«If you’re playing a poker game and you look around the table and can’t tell who the sucker is, it’s you.» – Paul Newman
Etter mange år med anklager om juks rettet av bedrifter, pensjonskasser og andre legitime brukere av valutamarkedet (herunder ønske om endret praksis fra det norske Oljefondet), ble bankene ifjor tvunget til å endre handelspraksis i valutamarkedet.
Endringen går på hvordan banker kan tillate seg å behandle sine kunder i valutamarkedet og ble ført i pennen av BIS (Bank of International Settlements).
Flere av verdens største sentralbanker har støttet den siste endringen som i klartekst har til hensikt å begrense hvor ofte en bank kan jukse sine kunder ved å ikke stå ved handler kunder har foretatt.
Praksisen er kjent som «Last look» og vil si at banken har anledning til å annulere handler hvor bankene ikke oppnår en garantert gevinst.
Sagt på en annen måte vil en kunde bare få bekreftet en handel dersom kursen kunden har handlet til er dårligere enn den gjeldende markedsprisen.
Man trenger ikke være dyktig for å tjene penger i finans når det kun er handler som gir garanterte gevinster man vil akseptere.
Husk dette neste gang du fristes til å la deg imponere av bankenes valutagevinster.
Regulatoriske myndigheter har stilletiende godkjent denne praksisen. I valutamarkedet er det bankene som dominerer og alle vet at banker bare i de mest ekstreme tilfeller straffes dersom de gjør noe galt.
Valutabanker er «market makere» i valutamarkedet. Betydningen av uttrykket «market maker» var at man stilte forpliktende kjøps- og salgskurser.
Hensikten med forpliktende kurser er at kundene og markedet forøvrig til enhver tid skal vite hva valutaene er verdt.
«Forpliktende» skal også sørge for at kursene som stilles er reelle og ikke blir manipulert ved at noen setter avvikene priser risikofritt med hensikt på å forlede kunder og markedet.
Etter hvert som bankene tilbød kundene elektronisk handel ble imidlertid «forpliktelsen» fjernet i det stille. Det betyr i praksis at kursene man ser ikke er til å stole på.
Bankenes datamaskiner ble nemlig programmert slik at når kunden trykket kjøp eller selg, ventet banken med bekreftelsen mens datamaskinen kikket rundt i markedet og vurderte om dette var en dårlig kurs for kunden eller ikke.
Dersom kursen var dårlig for kunden, eksempelvis at kunden hadde kjøpt til en pris som lå over markedsprisen, ble handelen bekreftet. Banken fikk dermed en risikofri gevinst.
Var prisen kunden hadde handlet til lik markedsprisen, ble handelen avslått. Kunden fikk da enten en kurs som var dårligere eller ble tvunget til å forsøke på nytt igjen.
I 2015 ga det amerikanske justisdepartementet (DOJ) Barclays Bank en bot på $150 millioner for å ha systematisk annullert alle handler hvor banken ikke var garantert gevinst.
I januar samme år falt euroen på noen minutter 40% mot sveitserfranc. Største delen av fallet skjedde nærmest uten at det var mulig å foreta én eneste handel.
Banker priser valuta ene og alene på basis av prisene til rundt fem store valutabanker. Forsvinner kursene til førstnevnte, så forsvinner i praksis alle kursene i valutamarkedet.
Det var dette som skjedde med sveitserfranc denne fatale dagen.
Det hevdes at ingen enkeltstående hendelse har påført bedrifter og privatkunder større tap enn denne hendelsen. Om ikke bankens valutaavdelinger fungerte, så var det ingen forsinkelse i deres kredittavdelinger.
Kunder med lån i sveitserfranc måtte umiddelbart stille mer sikkerhet, ellers ble de tvunget til å ta tapet. Få kunder var forberedt på en gjeldsøkning på 40% i løpet av noen minutter.
«Last look» sørget for at kunder som forsøkte å kjøpe sveitserfranc før det gikk helt galt, ikke fikk kjøpt.
Klagene fra kunder mot «Last look» praksisen har bare økt etter dette og de regulatoriske myndighetene hadde til slutt ikke noe annet valg enn å be bankene tone ned svindelen.
Nå, ni måneder etter at myndighetene ble tvunget på banen, kan vi endelig glede oss over tall som bekrefter at innstrammingen har hjulpet.
Antall annullerte handler er redusert med 41% og man har i tillegg nesten halvert tiden bankenes datamaskiner lar være å bekrefte handler mens de forsøker å finne en garantert gevinst.
Det rapporten fra BIS imidlertid ikke tar for seg, er det som i valutamarkedet er kjent som «merking». Det finnes nemlig flere måter å lure kundene på.
Bankenes datamaskiner følger nemlig nøye med på hvordan markedet utvikler seg i minuttene etter at du har handlet med dem.
Bankene ber derfor om at handelsplattformer sender dem identifikasjonskoden, «tags» til alle som de har handlet med. De mest aktive bankene mottar slike «tags» flere ganger om dagen og disse blir så gjennomgått av egne avdelinger.
Hensikten er å kvitte seg med motparter som er flinke i valutamarkedet og kun stå igjen med «tapere» som motparter.
Hvis det viser seg at markedet ofte svinger i enkelte kunders favør i løpet av de neste 10 minuttene etter at handelen er gjennomført, kan kunden risikere at banken nekter å handle med dem i fremtiden. Du får da ikke se denne bankens priser i de mest anvendte valutaplattformene.
Det er med andre ord mye til felles mellom bankers valutavirksomhet og kasinodrift. Aktører som har vist seg å være flinke nektes adgang, mens tullinger og berusede alltid ønskes velkommen inn.
For kunder som kun handler med sin egen bank vil prisen man får allerede være dårligere enn den reelle markedsprisen. Dette skjer ved at prisen banken viser deg allerede har en margin lagt til- eller trukket i fra markedsprisen (avhengig om du er kjøper eller selger).
Marginen sørger for at banken er garantert en risikofri gevinst på handelen din.
Merking gjør det i det minste mulig for deg å finne ut om du er regnet for å være dyktig i valutamarkedet eller ikke.
Er du ikke blitt merket, er det sannsynligvis du som er «the sucker» Paul Newman henviser til i innledningssitatet.
Infront-chartet kan tyde på at Barclays Bank har slitt litt etter at amerikanske myndigheter stanset valutasvindelen.