«One of the greatest pieces of economic wisdom is to know what you do not know.» -John Kenneth Galbraith
Å putte alle eggene sine i én kurv har ifølge porteføljeteori klare farer. Disse farene og grunnen til at de i dagens situasjon, er imidlertid stoff for en annen blogg.
Tema for denne bloggen er at vi går glipp av muligheter når vårt fokus kun er rettet ett sted.
Fokus gjør nemlig at vi mister oversikten. Dette gjelder overalt. Det er naturlig at dette skjer når vi blir skremt eller holder høy hastighet, men samtidig enda viktigere at vi klarer å «løfte blikket» og gi oss selv anledning til å ta inn mer informasjon.
Illusjonister, både de reelle og de finansielle, lever av å lede vår oppmerksomhet. Ingen av dem vil at vi skal få med oss hele bildet. Gjør vi det blir illusjonen/salget mislykket.
Mister vi oversikten, mister ikke bare muligheter men også evnen til kritisk tenking. Et eksempel på sistnevnte er boliglånsobligasjonene som dannet grunnlaget for finanskrisen. All kritisk tenking forsvant da banker og ratingbyråer fokuserte på hvor mye penger de kunne tjene på å selge disse til pensjonskasser, kommuner og andre mindre kunnskapsrike investorer.
Et eksempel på at vi mister oversikt og går glipp av andre muligheter erfarte vi i høst. «Alle» hadde fått med seg at japanske aksjer var inne i en oppgangstrend (+100% på to år). Aksjer var følgelig lett å anbefale og den japanske sentralbankens voldsomme (BOJ) økning i kvantitative lettelser var alt som skulle til for å få «nølerne» til å kjøpe.
De med liten oversikt, men forutseende med hensyn til nye kvantitative lettelser, kjøpte muligens japanske aksjer på bunnen av korreksjonen i oktober. I så fall har de til nå fått en avkastning på 16%. Det er imidlertid sjelden noen treffer bunnen annet enn i ettertid og derfor kun tatt med her for å illustrere et ytterpunkt.
De noe smartere knivene i skuffen kjøpte japanske aksjer og solgt samtidig et beløp tilsvarende kjøpssummen (yen) mot amerikanske dollar på termin.
De smarteste knivene med den største oversikten så imidlertid at følgene av pengetrykkingen ville gi en annen og mer attraktiv mulighet. Utvanningen ville svekke den japanske kredittverdigheten, en svekkelse som ikke var priset inn i CDS-kontraktene (kredittbeskyttelse) på Japans nasjonalgjeld.
CDS-kontraktene lå tvert imot på det laveste nivået man hadde sett på 5 år. Ytterligere pengetrykking (som var ventet – det var størrelsen som kom til å overraske) ville bare gjøre denne situasjonen verre.
De som hadde oversikt, kunnskap og valgte dette alternativet fikk med seg en verdistigning på 65% i samme periode som aksjemarkedet steg 16%. Fra bunnen i september har en 5 års CDS-kontrakt steget solide 127% i verdi (japanske aksjer har steget 5% i samme periode). Dette er langt mer enn noe aksjemarked og har skjedd rett foran øynene på de fleste «eksperter».
CDS-kontrakter har asymmetrisk avkastningsdistribusjon. Så lenge kontrakten eksisterer finnes det en nedre grense for hva den er verdt, mens oppsiden i teorien er «uendelig». Jo lavere man kjøper, desto større er potensialet. Akkurat som med dagens oljepris.
