Veksten har uteblitt, de sosiale forskjellene har økt og spekulanter har nå forstått at regningen kan lempes over på skattebetalerne når noe går galt.
Fredagens kombinerte kursfall i aksjer og obligasjoner har, etter internasjonale medieoppslagene å dømme, skremt investorer verden over.
Med et kursfall på 2.45% på amerikanske S&P-500 er dette, med unntak av dagen etter Brexit-avgjørelsen, det største daglige kursfallet på 6 måneder. Det er også den største daglige kursbevegelsen (fra topp til bunn) basert på samme kriterier.
Går man tilbake til tiden før sentralbankene sydde puter under armene på spekulanter, var ikke slike bevegelser ekstraordinære i det hele tatt.
Når forventninger langt oversteg realiteter, var det helt naturlig at aksjekursene (forventningen) ble nedjustert til de gjenspeilet realitetene. Dette var ansett som sunt både for økonomien og spekulanter å forstå at høy risiko kunne medføre tap.
Dette virket fornuftig også for å unngå at bobler ble for store. Ingen ønsket en replay av tredveårene.
Mangel på politisk og regulatorisk handlekraft i forkant av finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen gjorde imidlertid at disse krisene rammet samfunnet langt hardere enn de burde.
For å dekke over skadene, utvanne ansvaret og forskyve smerten har sentralbanker blitt instruert til å støtte opp finansmarkedene gjennom kjøp av verdipapirer. Dette kalles kvantitative lettelser.
Hensikten med sistnevnte var å senke renten slik at sparere tok pengene sine ut av banken og puttet dem i mer risikofylte investeringer som eiendom, obligasjoner og aksjer.
Dette skulle stabilisere vaklende markeder og forhåpentlig medføre at bedriftene investerte denne kapitalen fornuftig slik at det igjen ble skapt vekst.
Andre investeringsalternativer besluttet myndighetene i praksis å forby for alle andre enn de med nok midler til at de ikke lar seg diktere.
Konsekvensen av denne konsentrerte kjøpekraften er at vi idag fortviler over rekordhøye eiendomspriser, biter negler på grunn av høye aksjeverdier og sitter med obligasjoner som til og med kan ha negativ rente.
Veksten har uteblitt, de sosiale forskjellene har økt og spekulanter har nå forstått at regningen kan lempes over på skattebetalerne når noe går galt.
Med dagens lave renter og tilhørende mangel på risikokapasitet, er det idag svært mange pensjonskasser som ikke vet hvordan de skal klare å levere pensjonen de har garantert overfor sine kunder.
Et kraftig aksjefall vil være katastrofalt for disse.
Det samme vil skje dersom det kommer en betydelig renteoppgang, ettersom dette vil medføre et kraftig verdifall i kursen på alle fastrenteobligasjonene de sitter med.
Et kraftig fall i både aksje- og obligasjonskurser vil være spesielt negativt ettersom dette også vil kunne lede til lavere risikovillighet. Dette vil være hemmende for forbruket, noe som kan få boligkjøpere til å sette seg på gjerdet.
Hvis det er riktig som det skrives, at spekulanter utgjør en stor del av kjøperne i boligmarkedet, vil det ikke i en slik situasjon ta lang tid før vi ser dette markedet vakle også.
Et samtidig fall i verdien på aksjer, obligasjoner og eiendom vil idag fremstå som et Kinderegg laget i helvete. Et Kinderegg verken finanspolitikere eller de regulatoriske myndighetene vil ønske å ta ansvar for.
Kursfallet skal følgelig ikke bli særlig dypt før de som har tatt høy risiko kommer til å forlange at myndighetene bruker ytterligere av samfunnets midler for å hjelpe dem.
Forankret i at det alltid er liten politisk vilje til å innrømme feil, er det derfor mest sannsynlig at enker og faderløse skattebetalere nok en gang tildeles oppdraget med å redde spekulantene og de formuende.
Financial Times videoen over «The New York Minute» kan sees her.