Det meste er likt mellom denne tidsalderen og de tidligere. Forskjellen ligger først og fremst i at alt idag går mye fortere. Internett skal ha mye av æren for dette.
Umiddelbar tilgang til all tenkelig informasjon gjør oss i stand til å reagere raskere. Som eksempler er så godt som all informasjon tilgjengelig for oss med noen få tastetrykk, vi kan innlevere søknader og overføre penger nær sagt hvor som helst kun ved hjelp av våre smarttelefoner.
Ulempen ligger i at denne umiddelbare tilgangen reduserer vår tid til refleksjon. Hjernen vår opererer ikke hurtigere bare fordi vi kan reagere hurtigere.
Dot.com-bølgen var et eksempel på dette. Refleksjon og kritisk tenking ble tilsidesatt. I stedet dukket det opp en fullstendig mani og frykt for å ikke komme med dette «lyntoget».
Verdsettelser ble hinsidige og resultatet veldig forutsigbart. Det er selvfølgelig alle enige om i ettertid. Også de som anbefalte disse verdiløse selskapene med urealistiske visjoner.
Gårsdagens buzzword var P2P-lending. P2P står for Peer-to-Peer. Et annet uttrykk for det samme er «crowdfunding». Man låner direkte fra person til person i stedet for at dette skjer via en bank. Sagt på en annen måte; man kutter ut mellomleddet.
En opplagt kjempeidé siden banker ikke har vært særlig populære etter finanskrisen og et ubegripelig antall lovbrudd som de har begått i kjølvannet av denne.
En rekke selskaper ble raskt startet for å tilby P2P-lån. Samtlige satt angivelig med unike algoritmer for kredittvurdering. Disse algoritmene «garanterte» at kun solide låntakere fikk lån.
P2P-selskapene var påstått så dyktige når det gjaldt kredittvurderinger at de ble priset langt høyere enn banker som hadde et halvt århundre eller mer erfaring med det samme.
Dette var den «nye vinen». Også i Norge dukket slike selskaper opp. P2P-konseptet ble i Norge kalt «kompisbank».
Etter at man hadde fått med seg noen bjellesauer, ble aksjene stort sett solgt til privatpersoner via mindre meglerforetak. Mange av disse så dette som et nytt «lyntog» til rikdom og kastet seg på uten refleksjoner eller kritisk tenking.
Det har gått med P2P/kompisbanker som med Dot.com. Også denne «nye vinen» har endt i havari. De minst seriøse har gått konkurs, de noe mer seriøse har sett sine børsverdier decimert.
Konkursene har resultert i at tusenvis av långivere har tapt sine penger.
Hedgefond advarte mot forretningsmodellen til P2P-selskapene. Senere kom finanstilsyn og forbrukerorganisasjoner på banen. P2P-selskapene er kritisert for å ha en modell hvor selskapene belønnes på basis av volum fremfor kvalitet. Sagt på en annen måte er det ikke samsvar mellom selskapenes interesser og kundenes.
Flere hedgefond benyttet manien og det ukritiske kjøpspresset til å gå short (satse på kursfall) enkelte av disse selskapene.
Mandag ble det offentliggjort at det amerikanske justisdepartementet (DOJ) har stevnet LendingClub, USAs mest kjente selskap innenfor denne virksomheten. Selskapet mottok stevningen i forrige uke.
Dersom ivrige långivere og investorene hadde tatt seg tid til å forstå forretningsmodellen og vurdert historikken til noen av personene bak disse selskapene, ville de sannsynligvis aldri kastet seg på dette «toget».
Nå har skadene skjedd.
Dagens buzzwords er «fintech» (teknologi som effektiviserer finanssektoren) og «blockchain» (en digitaldatabase som muliggjør transaksjoner i realtid og uten mellommenn). Begge interessante forretningsområder og teknologi. Både fintech og blockchain har blomstret i det stille over en rekke år. Nå skal imidlertid alle ta del i disse.
Investorer gjør lurt i å stoppe opp og i det minste sette seg inn i konsept, forretningsmodell og ikke minst hvem som står bak selskapene de inviteres inn i.
Infront-chartet viser aksjeutviklingen i det amerikanske P2P-selskapet LendingClub.
Hei Peter,
Jeg er ikke en profesjonell investor. Takker for rådene dine, jeg skal sjekke det videre opp.
Hei Jørn,
Jeg vet ikke om du er en profesjonell heltidsinvestor eller en som sparer i aksjer og jeg kjenner ikke selskapet Lendini. Så la meg si det generelt:
Unoterte selskaper som privatpersoner/mindre investorer får tilbud om å investere i fra små meglerhus, ville jeg selv holdt meg langt unna.
Unntaket ville være hvis du selv er «ekspert» på bransjen det snakkes om og gjennom det kan fatte en informert og velbegrunnet avgjørelse. Alternativt at du kjenner noen i en finansinstitusjon som har de nødvendige resursene til å analysere selskapet og som har besluttet å gå inn med egne penger.
Det finnes idag nok åpne kilder til å gjøre bakgrunnssjekker på de fleste mennesker. Hvis du bruker LinkedIn, husk å kryssreferer bakgrunn og arbeidserfaring. Det er utrolig hvilke roller og erfaring folk tildeler seg i den kanalen.
Gjør du et nettsøk uten å finne ut noe om en person, er det grunn god nok grunn til å holde seg unna.
/Peter
Jeg har blitt spurt om å være med å investere i et lignendes selskap som heter Lendini, de er ikke børsnotert og driver ikke med P2P-lending, men såkalt merchant cash advance, altså lån til bedrifter. Logoen til Lendini og LendingClub er overraskende like. Hvordan kan man forsikre seg om at Lendini ikke er en «felle» å gå i?
Det er vanskelig å vite om modellen til Lendini er god nok, da jeg ikke kan nok om disse type modeller. Det å finne ut om folkene bak Lendini er heller ikke enkelt.