Billigsalg på forsikring nå er som om et forsikringsselskap tilbød deg rabatt på brannforsikringen samtidig med at en gjeng dophuer med fakler og åpne bensinkanner står i hagen din.

Det er tre ting som selgere av finansprodukter vet; mennesker føler det tryggest når de går i flokk, de tror fremtid og fortid vil være identiske og ønsker ikke å tro at noe kan gå galt.

Tap som gjøres i flokk føles trygt. Det ligger trøst i at alle andre gjorde samme feilen. Ansvaret blir mindre og fellesskapet større. Enkle behov blir på denne måten tilfredsstilt.

Det føles på den annen side helt fryktelig å stå igjen på perrongen når det går bra for alle andre.

Når det går bra for den enkelte og dårlig for flokken, kan man risikere å bli utstøtt og mistenkeliggjort. Heldigvis må man være utstyrt med evnen til kritisk tenking og ryggrad for å oppleve noe slikt.

Utfallsrommet for smerte er på denne måten større enn for glede, noe som preger vår adferd.

Det enklest å kjøpe er noe som allerede er godt bra og som mange er med på. Pyramidespill er konstruert nettopp med tanke på dette.

Den beste markedsføringen av disse skjer gjennom de som nettopp har investert og som skjønner at fremtiden deres er avhengig av at de får overbevist nye til å komme inn. Får man ikke med nye spillere kollapser pyramiden.

Finansmarkedet er konstruert på samme måte. Det må komme nye «spillere» til for at vi skal kunne tjene penger. Her som i pyramidespill gjelder det å ikke være den siste.

I korthet er hjernen vår konstruert slik at det ofte føles mer krevende for oss å gjøre noe som er riktig enn noe som er galt.

Dette ser vi til stadighet i aksjemarkedet.

Klatrer vi opp en stige vil de aller fleste av oss få høyere puls jo høyere vi kommer. Vi vil sannsynligvis holde oss bedre fast og vurdere vært steg vi tar nøyere.

I aksjemarkedet er det omvendt. Her føler vi oss tryggere desto høyere markedet stiger. Det spiller ingen rolle at vi blir fortalt at det ikke lenger er billig. Heller ikke at risikopremien har økt kraftig.

Risikopremien beskriver prisen på selskapet i forhold til inntjening. Jo høyere prisen er i forhold til inntjening, desto høyere er risikopremien.

Vi kan se at investorene føler seg tryggere jo høyere markedet stiger ved å studere prisen på kursforsikring. Denne dannes av tilbud og etterspørsel.

Infront-chartet viser futures-prisen på VIX-indeksen.

En lav pris betyr at få er interessert i å betale noe for å forsikre sine verdier.

Et godt eksempel er prisen på å forsikre obligasjonsgjeld mot konkurs (CDS). Den hadde aldri vært billigere enn på begynnelsen av 2007, rett før finanskrisen. På ett år tjente de som kjøpte slike tusenvis av prosent på disse forsikringskontraktene alene.

Det amerikanske aksjemarkedet har gått til ny all time high til tross for stor usikkerhet når det gjelder både den økonomiske- og handelspolitikken til den nye presidenten.

Forståelig nok blir man positiv når man hører at det skal pumpes enorme penger inn i økonomien. I det minste inntil man forstår at dette skal gjeldsfinansieres. USA har allerede rekordgjeld.

Den nye presidenten er selv ikke fremmed for å benytte seg av kraftig belåning. Flere av hans prosjekter har gått konkurs som følge av at han ikke klarte å betjene denne.

Noe det første han gjorde etter valget var å kunngjøre at han ville oppheve loven som forhindrer bankene å spekulere med skattebetalernes midler.

Knapt noen nyhet har blitt oppfattet mer positiv av Wall Street. Børskursene til bankene som måtte reddes under finanskrisen har skutt i været.

Det kan synes som markedet fullstendig har glemt at belåning per definisjon medfører større svingninger.

Billigsalg på forsikring nå er som om et forsikringsselskap tilbød deg rabatt på brannforsikringen samtidig med at en gjeng dophuer med fakler og åpne bensinkanner står i hagen din.

Walt Disney sørget for at det alltid gikk bra med Donald i tegneserien og muligens gjør det det nå også. Men hvorfor ta sjansen når det er billig å forsikre seg?

I USA må hedgefond underrette myndighetene om aksjekjøp over en viss størrelse. Dette skjer via et skjema som heter 13F. Denne informasjonen offentliggjøres deretter av myndighetene kvartalsvis.

Både media og finansmarkedet generelt ynder å omtale hvilke fond som eier hvilke aksjer.

Investeringsbanken Goldman Sachs lager en liste over de felles aksjene som eies av et utvalg av de største fondene, den såkalte «VIP-listen».

Takket være sin rolle som en av de største primærmeglerne har Goldman Sachs en meget god oversikt over hvilke fond det er verdt å følge. Dette har gjort dem i stand til å redusere antallet hedgefond som følges til 650 fond.

Ut av denne listen velges de 10 største aksjeposisjonene hvert fond sitter med. Posisjoner under en viss størrelse kastes ut ved hjelp av en terskelverdi.

Utvalget de sitter igjen med slås sammen med andre fonds posisjoner og totalen rangeres. Denne rangeringen viser hvilke aksjer som går igjen hos de viktigste hedgefondene og rangeringen av disse innenfor gruppen samlet.

Til slutt velges de 50 øverste selskapene på listen. Disse har til nå vært kjent som «VIP-listen». Listen sendes så til investeringsbankens kunder.

I likhet med meglerhusenes aksjeanbefalinger, havner også denne listen raskt i media.

Goldman har imidlertid nå tatt et ytterligere steg ved å lage et produkt av denne informasjonen.

Nå vil VIP-listen bli replikert i et børsnotert fond (ETF) som hvem som helst kan kjøpe.

Fondet har fått navnet: Goldman Sachs Hedge Industry VIP ETF.

Investorer som ønsker å kjøpe aksjene som «the cool & trendy» forvalterne eier, kan nå skaffe seg hele denne porteføljen gjennom ett enkelt klikk.

Siden innhentingen av data, beregningene og rangeringene gjøres automatisk takket være datakraft, kan kostnaden for produktet holdes lav.

For et årlig forvaltningshonorar på 0.45% kan du eie de samme aksjene som kjente hedgefond som blant annet Viking Global, Millennium, Appaloosa, Paulson, Maverick, Coatue, Trian, Pershing Square, Glenview og Icahn Associates sitter med.

Kanskje det mest attraktive med denne listen er at man implisitt får muligheten til å utnytte ideene og analysene til noen av de smarteste hodene i bransjen.

Ulempen er selvfølgelig at man må vente til 13F skjemaene er offentlige.

Denne ulempen til tross er det verdt å merke seg at VIP-listen siden 2001 har gitt en annualisert meravkastning på i overkant av 2% i forhold til S&P-500 indeksen.

Avkastningen er høyere enn den man ville fått ved å følge de største posisjonene på 13F skjemaene ufiltrert.

Det er verdt å merke seg at VIP-listen er en ren long portefølje på samme måte som om du hadde kjøpt deg et aksjefond. Den inneholder ikke med andre ord ikke sikringsposisjonene (hedgingen) som dette utvalget av fond måtte ha i sine porteføljer.

Sistnevnte bør imidlertid ikke være noe problem. Etter at aksjer har steget 200-300% siden finanskrisen er det ikke lenger noen som føler de har behov for sikring uansett.

«Market-watching will increasingly resemble the life of a soldier: long periods of calm interspersed with moments of blind panic.» -The Economist

Chartet fra Infront under viser MSCI World Stock Index fra tiden umiddelbart før finanskrisen og til dags dato.

Ser man på periodene avmerket med rektangler, vil man se hvordan volatiliteten (usikkerheten) øker etter en periode med oppgang uten særlige variasjoner.

Man serblant annet hvordan den første, kraftige rekylen etter finanskrisen går inn i en mer usikker fase. Dette skjer etterhvert som det blir mer tydelig at problemene i landene i periferien av Europa ikke lenger kan ignoreres.

Politikerne er i dette tidsrommet livredde for hva et nytt markedsfall kan bringe.

Etter et kursfall på nær 30% på høsten 2011, er politikerne som bedyret at Europas nasjonale gjeldskrise kun var propaganda fra short-selgere, vettskremte. Både for hva som er i ferd med å skje i økonomien og for deres egne stillinger.

Løsningen blir en felles intervensjon i slutten av november 2011 år utført av sentralbankene i USA, EU, Canada, Australia, Sveits og Storbritannia. Signalet er klart. Disse landene vil bruke sine sentralbanker til å holde markedet oppe.

Spekulantene kunne deretter glede seg over ytterligere to år med oppgang på skattebetalernes regning.

Desperate politikere og sentralbanker tvinges deretter stadig til å øke pengeinnsprøytningen. Etterhvert trer ytterligere lands sentralbanker til.

Dette holder imidlertid ikke særlig lenge. I 2014 opplever markedet det samme som i 2011. Oppgangen stagnerer, markedet faller og svingningene øker.

Ytterligere motvind meldte seg gjennom nedjustering av global vekst og inntjening hos selskapene.

Det siste betyr at vi idag er villige til å prise selskapene høyere uten at økonomien i selskapene har beveget seg tilsvarende.

Uttrykket man bruker om dette er at risikopremien har økt. Når gapet mellom børsverdi og inntjening øker betyr det at investorer tar større risiko.

Spørsmålet er om de i realiteten forstår at de gjør dette og hvis de så gjør, er villige til det.

Åtte år med subsidier fra skattebetalerne kan ha gitt investorer og andre risikotakere en ny forståelse. Den menneskelige hjerne er nemlig slik konstruert at den automatisk legger mer betydning på informasjon vi nylig har tilegnet oss enn den vi sitter med fra tidligere.

Vi vil følgelig basere vår virkelighetsoppfatning på den senere tids markedsutvikling, til tross for at vi vet at denne er manipulert av sentralbanker.

Mange er i tillegg av den oppfatning at politikerne og sentralbankene ikke tør å slippe markedet løs med mindre økonomien bedrer seg og kan forsvare prisingen.

Så langt har disse hatt rett. Men samtidig har ikke markedet vært i stand til å bevege seg høyere til tross for en dramatisk økning av støttetiltakene.

Hvis en ny oppgang ikke snart inntreffer vil den etterlengtede avkastningen utebli og tålmodigheten settes på en prøve. De mest utålmodige vil raskt kunne hoppe av og med det sette igang en selvforsterkende nedgang.

Skjer dette kreves det at politikerne, som allerede er under kritikk for tiltak som øker de sosiale forskjellene, er villige til å sette seddelpressene i et enda høyere gir.

Samtidig kan det registreres at meglerhusenes spådommer og utsikter for neste år, som vanlig, er helt uavhengig av markedsutvikling og økonomiske realiteter.

Det vil tross alt være idiotisk av disse å mene noe annet ettersom det umiddelbart ville ha negativ effekt på egen inntjening.

Aksjemarkedet skal derfor stige minst 20% og noen mener sågar de fortjener det doble, siden spådommen nå har slått feil i en årrekke.

Dobling etter tap er forøvrig en teknikk normalt forbundet med desperate gamblere.

Kursfall er som vanlig intet tema. Det var det heller ikke i prognosene for 2015, 2014, 2011, 2008, 2002, etc etc.