på de fleste børssystemer for å forhindre tilsvarende. Hvis man skal innføre nye skatter for hver feil som gjøres eller erfaring som mottas, kan vi like gjerne overlate lønningsposene våre til Scholden & Co med en gang.
Hva som får en til å tro at å jage kortsiktige aktører ut av markedet og derved redusere likviditeten skal virke stabiliserende, er en gåte for alle som foretar transaksjoner i disse markedene.
En reduksjon i antall aktører og likviditet betyr mindre konkurranse, færre hender å spre risikoen på og derved større kursutslag. Kurser på valutapar som EUR/USD stilles idag på 5. desimalen, mot på 3. desimalen for noen år tilbake. Den foreslåtte skatten vil doble forskjellen mellom kjøps- og salgskurs.
Veksten i volum og antallet aktører er nettopp årsaken til at det idag er rimeligere, raskere og enklere for kommersielle aktører å omsette valuta enn noen gang tidligere!
Fjern de kortsiktige aktørene og forskjellen mellom kjøper- og selgerkurs blir større. Dette er logisk. Hvem betaler for dette? Ikke rådgiveren eller de 27 organisasjonene som støtter forslaget, det er helt sikkert. Norske bedrifter er svaret.
De 27 norske organisasjoner fra fagbevegelse, politiske partier, samt miljø- og bistandsorganisasjoner er jo et imponerende antall, men man kan spørre seg hvor mange av disse ville stilt seg bak forslaget dersom de fikk vite at utgangspunktet var feil.
Det hadde ellers vært interessant og hørt hvordan problemstillingen de tok stilling til ble fremstilt. Eksempelvis: «Synes du det ville være bra om vi fikk inn $400 milliarder kroner årlig til enker og faderløse ved å ta fra finanssvina superprofitten?», ville kunne betraktes som en lite akademisk og objektiv måte å presentere denne på. Effektiv hadde den nok imidlertid vært med hensyn på å få frem det svaret spørsmålstilleren ønsket.
Det humoristiske med det hele er at forslaget skal ha til hensikt å redusere transaksjonsvolumet i valutamarkedet, samtidig som det er dagens volum man har benyttet til å beregne hvor mye samfunnet vil tjene på en slik avgift. En enestående forståelse av logikk og hvordan det hele henger sammen.
Et annet argument Scholden fremsatte er at vi tross alt betaler moms på det vi handler i butikken(?) Relevansen kan man spørre seg om ettersom valuta er en gjeldsforpliktelse utstedt av sentralbanken, ikke en vare som kjøpes.
Tidligere mottok man mynter som inneholdt sølv eller gull for at man skulle være sikret at pengene virkelig hadde noen verdi. Idag godtar vi et farget stykke papir med tall som lover det samme.
Skulle man imidlertid fulgt Scholdens resonnementet så burde man legge en transaksjonsskatt på vekslepengene man får tilbake når man kjøper en vare i en butikk. I så fall vil jeg tro at kortselskapene blir glade!
Forslaget til transaksjonsskatt på aksjehandel vil medføre at staten i så fall får en større inntekt per transaksjon enn det mange meglerhus tar i kurtasje. Til forskjell fra staten må meglerhusene påkoste et handelssystem, kjøpe seg børstilgang, betale lønninger, husleie, tilsynsavgift til staten, skatt etc etc. Scholden ønsker at staten får en slik inntekt uten å gjøre noe for den!
Hvis vi først skal skattelegge næringer som tidvis går bra, hvorfor da stanse med denne? Entreprenørvirksomheten i Norge går også bra og prisene på disse tjenestene har steget. Hvorfor ikke innføre noen få øre i skatt på innslåtte spiker. Det må jo være mulig å kreve et telleapparat montert på spikerpistoler?
Det hevdes videre at: «Det er dessuten på høy tid at vi gjør noe for å bedre den globale fordelingen, og får fylt opp en global lommebok til å betale for skader av klimaendringene». La Ane Scholden legge frem dokumentasjon for hvor mye hun har betalt av sin inntekt til dette formålet de siste 5 år. Eller er det slik at uttrykket «vi» ikke var ment å inkludere henne?
Hvis det virkelige målet er å få mer penger frem til sultne og fattige, kunne det innføres tak på hvor stor andel av gavemidler man fikk lov å bruke på administrasjon av disse midlene. Idag forsvinner betydelige deler av disse midlene i ineffektivitet og tull. Ville det ikke være riktig å sørge for å strømlinjeforme det som allerede eksisterer før man så etter nye metoder for skattelegging?
Uansett, Det finnes en langt raskere måte å «fylle den globale lommeboken». Innfør en avgift på alle tåpelige forslag. Sånn som disse har haglet på i det siste ville vi på rekordtid ha penger nok til å kurere verden for sult. Da hadde dette våset hatt en mening!
Hei Peter.
Takk igjen for at du tok deg tid til å svare.
Jeg ser av de siste argumenter og eksempler at vi ikke er så uenige som jeg trodde.
Takk for diskusjonen.
Hilsen,
anking
Hei Anking. Jeg hevder ikke at minkende likviditet medfører automatisk høy volatilitet. Likviditet avler likviditet og det motsatte er også tilfelle. Når det er liten likviditet i en aksje eller i et marked, vender ofte investorene denne aksjen eller markedet ryggen. Et selskapet kan dermed bli uinteressant og etter en stund strykes det fra børslistene. Dermed er også dette selskapets mulighet for å hente inn kapital blitt minimal. Jeg kan liste opp mange eksempler på slik «død», også når det gjelder markeder.
Markeder med stor deltagelse av aktører med forskjellige behov, herunder også short selgere, er de sikreste å investere i. Det betyr imidlertid ikke at ikke likviditeten vil «pulse» inn og ut etterhvert som nyheter eller andre ting inntreffer.
Volatiliteten i eiendomsmarkedet er ikke liten. Du bare tror den er det fordi du ikke ser daglig prising. Se derimot på utviklingen på eiendomsaksjer og du får en idé om hvordan denne ser ut. Du kan ellers foreslå for de som satt med eiendomsfond i 2008 at det ikke var noen volaitilitet og spørre dem samtidig om hva de syntes om likviditeten. De fleste av dem forsøker fortsatt å komme ut av sine investeringer.
For ordens skyld gjaldt samme oppaftning Private Equity investeringer. Det ble forut for finanskrisen hevdet at disse belånte investeringer i ikkebørsnoterte småbedrifter verken ble rammet av lav likviditet eller børsfall. Heldigvis var noen av disse forvalterne tankeløse nok til å børsnotere sine fond. Resultatet var at ingen aktivaklasse ble hardere rammet.
Du brukte selv sist fysikken som eksempel. La meg gjøre det samme. Hvis vi tar utgangspunkt i et legeme i fart, vil dette legemet bremse raskere dersom dets bevegelsesenergi forsvinner av seg eller vil ferden bli kortere dersom det flyr inn i en sky av partikler? Min påstand vil være at det siste alternativet vil medføre en raskere retardasjon. Jo flere og tettere partikler desto raskere vil legemet stanse opp. Det samme gjelder markedet. Jo høyere likviditet, desto flere partikler og større sjanse for at noen vil kjøpe i et marked som faller.
Husk at en av hovedfunksjonene til et marked er å kunne overføre risiko fra noen som ikke vil ha den til en annen som er villig til å påta seg den. Hvis man gjør det slik at sistnevnte ikke er velkommen eller gis anledning til å tjene penger, vil markedet fortsette å falle til det finner en investor som mener dette er billig nok til at vedkommende er villig til å se dette i et langsiktig perspektiv (med alle de usikkerhetene som på dette tidspunktet måtte være tilstede). Da er vi raskt tilbake til Oslo Børs i 1980. To opprop av aksjelisten før lunch og det var det for den dagen. Jeg husker selv hvilken jubel det var da Oslo Børs omsetningen nådde 2 millioner kroner på én dag.
Ikke oppfatt meg som en anti-nostalgiker, men jeg tror virkelig ikke vi skal forsøke å få børsen tilbake til dit. /Peter
Hei Peter.
Takk for at du faktisk tok deg tid til å svare på min kommentar på en ordentlig måte.
Som nevnt forsvarer jeg ikke Ane Scholdens politiske syn eller hennes modell for finansmarkedet! Det eneste jeg ønsker å diskutere er om: vil en transaksjonsskatt, les friksjon, øker eller minker volatiliteten på et gitt marked.
La oss først se på sammen hengen mellom likviditet og volatilitet. Du skriver at minkende likviditet fører automatisk til økende volatiliet, og dermed motsatt. Dette kan enkelt motbevises. Man trenger bare å se på en eller annen aksjeindeks for eksempel Dow Jones Industrial Average. Det er akkurat ved de store raske «krasjene» og de tilhørende «rebounce» der volatiliteten er størst at volumet, og dermed også likviditeten, er størst. Det er derfor helt trygt å si at minkende likviditet ikke nødvendigvis fører automatisk til økende volatiliet, og motsatt.
La oss så ser på sammenheng mellom friksjon og volatilitet. Vi kan for eksempel se på eiendomsmarkedet. Her er friksjonen stor, store meglerhonorar, takstmenn, flytting… kanskje 5% per transaksjon (og likevel et fungerende marked :-). Volatiliteten her, sammenlignet, med aksjemarkedet er liten. La oss nå igjen gjør et tanke eksperiment. Vi lar transaksjonsavgiften gå mot null, gratis megler, gratis takstmenn og gratis flytting… Folk vil nå flytte oftere og likviditeten vil øke. Min påstand er at volatiliteten på eiendomspriser vil også øke siden spekulasjonselementet kontra nyttighet vil nå øke. Mens, i følge ditt argument vil faktisk volatiliteten til eiendomsprisene vil minke på grunn av økende likviditet. Dette mener jeg er feil.
De samme argumentene kan overføres fra eiendomsmarkedet til andre markeder.
Men helt klart at en hver friksjon vil øke tidskonstanten, responstid av markedet, og gjør markedet mindre effektivt. Og, dette kan gi andre uheldige konsekvenser.
Hilsen,
anking
Hei Anking. Takk både for hyggelig tilbakemelding og for innspill. Jeg er uenig med din påstand av to årsaker. Den første er at volatiliteten har gått ned i valutamarkedet tiltross for at vi nettopp har gjennomgått den største finanskrisen siden, samt befinner oss inne i en nasjonal gjeldskrise i Europa. Det andre er at det, takket være den økte likviditeten, aldri har vært billigere for bedrifter å handle i valuta- og aksjemarkedet. De høye lønningene som det idag vises til innen finans kommer fra corporate inntekter (innhenting av kapital og restrukturering), ikke fra børs- eller markedsplassomsetning. Til tross for at kurtasjeinntekter har falt dramatisk, har ikke politikere og andre fått dette med seg. Man ønsker med andre ord å beskatte det minst lønnsomme og det som vil ramme bedriftene mest.
Et tredje poeng er hvor er disse «voldsomme svingningene» man viser til? Hvis det er The Flash Crash i mai ifjor man viser til, så var det på basis av en ordre som ble lagt inn feil og manglende elektroniske rutiner for å forhindre at dette spredde seg. Dette er siden blitt rettet på (i tillegg til at den var «liten» sammenlignet med kursbevegelsene 19. oktober 1987).
Når det gjelder ditt tankeesperiment: Hvem skal den langsiktige investoren kjøpe fra eller selge til? Et marked er avhengig av at noen andre har det motsatte syn, tidshorisont eller begge deler. Hvis ikke så blir det ingen handel. Lavere likviditet vil medføre at investorer vil ta dette med i regnestykket og forlange lavere verdsettelse når de kjøper – risikoen har jo tross alt gått opp. Dette vil også redusere evnen til å hente inn ny kapital til bedrifter.
Alt dette fordi noen misforstår hvordan markeder fungerer og ikke har fått med seg endringene som har skjedd. Det har også vært foreslått å gå over til- og argumentert varmt for et fastkurssystem. Jeg tror det ville være betydelig rimeligere rent samfunnsmessig om disse i steden fikk en innføring i en av de viktigste økonomiske lovene; loven om tilbud & etterspørsel. /Peter
Hei Warren.
Har lest med stor interesse mange av dine blogginnlegg og synes at de har vært fornuftige og lærerike. Dette er grunnen til at jeg har nå brukt litt tid til å skrive denne kommentaren for å gjør deg oppmerksom på at du trolig tar feil i «VÅS» innlegget.
En finansskatt på omsetning av transaksjoner vil ikke gir større volatilitet i kurssvingninger men mindre!
Begrunnelse:
En slik skatt vil fungere som en friksjonsledd og vil legge en demper på dynamikken til kursbevegelsen, et velkjent fenomen fra fysikk. Tidskonstanten, den tiden kursen bruker på å oppnå likevekt er proporsjonalt til friksjonen. Og Q-faktoren, maks høyden på kursen deler på tidsrommet kursen bruker på å gå opp og ned, vil minke. Det vil si at spekulasjonsboblene vil være mindre.
La oss nå diskutere følgende, noe ekstremt, tankeeksperiment. La transaksjonsskatten være på 5%. Da er det kun de langsiktig investorene som vil være i markedet, siden kun transaksjoner som gir mer enn 10% i avkastning vil være lønnsomme. For klarhet i argumentet har jeg neglisjert inflasjon. De voldsomme, kortsiktige svingningene i kursen vil da være fraværende, så godt som.
Jeg mener ikke nødvendigvis at denne modellen er det beste for samfunnet. Men, det vil gi mindre volatilitet i markedene!
Hilsen,
anking
Som alltid, er det de der har minst innsikt som skriker høyest om reguleringstiltak. Så lenge det går godt bryr ingen seg, men når de fete typene i avisen retter oppmerksomheten mot noe, så er man der og graver frem gamle ideer. Tobin-skatt i ny drakt, jeg hadde håpet vi slapp dette igjen. Jeg er ingen reaganist, men det minner meg om sitatet «Government’s view of the economy could be summed up in a few short phrases: If it moves, tax it. If it keeps moving, regulate it. And if it stops moving, subsidize it.» God kveld.