Frykten kom sterkt tilbake i aksjemarkedene i forrige uke. VIX-indeksen, som forenklet måler frykten i markedet gjennom hvor mye investorer er villige til å betale for kursforsikring, steg i forrige uke med 52.48%. Tilsvarende oppgang har ikke vært notert siden oktober 2008.

Man kan igjen ikke la væres over å undres hvorfor aksjeinvestorer alltid føler seg tryggere jo høyere kursene stiger. Klatrer man derimot opp en stige er det få som har problemer med å forstå at jo høyere man klatrer desto mer utsatt er man. Siden dette fenomenet alltid har vært til stede i aksjemarkedet, kan man ikke konkludere annerledes enn at grådighet må ha en bedøvende effekt på dømmekraften.

I en blogg skrevet den 14. januar nevnte jeg at det igjen var blitt meget rimelig å forsikre seg mot kursfall. Terminkontrakter på VIX-indeksen har riktignok ikke hatt like stort utslag som selve VIX-indeksen, men har allikevel steget 12% siden nevnte blogg. Dette er uansett mer enn nok til å dekke kursfallene på 5% i S&P-500 indeksen eller 6% på Oslo Børs i samme periode.

Det ovenstående chartet viser nivået for de ulike VIX-futurene den 14. januar (i grønt) og på fredag (i svart). Det bør nå ikke herske særlig tvil om at markedet også denne gangen hadde rett med hensyn til utviklingen.

Tatt i betraktning alle «løp og kjøp» anbefalinger på aksjer som den senere tid har vært gjengitt i pressen, kan vi bare nok en gang konkludere med at det er langt bedre å følge med på hva aktørene gjør fremfor hva de sier.

 

Statsobligasjoner opp 2.7% siden årsskiftet

Et alternativ til å kjøpe forsikring mot kursfall ville ha vært å kjøpe statsobligasjoner. Amerikanske statsobligasjoner med 10 års løpetid har steget 2.7% siden årsskiftet. De tre faktorene som har bidratt til oppgangen har vært bankene som fortsetter å plassere TARP-midlene (krisepakkene) i trygge statsobligasjoner i steden for å låne dem ut (derved tar de pengene de låner fra staten og låner dem tilbake til staten med en pen gevinst).

Videre har inndekning av short posisjoner bidratt til en god del av etterspørselen (grafen nedenunder viser at andelen shortposisjoner i disse obligasjonene var blitt svært høyt). Til slutt har sviktende kurser i aksjemarkedet fått investorer til enten å flytte penger over i pengemarkedsfond eller kjøpe statsobligasjoner. Samme grafe viser hvor stor den spekulative etterspørselen etter disse obligasjonene var forut for finanskrisen.

En oppgang i obligasjonskurser betyr at avkastningen på disse faller. Siden årsskiftet har kursoppgangen i obligasjonene medført at avkastningen har falt fra 3.85% til 3.60%. Med andre ord er det ikke mye man får i året for å låne den amerikanske stat penger i 10 år. (Tatt i betraktning den storm av mistro jeg mottok da jeg nevnte at verdens største fond hadde gitt en årlig avkastning på 8%, blir 3.6% for absurd å regne).

Det absurde med denne avkastningen er allikevel ikke rentenivået, men det at investorer godtar stadig lavere rente på statsobligasjoner samtidig som CDS-markedet viser at kredittverdigheten deres er kraftig redusert. Dette gir ingen mening. Enten er statsobligasjonene feil priset (renten for lav) ellers så er CDS-prisen for høy. Jeg gjetter på førstnevnte.

Artikkelen ble publisert mandag, 25. januar, 2010 klokken 09:31 og er arkivert i kategorien Hedge, Marked, Samfunn. Du kan følge denne artiklens kommentarer via RSS 2.0. Both comments and pings are currently closed.