Lave renter stimulerer til økte låneopptak og kan derfor bidra til oppblåste verdier på formuesgoder, som for eksempel eiendom og aksjer. -Sentralbanksjef Øystein Olsen
Takket være endringer i MiFID II regelverket blir det, som kjent, vesentlig mer krevende å være analytiker fra nå av.
Kunder av banker og meglerhus vil nå måtte betale for analyser de har mottatt gratis.
Det positive med dette er at det høyst sannsynlig vil løfte kvaliteten på analyser, idet ingen er interessert i å betale for noe som er ubrukelig.
En annen positiv effekt er at det vil tvinge analytikere til å tenke nytt og annerledes. Analysene må fra nå av enten være unike eller først ute. Ingen vil betale for noe de allerede har fått fra andre.
Dette burde bidra til at vi ser en større interesse fra analytikere til å tenke nytt og selvstendig.
Konsekvensen av nye MiFID (Markets in Financial Instruments Directive) kan med andre ord bli økt innovasjon og diversifisering.
For å oppnå dette vil analytikere både måtte tenke bredere og dypere.
Sistnevnte kan gjøres ved å kombinere ulike instrumenter, eksempelvis aksjer og derivater. Hensikten vil da være å oppnå en mer attraktiv risiko/fortjeneste-profil enn med bare aksjene alene.
Et eksempel på å gå bredere vil være å se på helt andre muligheter. Muligheter som krysser grenser og/eller aktivaklasser.
Skuer vi tilbake til fjoråret, gjorde aksjer det meget bra men langt fra best.
Dersom man ikke hadde kunnskapen om hvordan man skulle kjøpe eller lagre kryptovalutaer, fantes det alternativ gjennom å kjøpe ETF’er som inneholder denne type valuta.
For et årlig honorar tilsvarende et tilfeldigvalgt norsk aksjefond, kunne man få eksperter til å ta seg av denne forvaltningen.
Til orientering steg det mest kjente børsnoterte Bitcoin-fondet ifjor over 100 ganger mer enn Oslo Børs.
Andre svært gode muligheter fantes i mer vanlige aktivaklasser.
Det hadde vært interessant å vite om noen av de norske rente- og obligasjonsanalytikerne (antallet må være over 50) så mulighetene med greske statsobligasjoner.
Det ville både imponerende og demonstrert tenking klart utenfor boksen, om man i begynnelsen av fjoråret la frem en prognose som sa at: «Om ett år vil Hellas kunne låne penger billigere enn USA!»
Anbefalingen ville i så fall være å kjøpe greske statsobligasjoner og finansiere dette med å gå short tilsvarende løpetid amerikanske statsobligasjoner.
Med blikket rettet mot statsobligasjoner med 2 års løpetid, betydde dette å låne amerikanske statsobligasjoner til 1.25% rente og plassere disse i greske statsobligasjoner til 11.75%.
Hellas betalte på dette tidspunktet over 10 ganger så høy rente som USA for å låne penger.
Idag, ett år senere, er det – tro det eller ei – grekerne som låner billigst av disse to.
I tillegg til rentedifferansen på 10.5%, ville investorer fått ytterligere 13% avkastning som følge av at euro har styrket seg mot US dollar i perioden.
Netto renteinntekter, kursgevinst på begge obligasjoner samt agio på valutaene, ville ha gitt norske investorer over 40% avkastning fra dette i 2017. Til sammenligning steg Oslo Børs 19%.
Som nedenstående chart viser, betaler grekerne idag 1.25% p.a for 2 års penger, mens amerikanerne betaler 1.96%. Grekerne låner med andre ord idag 0.71% billigere enn USA pro anno.
Hvis ikke dette forteller noe om hvilke forvrengte tilstander overdrevne kvantitative lettelser kan føre til, så vet ikke jeg.
Analytikere med evne og mot til å oppfatte og formidle at noe slikt ville skje for ett år siden vil selv idag utvilsomt være verdt å betale for.
Spesielt gjelder dette hvis de på nå ser hvilken verdi det ligger i å gjøre det motsatte som en betalt sikring mot finansielt uvær.
