«The important thing in science is not so much to obtain new facts as to discover new ways of thinking about them.» -Sir William Bragg

Ifølge en studie gjort av Standard & Poors, gjengitt i Financial Times, mislykkes hele 86% av europeiske fondsforvaltere å slå aksjemarkedet over en periode av 10 år.

Forvalterne det her er snakk om er aksjeforvaltere som har aktivt mandat. Disse tar seg bedre betalt for nettopp å slå markedet gjennom aktiv handling.

Gjennom egen dyktighet mener de aktive forvalterne at de kan finne vinneraksjene innenfor en indeks, unngå taperne eller begge deler. Alternativt kan de forsøke å «time» markedet gjennom å redusere porteføljen når markedet faller.

Dessverre klarer de færreste å gjøre dette i praksis.

Nederlandske forvaltere er håpløse. Der klarte nemlig ingen av de aktive forvalterne å slå aksjemarkedet. I Sveits mislyktes 95%.

Statistikken er ikke mer oppløftende i andre regioner. I USA var det 98.9% av forvaltere som ikke slo indeksen. I fremvoksende markeder var prosenten 97%, mens den var 97.8% for aksjefond med globalt mandat. S&P baserte sine konklusjoner på data innhentet fra 25.000 aksjefond.

Ifølge konsulentselskapet Deloitte tar de aktiv forvaltede europeiske aksjefondene i gjennomsnitt 1.5% i årlig forvaltningshonorar (klart lavere enn hva man tar i Norge). Passive fond tok i gjennomsnitt 0.6% i årlig forvaltningshonorar.

Forvaltere tjener med andre ord 9 millioner kroner mer per milliard kroner de forvalter «aktivt» fremfor passivt.

Denne elendige statistikken til tross, 70% av nytegninger går allikevel til aktivt forvaltede fond(?).

Det er ikke mange årene siden det var slik at «uavhengige» finansrådgivere i Norge ikke ville anbefale kundene sine fond som ikke hadde både høye tegningsgebyr og forvaltningshonorar. Årsaken til dette var egeninteresse hos rådgiverne. De fikk nemlig hele tegningsgebyret og halve forvaltningshonoraret.

Kriteriet for fondsutvelgelsen var høye kostnader, ikke god avkastning. Jo mer kunden betalte i honorarer, desto mer tjente rådgiveren.

Finanstilsynet, som har som oppgave å sørge for rettferdig behandling av investorene, satt med hendene i fanget i over 20 år før det europeiske MiFID-regelverket tvang dem til å gripe inn.

Selv idag med et strengt regelverk, er rådgivingen sjelden helt nøytral. Ulike former for goder som kurs, reiser og gaver påvirker fortsatt forvalterutvelgelsen og sørger for at konkurransen om investormidlene ikke utelukkende er kvalitativ.

Det er verdt å merke seg at S&P-studien kun tar for seg avkastning. Den vurderer således ikke om de 14 prosentene som slo indeksen påførte investorene høyere risiko enn indeksen. I svært mange tilfeller er nemlig dette forklaringen.

Dette kan man se i aksjekonkurranser så vel som i forvaltningsresultater. Vinnere i oppgangsperioder utmerker seg som taperne når markedet faller.

Dessverre får ikke media like mange leserklikk hvis de skriver om dette, sammenlignet med når de påstår at den aktive forvaltningen Oljefondet ikke har produsert merverdier.

Det spiller ingen rolle at sistnevnte sannsynligvis er en av verdens mest etiske og edruelige forvaltere. Ei heller at det er en enorm utfordring i seg selv å forvalte midler så store at det alene påfører merkostnader.

Balansert omtale av risikoelskende forvaltere ville sannsynligvis gjøre at disse ble avslørt og trakk seg fra media, men dette er det siste media vil. En nedgang i annonseinntekter fra private forvaltningsforetak likeledes.

Det er oppsiktsvekkende få investorer og rådgivere som er opptatt av hvordan «reisen» frem til den endelige avkastningen blir. Innstillingen når det gjelder penger synes å være «at det vil helst gå bra».

Ser man det på en annen måte, tror jeg at de fleste ville foretrekke å reise med ColorLine fremfor den samme turen i en 20 fots RIB. Begge kan få deg til Kiel, men opplevelsene vil være vidt forskjellige.

S&P påpeker at det finnes dyktige forvaltere der ute, men de er i fåtall og langt færre enn markedsføringen vil ha oss til å tro.

Erfaringer og krav høstet fra forvaltningen av oljepengene burde komme alle til gode. Det er merverdier i å overføre disse til den private forvaltningsbransjen.

Det er ingen grunn til at den private forvaltningen av folks sparepenger skal holdes til en lavere kvalitativ og kvantitativ standard enn den vi setter for den offentlige forvaltningen av våre pensjonsmidler.

Imidlertid er det slik at verken den norske fondsbransjen eller Finanstilsynet ønsker dette. Resultatet ville sannsynligvis stilt begge i forlegenhet.

Artikkelen ble publisert torsdag, 31. mars, 2016 klokken 07:15 og er arkivert i kategorien Hedge, Marked, Samfunn. Du kan følge denne artiklens kommentarer via RSS 2.0. Both comments and pings are currently closed.