Valutamarkedet er verdens overlegent største finansmarked med en daglig omsetning på over $5 billioner. Det er også regnet som det vanskeligste markedet å tjene penger i.
I valutamarkedet konkurrerer du mot storbankene som kjenner til ordre som vil påvirke kursene, verdens største hedgefond, tusenvis av algoritmestyrte datamaskiner, samt et hav av andre heltids tradere.
24 timer i døgnet, fem dager i uken søker disse etter muligheter for å tjene penger i verdens mest konkurranseutsatte finansmarked.
Det er derfor noe av et mysterium at folk fra helt andre yrkesgrupper enn finans er overbevist om man kan høste lettjente penger i valuta.
Denne uken kunne vi lese om to familier som valgte å spekulere i valuta da de kjøpte en fritidsbolig i utlandet. I stedet for billig finansiering, endte låntagere med en gjeldsøkning på over 80%.
Dette er selvfølgelig dramatisk og tragisk, men dessverre ikke unikt.
Gjennom årene har jeg ikke tall på hvor mange henvendelser jeg har fått fra både private og bedrifter som har tatt opp valutalån som har gått feil.
Hensikten med denne bloggen er ikke å ta side i den nevnte saken. Målsettingen er å objektivt se på hvilken risiko kontra mulig gevinst man påtar seg ved valutalån.
Utgangspunktet for å oppta et lån i en fremmed valuta er at man håper på lavere renter, kursgevinst eller begge deler.
Greit nok.
I tilfellet nevnt i avisen hadde låntagerne sannsynligvis inntekter i NOK (siden de bodde i Norge). En fritidseiendom var kjøpt i Frankrike, noe som gjorde at de hadde en eiendel som var notert i euro. Med eksponering i norske kroner og euro ville det ha vært naturlig å vurdere finansiering i en av disse to valutaene.
Men kjøperne valgte en tredje valuta, sveitserfranc, til finansieringen. Her hadde man ved inngåelsen ingen eksponering. Det var følgelig ren spekulasjon.
Rentefordelen ved å låne i sveitserfranc fremfor euro varierte mellom 2.6% og 0.1% i perioden. I gjennomsnitt var besparelsen rundt 0.6%.
Jo mindre rentefordelen er desto mer ren kursspekulasjon er det å låne i utenlandsk valuta.
De årlige svingningene (volatiliteten) i kursforholdet EUR/CHF lå relativt stabilt rundt 5.5%. Dette tilsier at man kunne risikere å tape nesten åtte ganger rentebesparelsen i et «normalår».
I to av årene er rentebesparelse så lav som 0.15%. Det utgjør 1/36 av volatiliteten. Misforholdet mellom risiko og gevinst er så stort at det er vanskelig å fatte at noen er villige til å ta denne.
Euroen faller jevnlig mot sveitserfrancen hele perioden og det hele må ha vært som å lese en Alistair McLean thriller. Fortellingene til McLean ble mer skremmende for hver side man leste.
Også norske kronen, hvor man hadde inntektene sine, faller mot sveitserfranc. De historiske svingningene mellom disse to valutaene er rundt 11% per år. Det årlige volatiliteten har dermed vært over seks ganger rentebesparelsen etter marginer.
Situasjonen for de med lån i sveitserfranc og annen utenlandsk valuta forverrer seg ytterligere da oljeprisen begynner å rase. Mot slutten av 2014 har oljeprisen falt 50%. De fleste jeg har snakket med har allikevel blitt sittende i håp om at økonomiske lover akkurat denne gangen skulle oppheves.
Noen måneder senere inntreffer en katastrofe som ville ha vært en utfordring selv for den tidligere nevnte forfatter å komme opp med. Den Sveitsiske Nasjonalbanken gir opp sine bestrebelser på å holde sveitserfrancen svak.
Det er ikke i etterpåklokskapens lys at spørsmålet om det var fornuftig å ta så mye risiko for å oppnå en knøttliten rentebesparelse stilles. Denne bloggen har tatt opp risikoen ved valutalån i en årrekke. Årsaken har vært at den potensielle risikoen ikke har stått i forhold til den mulige gevinsten.
Tar man risiko i en valuta uten kommersiell forankring, aksepterer at mulig gevinst er liten i forhold til risikoen man løper og ignorerer alle faresignalene, kan man vanskelig kalles annet enn svært risikovillig.
Hadde de i stedet for eiendom i Provence valgt eiendom i landet lenger nordøst, ville verdiene deres vært intakt. Det samme ville de vært hvis de hadde lånt i euro.
