«Et meglerhus uten bonus er som et horehus uten damer». -«Tjuvholmen» en kriminalroman av Ole Christian Hole.
Godt hjulpet av børsfallet i Kina, svak vekst, kraftig fall i High Yield-obligasjoner, dramatisk nedgang i verdien av norske kronen, økende sosiale forskjeller, lav etterspørsel etter råvarer, halvering av oljeprisen, flukt fra aksjer i fremvoksende økonomier samt noen nasjonale konkurstrusler – merker man at investorer for første gang siden finanskrisen synes å være i beit.
I tillegg har selskapet Glencore, til nå ukjent for de fleste, dukket opp i rampelyset som en viktig forklaringer på markedsuroen. Dette har skjedd like ubemerkelig som uttrykket «subprime» dukket opp i 2007 og fondsnavnet «LTCM» dukket opp i 1998.
Det hele er satt i perspektiv av at det plutselig er gått opp for markedet at kursfallet i Glencores aksjer utgjorde et beløp som var tre ganger så stort som verdifallet på samtlige greske bankaksjer under krisen for et par måneder siden.
Det kan i slike tilfeller være verdt å ta et øyeblikk og tenke over når din rådgiver, megler eller forvalter nevnte Glencore for deg for første gang, om i det hele tatt.
Boken «A Colossal Failure of Common Sense» beskriver hva som gikk galt med investeringsbanken Lehman Brothers. Den er en leseverdig påminnelse om hvorfor og hvordan ting går galt. Den egner seg også som ledelseslitteratur. Boken er nemlig rene oppskriften på ledelsesfeil.
Mange vil kjenne igjen denne lederstilen, ikke minst profilen til ledere som opptrer dominerende, men raskt føler seg truet. Denne kombinasjonen av egenskaper opptrer gjerne hos mannlige ledere som har kombinasjonen høyt testosteron- og kortisolnivå.
Denne kombinasjonen gjør dem risikovillige, men samtidig dårlige til å takle stress. Menn med slike hormonelle verdier vil følgelig foretrekke å ta risiko med andres penger fremfor sine egne. Av denne grunn er det ikke sjelden at de velger å investere sine egne penger i andre ting enn det de anbefaler andre å gjøre.
For å slippe å ta ansvar for egne feil eller måtte rette opp disse, skyver de gjerne skylden over på andre. Ofte bak ryggen på de utpekte.
I likhet med Richard S. Fuld, sjefen for Lehman Brothers, fremmer slike ledere ofte nye ideer uten selv å ta ansvar for gjennomføringen. Går det bra er de imidlertid kjapt ute med å ta æren og belønne seg selv økonomisk.
Et annet trekk hos Fuld var å plassere egne folk i nøkkelroller. Disse ble belønnet for å være lojale mot Fuld, fremfor banken. Denne ukulturen resulterte i stadig friksjon og avstand mellom ledergruppen og de ansatte. Viktige kommunikasjonslinjer opphørte som følge av dette.
Lehman-«hoffet» var heller ikkse snauere enn at de økte sine egne inntekter gjennom å tildele seg andeler av bonuspotten som var øremerket for de ansatte. Klager fra ansatte på lave bonuser i forhold til egen inntjening og kommunisert beregningsnøkkel, kunne medføre avskjedigelse.
Erfarne Lehman-medarbeidere, som av Wall Street var ansett for å være enere innenfor sine fagfelt, hadde advart Fuld og ledelsen mot en rekke av deres satsingsområder. De samme hadde også påpekt at bankens belåning måtte senkes. Begge deler ble avfeid av Fuld og hans hoff. De respektive fagsjefene ble ignorert, degradert, fikk bonuser avkortet eller sa selv opp for å slippe å være med på en grunnstøting de oppfattet som uunngåelig.
Fuld fikk dermed egenrådig styre en gjeldstynget bank med illikvide investeringer med full fart inn i den finansielle stormen og avgrunnen i 2008.
En annen karakteristikk som nevnes er hvordan Fuld brukte selskapets midler som sine egne. Bruk av privatfly, reiser, selskaper, medlemskap i klubber, dyre kunstkolleksjoner og livsstil generelt blir alle belastet selskapet. Til tross for at Fuld hadde en lønnspakke som var på størrelsen med enkelte lands bruttonasjonalprodukt, hadde han nærmest totalaversjon mot å betale noe selv. Det spilte ingen rolle hvor lite det kostet.
Det fantes ingen selvkritikk og budbringere av kritiske bemerkninger ble enten sparket på stedet eller «merket». Fuld kvittet seg systematisk med kritikere. Ledelsesstilen var en av egenrådighet, uavhengig av styret.
Ledere som Fuld hevder alltid å være nær et gjennombrudd når resultatene svikter. Det finnes som regel ingen grenser for hvor mye av aksjonærenes verdier de er villige til å kaste bort før katastrofen er et faktum.
Den 158 år gamle investeringsbanken Lehman Brothers gikk overende som følge av én enkelt leders grådighet og egenrådighet. Den var på dette tidspunktet USAs fjerde største investeringsbank.
Richard S. Fuld derimot gikk imidlertid ikke ned med banken, men fløt lykkelig inn i solnedgangen. Med seg på ferden hadde han noen hundre millioner dollar som han hadde fått i lønn og bonuser over de årene med oppgangskonjunktur hvor han hadde stått til rors.
Ledere med samme egenskaper, men som har tjent mindre, har for vane å raskt dukke opp igjen etter forlis. Gjerne med nye forretningsforslag som de vil andre skal finansiere og betale for før leveranse. De samme er gjerne eksperter på «story telling» og vil derfor ha fabrikert en god historie på hvorfor deres siste forlis var andres skyld og hvor greit alt ville gått hadde man bare hørt på dem.
Historien vil deretter gjenta seg.
Hei Rolf,
Svenske Brummer & Partners er et utmerket alternativ og en av de største hedgefondgruppene i Europa.
Norge er mer kompleks. De fleste aksjefondene her til lands tar honorarer på høyde med hedgefond. Dette er helt unikt tatt i betraktning av at kun noen få prosent, om noen, av aksjefondenes forvaltning er aktiv (ikke avhengig av retningen på aksjemarkedet). Det er følgelig helt naturlig at Verdipapirfondenes Forening lobbyer myndighetene mot konkurranse fra hedgefond.
I Finansdepartementet/Finanstilsynet mangler det kompetanse på området. Intensjonen deres kan være god, men med én gang de må sette seg inn i noe nytt er det tysk rettspraksis som gjelder: Hvis det ikke står at det er tillat, er det forbudt. Samtidig sklir håpløse finansielle produkter med vanvittige marginer for selgerne under radaren deres og det kan ta tiår før disse blir forbudt. Spesielt hvis bankene har begynt å selge dem.
Byråkratene vil dessverre aldri måtte stå til ansvar for å ha påført deg eller pensjonister tap gjennom elendig og proteksjonistisk regulering.
Et aksjefall samtidig med en renteoppgang vil være en katastrofe for de fleste pensjonsfond idag. Og det i en periode når de allerede sliter med avkastning i forhold til sine avkastningsgarantier.
Du har imidlertid selv frihet til å oppdage å velge alternativer tilbudt i utlandet. Men dette er en stor jobb dersom man ikke har mye tid og vet hvor man skal begynne.
/Peter
Hei igjen.
Veldig enig der Peter, men kan jo minne øvrige om et tips du tidligere har gitt: For eksempel Brummer & Partners i Sverige tilbyr enkelte hedgesparing produkter med svært lave krav til innskudd.
Men arbeides det noe særlig aktivt i Norge for å få finanstilsynet til å snu i holdningen til hedgefond? At de fleste i Norge i dag i prinsippet ikke kan sikre sine egne sparemidler og pensjon er egentlig helt forkastelig. Å spre pensjon/sparepenger utover mange aksjer/obligasjoner som sikring er i mine øyne ikke sikring – under kriser faller alle disse samlet uansett 🙂
MVH
Rolf
Internasjonal spenningsøkning har ofte resultert i hamstring av viktige råvarer slik som olje. Tidligere steg kobber også på krigføring fordi det ble brukt i ammunisjon. Idag bruker man en god del andre materialer i ammunisjon slik at denne etterspørselen er mindre.
En renteheving gjør kostnaden på kapital dyrere for bedrifter og renteplasseringer mer attraktive for investorene.
/Peter
Hei Rolf,
Hyggelig at du finner artiklene mine av nytte.
Det vil alltid finne noen som mener at vi står overfor en krise av bibelske dimensjoner og det vil, med mindre man allerede har hatt en kraftig nedgangsperiode også nær sagt alltids finnes grunner til at vi kan få en slik. Både kjente og ukjente.
De fleste av oss klarer ikke å time slike katastrofer med noen presisjon og man står da igjen med å sørge for at vi har porteføljer som er sammensatt slik at vi ikke lider mer enn vi kan tåle dersom slikt inntreffer.
Det som er veldig betenkelig i nåværende tilfelle er at Finanstilsynet i Norge nærmest har avskåret alt annet enn de mest profesjonelle institusjonene for å skaffe seg adgang til å bygge porteføljer som kan tåle en syklisk nedgang.
I internasjonal presse leser vi om at profesjonelle investorer og pensjonskasser hadde solgt seg ned i aksjer før denne sommeren, mens i Norge ble man bare anbefalt å øke risikoen.
Martin Armstrong har en sterk track record og jeg er enig i mange av hans betraktninger. Markedene idag er imidlertid kraftig «distorted» at finanspolitiske tiltak og pengeinnsprøytning og det forlenge tiden det tar før tyngdekraften igjen virker.
/Peter
Jeg har vanskelig med å forstå det ralliet vi ser nå spesielt i Norge selv om oljeprisen stiger litt.Markedet burde heller falle nå som russerne bomber i Syria og den internasjonale spenningen øker.Flyktningesituasjonen vil på kort sikt bli en stor belastning på europeisk økonomi og av den grunn burde børsene også falle.Er det en renteheving fra Fed som initierer et større krakk?Skulle jo tro at amerikansk økonomi/verdensøkonomien skulle tåle det ligger i en slik vurdering?
Hei Peter og takker for tipset.
Noen mener at nå vi står overfor en omfattende krise som er større enn finanskrisen og Lehman etc. Og denne gangen vil det være statsgjeld som er problemet, og deretter omveltninger i styresett pga manglende tillit til politikerne.
Nærmere bestemt «legenden» Martin Armstrong. Jeg vil ikke mene for mye om hans konkrete spådommer om spesifikke hendelser, men han har mange gode poenger rundt dagens tilstand/problemstillinger (EU og Euro, statsgjeld, konfliktsituasjoner etc). Modellen hans bygger nå blant annet også på et fundamentalt forhold som gir mening (kapitalstrømmer), og han har vært god til å forutse «kriser» tidligere. Har du gjort noen tanker rundt Armstrong og hans teorier, og ditt syn på verdensøkonomien fremover?
Mange takk for gode artikler.
MVH
Rolf
Hei Frode,
Hyggelig at du fant de nyttige.
Jeg har sett begge filmene du nevner og er enig i at de er meget bra.
Når det gjelder dagens QE-situasjon, så har det aldri tidligere vært gjort noe på størrelse med denne. Vi er med andre ord på utestet mark og faren er opplagt den du nevner. I tillegg er vi nær tilbake på nivået vi hadde før EUs QE ble satt i gang.
Alle som idag risikerer penger på aktiva avhengig av økonomisk oppgang har blind tillit til at sentralbanker skal klare å redde både dem og økonomien. Dette er ikke sunt for noen av partene og bidrar til å forvrenge naturlig markedsutvikling. Naturen er konstruert slik at den korrigerer utvikling, miljø, økonomi, adferd etc etc når vi fjerner oss langt nok fra equilibrium. Det skjer bare ikke når alle venter det.
/Peter
Takk for boktips og nyttige betraktninger.
Vil gjerne anbefale dokumentarfilmen «Inside Job» fra 2010 og spillefilmen «Too big to fail» fra 2011 som også omhandler finanskrisen. I den siste gjør James Woods en minneverdig tolkning av nevnte Fuld.
Apropos sunn fornuft. Noe skurrer når virkelig dårlige US jobbtall gir rally på børsene. Spesielt siden rentene er lave og ventes å holdes der lenger.
Hva tenker du om pengetrykking (gjeldsoppbyggingen) som medisin for å få verden til å «yte» mer?
Kan det være at lettelsene (QE) etterhvert, paradoksalt nok, blir en for tung byrde å bære, når eller hvis, rentene heves av FED?
Frode