Konkurransen om å forvalte kundemidler har blitt merkbart hardere de siste to årene. Lave renter, dyre aksjer og redusert volatilitet har medført svak avkastning for aksjer og et etterhvert vesentlig redusert potensiale for obligasjoner.

Når investorer oppdager at de årlige forvaltningshonorarene overstiger avkastningen de får, annet enn i korte perioder, er det naturlig at vil forsøke å få redusert sine faste kostnader.

For de fleste forvaltere kommer dette imidlertid på et meget dårlig tidspunkt. Kostnadene med å drive forvaltning har nemlig aldri vært høyere enn de er idag.

Noen lyspunkter finnes det riktignok. Mens en rekke fondskategorier har vært utsatt for kundeflukt, har det gått mange hus forbi at én forholdsvis lite kjent kategori har hatt motsatt utvikling. Dette er kvantitative fond – fond drevet utelukkende av matematiske modeller.

Den økende interessen for denne type fond er forankret i tre ting: Fondene innenfor kategorien har i det stille levert svært god avkastning over flere tiår.

For det andre har man merket seg at de fortsetter å levere positiv avkastning til tross for at resten av bransjen sliter.

For det tredje er stadig flere investorer blitt bekymret over prisingen i aksje- og obligasjonsmarkedene og søker derfor etter alternativer.

Denne etterspørselen har fått en del forvaltere til å kaste seg rundt og hevde at de også egentlig driver med kvantitativ forvaltning. Investorer bør følgelig være på vakt for «etterligninger».

For å beskrive noe av hva kvantitative fond driver med, har forvaltningsforetaket Man AHL laget en videoserie over temaet.

Fondet AHL har forøvrig vært inkubator for to av verdens mest kjente hedgefond. Fondet ble i sin tid startet av tre tyveåringer, Michael Adams, David Harding og Martin Leuck. Alle tidligere studenter ved universitetene Oxford eller Cambridge.

Resultatene til AHL fanget oppmerksomheten til forvaltningsforetaket Man Group. Man Group har sine røtter i råvaremarkedet (ED & F Man). Man Group spesialiserer seg på alternativ forvaltning (hedgefond), har rundt 1000 ansatte verden over og nærmere $80 milliarder under forvaltning.

I perioden 1989 til 1994 kjøpte Man Group opp AHL. Samarbeidet skulle imidlertid vise seg å ikke være så vellykket og to år senere hadde de tre gründerne forlatt fondet.

I 1997 startet Michael Adams hedgefondet Aspect Capital og David Harding startet Winton Capital. Begge er idag verdenskjente hedgefond. Sistnevnte er omtalt flere ganger av denne bloggen. Martin Leuck valgte en annen retning. Han startet et band.

AHL skiller seg fra de beste kvantitative fondene ved at de primært er trendfølgende og har betydelig lenger tidshorisont på sine investeringer enn de fleste kvantitative fond. Dette plasserer AHL først og fremst i kategorien «CTA», fremfor «quant».

I rettferdighetens navn skal det imidlertid sies at AHL også benytter modeller som ikke er trendfølgende. Disse har imidlertid en lavere porteføljevekt.

Det er følgelig viktig for investorer å forstå at de kvantitative fondene som ofte nevnes i den internasjonal finanspressen, henter sin avkastning fra andre og mer komplekse strategier enn trendfølging.

Uansett kan det være av interesse for investorer og markedsinteresserte som ikke kjenner til denne type fond å få et innblikk i deres tankesett og modeller.

“It is not the strongest of the species that survives, not the most intelligent that survives. It is the one that is the most adaptable to change.” ― Charles Darwin

Programmet «Folkeopplysningen» på NRK forklarte denne uken hva de færreste som arbeider innen finans vil at du skal vite, nemlig at de fleste forvaltere, analytikere eller meglere ikke er i stand til å slå markedet.

De fleste forvaltere vil imidlertid hevde at de har disse ferdighetene, på samme måte som 85% av mannlige bilførere mener de selv er bedre enn gjennomsnittet av mannlige bilførere til å kjøre bil.

Knepene som forvaltere benytter for å bevise overfor kunder at de er bedre ble også lagt frem. De mest vanlige er at de viser til en særlig gunstig tidsperiode hvor de slo markedet. En annen er at man legger ned dårlige fond slik at den dårlige historikken blir borte. Bare sjekk antall norske fond og investeringsselskaper som ble lagt ned etter 2008.

Et annet triks er å bytte benchmark (sammenligningsgrunnlag).

Det har hendt at forvaltere av aksjefond har kjøpt noen få obligasjoner når de har ligget bak aksjeindeksen, for så å kalle seg et kombinasjonsfond.

Sistnevnte er et fond som har spredd forvaltningskapitalen på både aksjer og obligasjoner for å få lavere risiko. Dette gjør imidlertid at fondet utvikler seg svakere enn aksjemarkedet når dette markedet stiger kraftig.

De aktuelle forvalterne har imidlertid ikke hatt noen reservasjoner mot å bruke historikken fra aksjefondet de reelt sett har forvaltet med en indeks bestående av både aksjer og obligasjoner. Dette knepet gjør at forvalteren plutselig og selvfølgelig fremstår som et geni.

Programmet «Folkeopplysningen» gjorde en rekke enkle og forståelige beregninger for å vise at de fleste av de få som slår markedet kun har flaks og at man ikke har noen garanti for at flaksen holder.

Måler man over 5 år er det nær ingen forvaltere som slår børsindeksen. Dette til tross er 89% av nordmenns sparepenger plassert hos forvaltere som sier de er i stand til å slå indeksen og derfor krever høyere honorarer.

Selv en av de mest legendariske fondsforvalterne, Bill Miller, ble avkledd.

Millers aksjefond (Legg Mason Capital Management Value Trust) slo indeksen i hele 15 år på rad før han mistet sin «mojo».

Forklaringen ligger sannsynligvis i at Miller investerte kun i verdiaksjer (i motsetning til vekstaksjer) over de 15 årene. En periode hvor disse aksjene tilfeldigvis gjorde det bedre enn andre aksjer.

Da denne trenden snudde og vekstselskaper igjen ble populære, gjorde Miller det dårligere enn markedet. Investorene forlot ham og Miller forlot bransjen.

Det er selvfølgelig en rekke andre som har kommet til samme konklusjon som NRK-programmet. Det programmet ikke nevnte var at forskning også støtter at det finnes et fåtall forvaltere som leverer avkastning som er over gjennomsnittet på konsistent basis.

Slik vil det imidlertid alltid være i en stor nok populasjon. Det blir imidlertid stadig vanskelige å identifisere de dyktige slik at man kan være med på reisen.

Årsaken til dette er delvis at det krever mye datainnsamling og analyse for å skille de som virkelig er dyktige fra alle som bare påstår at de er det.

Den andre årsaken er at stadig færre av de dyktige idag er villige til å ta seg bryet og kostnadene med å forvalte andres penger. Resultatene deres er følgelig til liten almenn nytte. Dette kan vi takke myndighetene for.

De regulerende finansmyndighetene gjorde ikke jobben sin når det gjaldt å forhindre verken finanskrisen eller den europeiske gjeldskrisen. Som Bethany McLean og Joe Nocera uttrykte det i sin bok, «All the Devils Are Here»: «The Financial Crisis wasn’t caused by a lack of rules. The Financial Crisis was caused by a lack of regulators willing to regulate.»

I stedet for å påse at aktørene fulgte de eksisterende reglene, har myndighetene i stedet gått av skaftet med å lage et mylder av ytterligere lover og regler.

Det er nå blitt så komplisert både å tolke og følge regelverket at mange innen finans ser befatning med kunder som en forretningsrisiko de ikke er villige til å ta. Da hjelper det heller ikke at reaksjoner fra tilsynsmyndigheter ikke følger typen av regelbrudd, men praktiseres ulikt avhengig av hvilke type finansforetak som har gjort overtredelsen.

Resultatet av dette er at en stadig mindre del av dyktigheten, kunnskapen og avkastningen til de flinkeste kommer samfunnet til gode.

Når det gjelder dyktighet er det slik at desto flere transaksjoner noen foretar seg, desto bedre grunnlag har vi for å hevde om resultatene er basert på flaks eller dyktighet.

Har man eksempelvis sittet på samme portefølje av verdibaserte aksjer i 15 år hvor denne type aksjer har steget mer enn markedet, forteller tallene mindre om dyktighet når det gjelder aksjeplukking. Resultatet i dette tilfellet forteller sannsynligvis mer om tålmodighet og disiplin.

På den motsatte siden har man finansforetak som gjør svært mange transaksjoner per dag. Mange av disse handler kun intradag. Det betyr at de går hjem om kvelden uten noen form for risiko.

Resultatene til disse blir i veldig liten grad påvirket av et «tidevann som løfter alle båter», eller markedstrenden som det også kalles. Dette betyr at man kan utelukke at det er tilfeldigheten av dette som er grunnlaget for avkastningen.

Felles for de fleste av disse finansforetakene og fondene er at de er teknologibaserte og kvantitativt (matematisk og statistisk) drevet. De er dermed ikke sårbare for menneskelige svakheter som kognitive biaser, frykt, grådighet, mangel på disiplin eller skremt av glorete avisforsider med røde og gule piler.

Mange av disse nye foretakene gjør det svært bra. Ett av dem hadde kun én enkelt dag med tap på fem år.

Ifølge beregning foretatt av «Folkeopplysningen» er det en sannsynlighet på kun 0.003% for at man klarer et resultat tilsvarende Bill Millers. Sannsynligheten for å klare å tjene penger 1274 av totalt 1275 dager (5 år) er til sammenligning knapt målbart. Velger man allikevel å forsøke, vil man måtte skrive 400 nuller etter komma, før første tall >0 dukker opp.

Resultatet er ikke fantasi, men tilhører det amerikanske finansforetaket Virtu Financial. Det er ikke uten grunn at store deler av de «smarte pengene» idag havner hos finansforetak få har hørt om.

Disse er foretak drevet av mennesker som ser muligheter i stedet for trusler ved endring og som besitter evner og ferdigheter til å koble disse mulighetene sammen med det siste innenfor teknologi.