Utviklingen hittil i 2016 har fått uvanlig mange investorer til å gjøre endringer i sine investeringsporteføljer.

Bakgrunnen for endringene har dels vært markedsdrevne (jakten på avkastning), men også strukturelle endringer har gjort seg gjeldende.

I den første kategorien finner vi private investorer. På global basis har disse måned etter måned trukket sine penger ut av aksjefond.

Årsaken til dette har delvis vært mangel på avkastning (USA er ett av unntakene – uten at dette har endret trenden av innløsninger) og delvis frykt for kursfall som følge av svak økonomisk vekst og stigende geopolitisk uro.

Aksjemarkedene har imidlertid taklet dette bra. Dette kan vi takke pensjonskasser og andre institusjoner for. Desperate etter avkastning har de blitt tvunget til å kjøpe seg opp i aksjer og gjennom dette øke sin risiko i håp om å kunne møte sine fremtidige forpliktelser.

Takket være myndighetenes innstramminger er aksjemarkedet (i tillegg til et enda mer overpriset obligasjonsmarked) snart det eneste alternativet myndighetene vil tillate at denne type institusjoner investerer i.

Paradoksalt har de fleste statlige fond mer romslige mandater, men det er et tema for en annen blogg.

Fond som er kvantitativt drevet nyter, ifølge Financial Times, meget godt av endringene i allokering og søken etter avkastning. Denne type fond har nå rekord i tegningsvolum.

Kvantitative fond benytter tilgangen til store datamengder kombinert med dagens prosessorkraft til å la datamaskiner analysere seg frem til både undervurderte selskaper og nye strategier.

På sett og vis gjør disse ikke noe annet enn det menneskelige analytikere og forvaltere driver med. Forskjellen ligger i vesentlig forbedret kapasitet og hurtighet.

Maskinene jobber døgnkontinuerlig, tar ikke lunch, ferier eller andre avbrekk. De forlater heller ikke fra den primære arbeidsoppgaven for å holde salgspresentasjoner, delta i kundemøter eller går ut for å ta en kaffe. De jobber kort sagt hele tiden.

På natten og i weekender når børsene er stengt og ansatte sover, analyseres nye ideer og strategier. Dataprogrammene er dermed oppdaterte og ligger foran de menneskelige analytikere som kommer på jobb for å sette seg inn i hva som er skjedd.

På dagtid kan maskinene overvåke markedene uten de menneskelige begrensningene til oversikt og reaksjonstid.

Hastigheten maskinene opererer på gjør at muligheter kan utnyttes før manuelle tradere og forvaltere en gang har oppfattet at de finnes.

Eksempelvis vil datamaskiner oppdage en aksje som midlertidig «henger igjen» innenfor en sektor langt raskere enn noe menneske kan klare det. Den forbedrede reaksjonstiden betyr meravkastning for investorene.

Kvantitative fond er ikke bare mer robuste i forhold til de nevnte menneskelige svakhetene, men er i kraft av at de er modelldrevne også mer forutsigbare.

Vet man hva et fonds datamaskiner er programmert for å lete etter, så vil man også vite hvilke markedssituasjoner som vil være gunstig for avkastningen.

En av svakheten mennesker har er at beslutninger ofte blir påvirket av faktorer som ikke er relevante. Eksempler på slike faktorer er noe man har hørt eller opplevd som påvirker sinnsstemning, dagsform eller forstyrrelser.

En datamaskin er fri for emosjoner og annen «støy». Den vil reagere umiddelbart dersom kriteriene den søker blir oppfylt.

Nyhetsbilde har de senere årene blant annet vært preget av skuffende økonomisk utvikling, krig, terror, Brexit og en rekke viktige forestående regjerings- og presidentvalg.

Denne kompleksiteten brukes som én av forklaringene til at rene kvantitative fond har hatt langt bedre resultater enn aktivt forvaltede aksjefond i denne perioden.

Kvantitative fond har også fordelen av at de er mindre personavhengige enn såkalte diskresjonære fond (fond som forvaltes i henhold til en forvalters kunnskap og magefølelse).

Årsaken er at det krever en rekke ulike ferdigheter og kompetanse for å mestre kompleksiteten som skal til for å lage modeller.

For det første kreves det erfaring, kunnskap og forståelse om finansmarkeder for å lage investeringsregler.

Deretter kreves matematisk kompetanse for å omdanne investeringsreglene til presise algoritmer.

Til slutt kreves spesialkunnskap for å kode dette optimalt. Det holder nemlig ikke at programmene «virker». De må i tillegg være optimalisert for å kunne gjøre oppgavene raskest mulig. Konkurransen om de mest attraktive investeringene er beinhard.

Dette er årsaken til at resultatene i kvantitativtdrevne fond i langt større grad et produkt av team work.

Diskresjonære fond, hvor enkeltforvaltere kan ha stor betydning for resultatet, er derfor langt mer sårbare for om nøkkelpersoner slutter.

Robusthet med hensyn til utfall og organisasjon er hovedgrunnene til at rene kvantitative fond øker i popularitet hos investorene. Dette gjelder både hos institusjoner og informerte privatinvestorer.

Teknologien er i kontinuerlig utvikling og det har allerede kostet dyrt for finansforetak som ikke har vært villige til å tilpasse seg endringene.

Selvom etterspørselen etter denne «nye vinen» både er fornuftig og logisk ut ifra den teknologiske utviklingen, bør allikevel investorer være våkne og kritiske i forhold til etterligninger.

Det er langt fra alle som hopper på denne bølgen og tilbyr slike fond som har kunnskaper om markeder eller teknologisk innsikt til å levere det de påstår.

Men dette har mange investorer allerede erfart at gjelder ordinære fond også.