Sentralbanker har tradisjonelt hatt som oppgave å forvalte landets pengepolitikk gjennom bruk av pengemengde, valuta og renter.
For at denne forvaltningen ikke skal ha uønskede følger for land man samarbeider med, foregår det en kontinuerlig dialog med sentralbankene i disse landene.
Når sentralbanker griper inn i markedene gjennom intervensjoner, har som regel andre land blitt varslet om dette på forhånd.
Følsomheten av informasjon som vil påvirke finansmarkeder krever stor sikkerhet med hensyn til kommunikasjon, taushetsplikt og informasjonslagring.
En opplagt utfordring i disse spørsmål må derfor dukke opp når man vet at enkelte av disse sentralbankene ikke bare er rene nasjonaleide institusjoner, men privateide selskaper.
Dette gjelder sentralbankene i USA, Japan, Sør-Afrika, Belgia, Hellas, Italia, Tyrkia og Sveits.
I Sveits er sentralbanken til og med notert på børsen som et helt vanlig selskap med fokus på egen lønnsomhet. Lønnsomhet er i dette tilfellet noe aksjonærene har fått i bøtter og spann.
At det i slike situasjoner kan oppstå åpenbare interessekonflikter, synes ingen å være nevneverdig opptatt av. Spesielt kunne man tenke seg dette når sentralbanken samtidig har fått i oppgave å stimulere økonomien gjennom kvantitative lettelser.
Ved kvantitative lettelser bruker sentralbankene samfunnets midler til nettopp å kjøpe verdipapirer.
Aksjonærene i den Sveitsiske Sentralbanken (SNB) synes å ha fått langt mer ut av dette enn aksjonærer i andre sveitsiske selskaper. Dette er ikke så merkelig når vi samtidig vet at SNB også for egen regning investerer i aksjemarkedet.
Porteføljen av amerikanske aksjer eid av SNB var alene verdsatt til over $84 milliarder i sommer.
Mens den sveitsiske børsindeksen (SMI) har steget 13.4% i år, har aksjene i den Sveitsiske Sentralbanken steget ni ganger så mye. Indeksen over europeiske banker har hittil i 2017 steget 4.9%, mens kursen på SNB-aksjen har steget 121%.
At det er merverdier ved å ikke bare være bank, men sentralbank synes åpenbar.
