Det mentale stresset fallskjermhoppere utsettes for når de oppdager at fallskjermen enten ikke åpner eller har en feilfunksjon, er betydelig.

Det er i så måte mye lettere å vite hva man skal gjøre om hovedskjermen ikke åpner i det hele tatt, enn om den åpner delvis.

I første tilfellet vet man at dersom man treffer bakken i en hastighet av rundt 200 km/t, vil det begrense fremtidsutsiktene drastisk og at for å unngå dette må man løse ut reserveskjermen. En enkel beslutning.

I det andre tilfellet henger man under «noe», ser at det ikke ligner en normal utseende fallskjerm og kan da begynne å lure på om den enten vil «rette seg selv ut» eller om den bremser farten nok til at det vil være trygt å lande med den allikevel.

Utfordringen ligger i at man har begrenset tid til denne livsviktige beslutningsprosessen som følge av at gjenforeningen med Moder Jord ventes inntreffe mellom 15 og 30 sekunder.

Ved en feilfunksjon eksploderer produksjonen av stresshormoner i kroppen og vissheten om at vi nå er i livsfare blir i tillegg en betydelig mental belastning.

Da man på åttitallet gikk over til å la førstegangs fallskjermelever få hoppe med firkantskjermer måtte nødprosedyrene endres. Før den tid var prosedyren ved en feilfunksjon i hovedskjerm rett og slett å raskest mulig trekke reserveskjermen.

Ved overgangen til firkantskjermer måtte man imidlertid frigjøre denne først ved å trekke i ett håndtak og deretter trekke reserveskjermen via et annet håndtak.

Man kunne ikke henge i begge skjermene samtidig ettersom det var da stor fare for at firkantskjermen vil vikle seg inn i reserveskjermen og begge da miste bæreevne.

Firkantskjermer hadde fordelen av at de hadde veldig gode flyegenskaper (de er i realiteten en vinge), mens ulempen var at de hadde flere muligheter for feilfunksjoner. Tvinn på liner kunne bli langt mer alvorlig enn på rundkalotter fordi disse både kunne forhindre skjermen fra å åpne fullstendig, samt gjøre det umulig å styre skjermen.

Etterhvert som man fant nye former for feilfunksjoner og disse igjen måtte takles forskjellig, besluttet man å redusere både tvil og beslutningsprosessen for hvordan feilfunksjoner skulle håndteres.

Elevprosedyren ved feilfunksjon ble redusert fra å forsøke (med svært begrenset erfaring) å definere hvilken type feilfunksjon man hadde og velge den riktige prosedyren for denne, til det vesentlig enklere: «Flyr, flyr ikke».

Flyr ikke skjermen perfekt, trekk håndtaket som kutter vekk hovedskjermen og trekk deretter reserveskjermen.

Denne prosedyreendringen krevde mindre mental kapasitet i en stressende situasjon og har siden spart tusenvis av elever fra bruddskader og det som verre er.

En grundig gjennomgang av fallskjermsportens utfordringer og en lang omvei over til finans senere, er det antagelig nettopp dette lokkeduene (avisene kaller dem «hjørnesteinsinvestorer») nå har gjort når vi leser at de har dumpet sine Flyr-aksjer.

Avstanden til bakken for selskapet Flyr var tilstrekkelig til at man gikk for «flyr ikke» og dumpet selskapet før en «feilfunksjon» kunne ødelegge noe av den gratisgevinsten man hadde fått for å være lokkedue.

Fra toppkursen for åtte dager siden og til idag har 25% av verdien av selskapet blitt borte, så det kan sikkert hevdes at den forenklede nødprosedyren har noe for seg i finans også.

Man kan bare håpe at alle parter nå lander mykt.