Tidligere denne uken kunne vi lese at appetitten for høyrisikoobligasjoner (high yield) er kommet tilbake hos norske investorer.
Dette er naturlig nok til stor glede for en rekke bedrifter som den senere tiden har opplevd rene kapitaltørken.
Rentenedsettelser og kvantitative lettelser hjelper ikke økonomien generelt eller bedriftene spesielt hvis bankene ikke er villige til å låne ut penger.
Bankene gjør isteden det som er mest lønnsomt for dem selv, nemlig å tilby å tilrettelegge obligasjonslån fremfor å låne ut penger.
Bare honoraret for å arrangere et slikt lån tilsvarer mange år med renteinntekter.
Det er ingen grunn til å risikere over tre år med usikkerhet, når man kan tjene det samme beløpet på dag én uten risiko.
Dette er neppe intensjonen bak verken rentenedsettelser eller de kvantitative tiltakene, men verken tilsynsmyndigheter eller sentralbanker har tradisjonelt hatt noe imot å imøtekomme banker.
Risikoen på disse lånene dumpes isteden over på investorer som pensjonskasser, forsikringsselskap og privatpersoner.
Det er ikke noe galt i dette – forutsatt at kjøperne er inneforstått med hvilken risiko de påtar seg og er i stand til å vurdere denne.
Mange synes dessverre å ikke kunne dette.
Det er nemlig slik at om man spør de samme investorene om de kunne tenke seg å utstede salgsopsjoner, så reagerer de tvert negativt. Grunnene som oppgis er at det enten ikke er innenfor mandat, eller at de ikke liker risikoprofilen av å ha en begrenset oppside og en ubegrenset nedside.
Det siste resonnementet er fullt forståelig, men samtidig er det da vanskelig å forstå hvorfor de eier obligasjoner.
Disse har nemlig nøyaktig denne risikoprofilen.
I beste fall får du tilbake hovedstolen pluss rentene. I verste fall får du ingenting. Jo mer risikable obligasjonene er, desto større er sannsynligheten for sistnevnte.
High yield (tidligere kalt «junk bonds») er blant de mest risikofylte obligasjonene. Ved å tilby seg å legge ut disse fremfor å låne penger til de aktuelle selskapene, har bankene mulighet til å skaffe seg flere inntekter.
Honoraret for å tilrettelegge obligasjonslånet er én av dem. Bankene kan også velge å ta deler av obligasjonene på egen bok og gjennom det motta en rente som er høyere enn den de ville ha fått gjennom utlån. Obligasjonene kan alternativt selges videre til egne Private Banking-kunder til en høyere pris.
Kort sagt er det rene Kinderegget for banker å legge ut high yield lån fremfor å bedrive tradisjonelt utlån. Spesielt gjelder dette i en tid hvor bankenes lønnsomhet har blitt markert redusert. Dette blant annet takket være regulering som forhindrer dem i å spekulere risikofritt med samfunnets midler.
Kinderegg til tross, det har ikke vært smart å investere i banker en god stund nå.
Infront-chartet viser utviklingen i den europeiske bankindeksen (rød), sammenlignet med indeksen over Europas 600 største selskaper.
Jeg blir ikke mindre skeptisk til dette instrumentet. Men uansett takk for forklaringen, Peter!
Hei Alexander,
Det er et interessant alternativ, så lenge man forstår risikoen ved dem. Kapitalen de representerer er ment å danne en «buffer» mot at myndighetene må gripe inn under kriser. Dette med stans i rente uten at det er ansett som en default er én ting, en annen er at de faktisk samtidig har anledning til å utbetale utbytte. Løpetiden på lånet kan også være en utfordring hvis det inntreffer en ny finanskrise, ettersom de i prinsipp kan gjøres evigvarende. Hovedstolen kan nedskrives i takt med egenkapitalen og således gå tapt.
Jeg vet dette ikke høres spesielt attraktivt ut, men alt ligger i prisingen relativt til den aktuelle bankens soliditet.
DNB la nettopp ut et slikt lån som syntes unødvendig attraktivt priset (for obligasjonskjøpere). Effekten av dette er at mindre banker nå må betale mer enn markedet har vært villige til å godta. Mulig var svekking av andre bankers konkurranseevne målsettingen – i så fall ikke vennlig gjort av en delvis statseid bank.
/Peter
Peter, hva mener du om den nye typen bankobligasjoner som er dukket opp de siste årene? De heter fondsobligasjoner eller noe slikt. De varer «evig» og har et attraktivt rentenivå. Men meglerne advarer i en bisetning at de er skrudd sammen på en spesiell måte og ber investorene sette seg inn i reglene. Når jeg ringer til megleren får jeg følgende forklaring: utstederen kan i verste fall slutte å betale kupong uten at det skal hete mislighold eller noe slikt.
Hei,
Sorry, du har selvfølgelig rett når man utsteder salgsopsjoner. Ved å utstede kjøpsopsjoner derimot, da ryker nattesøvnen om man er skrudd sammen slik jeg er.
Et annet poeng er potensiale for gevinst/tap relativt i forhold til pengene «på bordet». Ved å eie en obligasjon så er alle pengene på bordet og det er lett å forstå risikoen ved fatal utvikling.
Ved å utstede opsjoner eksponerer man seg for mange ganger beløpet som instrumentet er omsatt for. Dette kan man se på som mest et mentalt fenomen, men jeg tror det er her noe av nøkkelen ligger til hvorfor vi ikke ser mer slik adferd.
Selv har jeg lært meg til å ha en adferd som harmonerer med nettopp nattesøvnen. Det er ikke nok å ha saklig risikovurdering, adferden må også harmonere med hvordan vi «opplever» investeringen. Og så er det selvfølgelig slik at vi «opplever» investeringen annerledes når vi tar til oss kunnskap 🙂
Hei Lars,
Jeg er uenig.
Avkastningsprofilen er identisk.
Du får maksimalt tap i begge ved en konkurs. Hvis du idag eier en HY-obligasjon på 100 i kurs og selskapet går konkurs har du sannsynligvis tapt de 100. Har du utstedt en ATM salgsopsjon på en aksje med kurs 100 og denne går konkurs, har du tapt 100 kroner (minus premien du fikk upfront).
Glem det å tro at du har «kontroll» over fremtiden, for det er i realiteten det du påstår. Ingen av oss har det.
Du eide tydeligvis ikke high yield obligasjoner i 2008. 21 selskaper som utstedte disse gikk konkurs. DNB og Nordeas obligasjoner (ikke HY) falt til mellom 20% og 30% av pålydende.
Hvis du klarer å sove om natten når 80% av verdien på antatt solide obligasjoner forsvinner, har du et misunnelsesverdig godt sovehjerte.
/Peter
Hei,
Det blir feil å sammenlikne det å eie en obligasjon med det å utstede en opsjon.
Førstenevnte innebærer at du eier gjeld, og den potensielle nedsiden er å tape denne gjelden (sover fint om natten med dette, bare ikke satse mer enn man kan tape)
Sistenevnte innebærer at du garanterer en salgspris på et instrument du ikke har kontroll over. (sover svært dårlig om natten med dette, her har du ingen kontroll over hva du har satset)