Stadig flere land utsteder nå statsobligasjoner som har negativ rente. Dette betyr at hvis du investerer i disse obligasjonene, så betaler du en årlig rente til utsteder og ikke omvendt.

Sagt på en annen måte, betaler du andre for at de får låne pengene dine.

Dersom du er ved dine fulle fem og velger å gjøre dette, er det selvsagt ingenting i veien for det. Du må gjerne betale meg for at jeg låner pengene dine også. Jeg vil selvsagt stille sikkerhet for beløpet.

Er du derimot en pensjonskasse som blir betalt for å gi pensjonistene en årlig avkastning som de skal leve av, er problemet langt større.

Negativ avkastning betyr at kassen krymper for hver dag som går. Dette vil de fleste oppfatte som galt rent intuitivt, men pensjonsforvaltere er ikke som andre investorer. De er betalt for å følge et mandat, ikke for å tenke.

Hvis mandatet sier at de skal følge en indeks, så følges denne indeksen. At ingen så for seg negative renter da mandatene ble fastsatt understreker nok en gang hvor vanskelig (les: umulig) det er å ha noen formening om hva fremtiden bringer.

Fokus har isteden vært på hvordan man kunne få enkel og billig forvaltning med minst mulig ansvar for resultatet. Har man akseptert at man skal være allokert i henhold til en indeks, er forvalterjobben utrolig enkel og ikke minst lønnsom. Alt disse forvalterne trenger å gjøre er å gi en bank eller et meglerhus i oppdrag å kjøpe obligasjonene som indeksen inneholder.

Én enkel setning om at hvis renten er <0 så skal man ikke kjøpe disse obligasjonene, ville ha vært nok. Én enkel setning.

I mangel av en slik setning fortsetter man å kjøpe obligasjoner selv om det betyr at man betaler for å låne bort penger. Finanstilsynene har beordret dem til å lukke øynene for alternativer.

På samme måte som da oljeprisen falt fra $120 til under $90 fatet, ser man ikke negative renter idag som urovekkende. En oljepris under $90 var nærmest som en trykkfeil å regne. Den ville raskt bli rettet opp og alt ville være bra. Ingen grunn til å reagere.

Idag sitter pensjonskasser fortsatt med obligasjoner som ble kjøpt da renten var på et høyere nivå og har samme innstilling.

Problemet er bare at for hver dag som går nærmer disse obligasjonene seg forfall. Ved forfall må nye obligasjoner kjøpes for pengene. Disse obligasjonene har idag renter som er nær null eller verre.

Avkastningen på pensjonistenes penger minner om Titanics undergang. Den synker mens festen fortsetter på alle dekk. Alternative investeringer og investeringsstrategier har nærmest blitt utelukket for å spare finanstilsyn og forvaltere fra jobben med å måtte lære seg noe nytt.

I likhet med oljeprisfallet går dette sikkert over bare de lukker øynene lenge nok.

Hvis dagens pensjonsforvaltere, sentralbank- og tilsynssjefer er heldige har andre overtatt ansvaret når regningen kommer på bordet.