I mars 2008 offentliggjorde investeringsbanken Goldman Sachs en prognose som sa at oljeprisen skulle stige til over $200 fatet «i nær fremtid». Tidligere hadde samme investeringsbank vært først ute med spå oljeprisen over $100 fatet.
Sistnevnte inntraff i februar 2008, men i tiden mellom prognosen og $100 fatet hadde oljeprisen falt over 30%. Prognosen gjort i mars 2008 signaliserte på en måte et vendepunkt for Goldman Sachs generelt.
Aksjekursen deres hadde riktignok toppet ut 3 måneder tidligere, men det er ingen tvil om at bankens rennomé i tillegg til aksjekursen har blitt hardt prøvet siden.
Goldman Sachs har ikke bare fått meningsmålinger og politikerne mot seg for sin delaktighet i-, oppførsel under- og håndtering av kunder og motparter under finanskrisen; men deres evne til å spå retningen på markeder har i tillegg fullstendig falt fra hverandre.
«The Master of the Universe» må nå konkurrere på samme nivå som alle andre dødlige. I hvertfall nesten.
Goldman Sachs har imidlertid én stor fordel og det er at den en gang klarte å bli The Master of the Universe. Dette betyr at malen for å bli noe stort allerede er kjent for dem. Ved hjelp av fokus, flinke medarbeidere og en suveren internkultur vil veien være lettere enn den var første gangen. Mindre regulatorisk og politisk overvåkenhet enn vi opplever i øyeblikket må antageligvis også til for at dette skal komme igang.
Også oljeprodusentene har måtte ta tiden til hjelp. Prognosene på utviklingen i dette markedet har vært minst like dårlige som de pleier å være i aksjemarkedet. Den globale veksten er betydelig redusert og med det også etterspørselen etter havets gull. Selv ikke redusert produksjon som følge av utblåsningen i Mexico Gulfen og miljøvernshensyn har fått prisen opp.
Går vi tilbake til Goldman’s $200 «moment of fame» (prognosen deres stod i alle aviser), kan vi se at oljemarkedet selv ikke hadde særlig tro på denne prognosen. I det minste ikke over de neste 10 årene. Tvert imot, olje for fremtidig levering handlet lavere enn olje for umiddelbar levering.
Her tok markedet grundig feil idet oljeprisen fortsatte opp til like under $150 fatet i juli samme år. Forventningen i februar 2008 til hvor vi skulle være i august 2010 var ifølge terminkursen på $93. Kursen nå er $73, eller 22% lavere. Den er riktignok langt hyggeligere enn de $35 dollar fatet som hånet julefeiringen i 2008.
Det interessante er at det kun er 8% forskjell mellom 10 års prognosen gjort i 2008 og 8 års prognosen som terminkursen predikerer nå. Havner vi i midten av disse to prognosene blir i det minste oljeprodusentene glade da denne ligger 23% høyere enn dagens nivå.
Det jeg imidlertid føler meg sikker på er at når vi igjen «bikker» over $90 kommer analytikere raskt til å være ute med ny prognose om $200. Himmelen virker alltid nærmere sett fra fjelltopper.
Hei Peter,
Angående forventninger og terminkurver: Jeg tror jeg var så vidt inne på det her forleden i en av mine kommentarer, den gang handlet det om min noe svekket tro på prisoppgangen på korn, og da hvete. Du nevner i ditt innlegg den inverterte terminkurven i olje for to år siden, og fører den som bevis for markedets rene prisforventning. Jeg har hatt denne diskusjonen med praktikere og teoretikere så lenge jeg kan huske, så jeg skal ikke ta den en gang til. Jeg vil bare poengtere at det ikke alltid er snakk om kun prisforventninger når levering av en vare prises frem i tid. Og jeg er sikker på at du vet det like godt som meg.
For de andre, kan jeg gå tilbake til råvarene med røtter, som er de jeg egentlig kjenner best. I hele vår hadde vi tilfelle av en (til tider særdeles) invertert terminkurve i soya på chicagopå 09/10-avlingen. Det skyldes ikke tro på lavere, fremtidige priser. Bakgrunnen lå i en rekordavling i Argentina/Brasil, som var ventet og som kom som ventet. Hele og vinteren visste alle og bestemødrene deres at avlingen kom til å bli rekordstor der nede. Enorm. Og de fikk rett. Alle og bestemødrene deres gikk og ventet på å kjøpe billig soya fra brasil, for hvorfor fylle båtene med dyr amerikansk i mellomtiden? Det ble lagertrekk i påvente. Så kom avlingen, og den var større enn noensinne. Men det var også etterspørselen, skulle det vise seg. For alle hadde ventet, selvfølgelig. (Snakket man med innkjøpere før jul, ville de nærmest ledd av deg, hadde du rådet dem til å sikre der og da). Problemene viste seg i da meldingene om en ventetid for lossing på 30 dager på brasilianske havner kom over tickeren. En måneds ventetid. Alle som hadde trukket på lagrene til det ytterste satt nå i en situasjon hvor det eneste de kunne gjøre, vare å rette etterspørselen til US, i en tid der amerikansk avling gikk mot slutten og lagrene var i ferd med å tømmes. Hva får man? Prisøkning, lagertrekk, ikke nødvendigvis underskudd, men et marked som sier: Vet du, om du har noe, og skal lagre det, ikke f. om vi kompenserer deg for det risikofritt. Lagrer du, er du i samme båt som alle andre. Lagrer du, er du spekulant. Lagrer du, får du risiko på kjøpet for her og nå, spot, mangler vi tilbud så det griner. Ingen trodde på prisfall på gammel avling, men terminkurven (på gammel avling)var invertert i måneder.
Jeg vet at olje er litt annerledes, til tider (den har ingen sesonger). Og når jeg drar med meg for mye av tankegodset fra jordbruk over i den klissete, sorte, gjørma, må jeg som regel betale for det. Men da terminkurven i 08 var invertert, var det ikke kun lavere priser vi tenkte på, det var lagertrekk, i alle fall de av oss som var dumme. Det viste seg i etterkant. For her er poenget: Det kan både eksistere forventninger om lavere priser, og forventninger om høyere priser som begge, i gitte situasjoner, fører til at terminkurven snur seg på hodet. Det kan bli en selvoppfyllende profeti: De i markedet som forventer lavere priser, nekter å kjøpe levering siden for høyere/tenker levering siden på lavere priser er ok, og de som forventer at markedet er i en knapp lagersituasjon nekter å kompensere for lagring, og byr opp spot relativt til levering siden for å presse holderne til enten å selge, eller spekulere, og de risikoaverse holderne ser de høyere prisene spot og selger, mens noen holdere spekulerer og enten vinner eller taper – summa summarum: kan bli lavere priser siden, eventuelt høyere priser så lenge ny bullinfo blåser liv i boblen.
Å gjette 200 er like galt som å gjette 100, 10 eller 300. For øvrig: Hvem bryr seg? Mine største gevinster har ofte vært de gangene jeg har kastet tallene og tankene og sagt, greit, dette markedet gjør det stikk motsatte av gud vet hvilke årsaker – jeg skal ikke være den som forsøker å stoppe det.
Hei Erik. Det er nok flere motiver til dette. Mange analytikere presses til å mene noe selvom de er usikre. Nøyaktigheten blir ofte deretter. Et annet motiv er at når man kommer med en prognose som er radikal i forhold til det etablerte syn, så gjøres dette ofte i kombinasjon med at man tilbyr investorer høymarginprodukter som vil tjene på dette. Den radikale prognosen får gjerne mediaoppslag og innsalget blir dermed mye lettere. Det er derfor viktigere å se på hva aktørene gjør med sine egne penger enn å høre på hva de sier at andre skal gjøre med sine. Goldman Sachs var kjent for å ha den mest profitable av alle egenhandelsdesker. Dessverre var kundeopplevelsen en annen. /Peter
Det jeg lurer på Peter,er hvilket motiv disse analytikerne har for å hausse opp framtidig oljepris.Det virker jo som det er en fellesmodus for disse og at de har felles interesse av det.Tar de privat(ved å spekulere) sjansen på at folk skal bite på dette eller kjenner du deres motiv?
Hei Gaute. Jeg er helt enig med deg. Det sier derfor mye når analytikere i tillegg kommer med prognoser som er i flere desimaler. De fleste av dem har flaks om det første tallet foran komma stemmer./Peter
Siden det ikke eksisterer eksakte tall over faktisk produksjon, lager og konsum, og estimatene som benyttes er beheftet med stor usikkerhet, er det ikke mulig å lage presise prognoser. Denne håpløse sitasjonen for datagrunnlaget har blitt drøftet inngående av flere det siste året.
Den største feilinfomasjonen i råvaremarkedet er trolig at man later som om det eksisterer et datagrunnlag som teoretisk kan produsere relevante prognoser. Datagrunnlaget er trolig så dårlig at det beste man med noe som helst faglig hold kan si med et 80% konfidensintervall er at oljeprisen om ett år er et sted mellom USD15 og USD150. Den som ønsker å være mer presis i anslaget, glir samtidig mer og mer mot ren gjetting.