Det er tilliten til at sentralbankenes fortsatte kjøp av obligasjoner som alene forhindrer verdens obligasjonsmarkeder fra å kollapse.
Sentralbanker har som oppgave å overvåke pengepolitikken. Sentralbanker har også som oppgave å gripe inn for stabilisere egen valuta dersom dette skulle bli nødvendig. En slik inngripen kalles intervensjon. I de mest ekstreme tilfellene kan flere lands sentralbanker avtale om å gå sammen om intervenere for å forsøke å stabilisere finansmarkedene.
Oppgavene sentralbanker er gitt medfører at disse har behov for å snakker sammen og det vil også være opportunt at de varsler hverandre om tiltak som skal iverksettes. Sentralbanker snakker derfor daglig sammen over et kryptert nettverk.
Basert på den meget kurssensitive informasjonen sentralbankene har adgang til, er det essensielt at deres integritet ikke trekkes i tvil. I hvert fall i teorien.
Praksis har vist noe annet.
På nittitallet var spesielt den japanske sentralbanken (BOJ) aktiv i valutamarkedet. Det var i den tiden så vanlig at japanske banker «tjuvstartet» en raskt etterfølgende BOJ-intervensjon at markedet lærte seg å bruke handelsmønsteret til japanske banker som et tegn på forestående BOJ-intervensjon.
Kom man på jobb en morgen og det første som skjedde da man slo på det elektroniske valutahandelssystemet var at tre japanske banker kjøpte USD/JPY av deg, gjaldt det øyeblikkelig å kaste seg rundt å kjøpe tilbake det man nettopp hadde solgt, samt mer.
I perioden 1993-2000 intervenerte BOJ totalt 171 ganger i valutamarkedet. Ved 165 av disse tilfellene kjøpte de dollar mot yen. Akademiske studier har siden vist at markedet ble mer og ikke mindre ustabilt som følge av disse intervensjonene.
Det ble sagt at BOJ ga de japanske bankene en «heads up» fordi de ikke ønsket å skade et sårbart japansk bankvesen. Sett utenfra var dette «innsidehandel».
Dessverre er dette langt fra det eneste tilfelle hvor man kan trekke sentralbankers integritet eller evne til å holde på informasjon i tvil.
Et mer aktuelt eksempel er fra 30. november 2011. Kl. 14.00 norsk tid denne dagen intervenerte seks av verdens største sentralbanker simultant i markedet. Sentralbankene i USA, Storbritannia, Japan, Europa (ECB), Canada og Sveits deltok i aksjonen.
Fellesintervensjonen hadde en dramatisk effekt på alle finansmarkeder. 2011 hadde frem til dette tidspunktet vært preget av usikkerhet og tap i aksjemarkedene. På bare fem måneder hadde MSCI-World Stock Index falt 25%.
Det mest interessante var imidlertid hvordan markedet oppførte seg i forkant av intervensjonen. Det var nemlig slik at økonomiske nyheter som hadde kommet om natten og på morgenen var negative. Følgelig åpnet aksjemarkedene i Europa lavere.
Til tross for de dårlige nyhetene tok det imidlertid ikke lang tid før de stabiliserte og begynte å bevege seg kraftig oppover. Lignende utvikling kunne man registrere i amerikanske dollar. Den åpnet høyere, men begynte rask å svekke seg.
Utviklingen virket ulogisk og vi forsøkte å finne en forklaring. Med unntak av kobber beveget alle markeder som om de hadde fått et «risk on» signal. Vi satt selv med short posisjoner i både aksjer og kobber, og på basis av den underliggende utviklingen dekket vi short posisjonen i sistnevnte, ettersom denne klart var i utakt med resten av utviklingen. Mange sensorer blinket «rødt» uten at vi fant noen forklaring.
Ettersom ingen stop loss-nivåer var nådd på aksje-short’ene våre lot vi disse dessverre ligge. Utenlandske meglere fortalte oss om banker og store fond som kjøpte aksjer og samtidig solgte dollar og statsobligasjoner. Ingen hadde imidlertid noen formening om hvorfor denne plutselige interessen.
Presis klokken 14:00 fikk vi derimot vite dette. Nyheten om fellesintervensjon blinket på alle nyhetsskjermer og kaos fulgte umiddelbart. Aksjer steg øyeblikkelig over 3%, dollaren falt over 1% og statsobligasjoner stupte. Nær halve dagens oppgang hadde imidlertid skjedd i timene før nyheten ble offentliggjort.
For vår del tapte vi i løpet av sekunder en fortjeneste som vi hadde brukt hele måneden på å bygge opp. På årsbasis endte vi året +0.5% (mot +5% før intervensjonen). MSCI-World Stock Index endte året -7.6% og Oslo Børs -12.5% til tross for hjelpen fra intervensjonen.
Den sveitsiske sentralbankens opptreden i forrige uke, som kostet banker, meglerforetak, bedrifter og privatpersoner et hittil ukjent antall hundrede milliarder av kroner, har resultert i nytt søkelys på adferden til sentralbankene.
Ulike eierskapsmodeller i sentralbanker gjør også dette aktuelt. De fleste sentralbanker eies riktignok av de respektive lands skattebetalere gjennom 100% statlig eierskap, men ikke alle. Både Federal Reserve og Den Sveitsiske Nasjonalbanken (SNB) er eksempler på unntak. 45% av SNB er nemlig børsnotert, mens øvrige 55% eies av sveitsiske regionale banker.
Det private eierskapet kan muligens forklare hvorfor den ikke ønsket å fortsette å kjøpe en fallende euro.
Fra finanskrisen og frem til forrige uke har de fleste med formue kunne nyte godt av aktivitetene til sentralbankene. Dersom denne tilliten svekkes kan det få dramatiske følger.
Sentralbankenes voldsomme kjøp av obligasjoner har eksempelvis alene bidratt til lave renter og enorme gevinster for obligasjonseiere. Det er tilliten til at sentralbankene fortsetter sine kjøp som alene forhindrer verdens obligasjonsmarkeder fra å kollapse.
Hendelsen i forrige uke kan være et tegn på at de motstridende interessene begynner å bygge seg og således være en første sprekk i «demningen». Nytt fokus på integritet bidrar i så måte ikke til å redusere bekymringen. Idag setter alle sin lit til at ECB ikke skuffer kl 13:45.
For de som ikke fikk det med seg, kom det igår en «lekkasje» fra ECB som sa at de idag vil kunngjøre kjøp av obligasjoner for €50 milliarder per måned ut 2016.
Chartet viser kursutviklingen på Den Sveitsiske Nasjonalbanken. Det kan virke som aksjonærene heller ikke var spesielt fornøyde med sist ukes utvikling.