“In my entire life I never saw a sell-side guy come in and say, ‘Short my market,” ― Michael Lewis, The Big Short
Da Michael Lewis’ bok The Big Short ble publisert for seks år siden, ble den omtalt her av denne bloggen. Også i disse urolige tider vil det vise seg hvem som har vært våken og turt å tenke annerledes. Det er derfor bare naturlig at filmen også får noen ord.
Premieren i Norge er om et par uker, men undertegnede var denne uken heldig å bli invitert til en førpremiere arrangert av DNB Markets.
Da boken kom ut var den den andre i sitt slag om hedgefondforvaltere som så hvilken katastrofe som var iferd med å skje i det amerikanske boligmarkedet. Mens den norskættede forvalteren John Paulson fikk hoveddelen av rampelyset og æren for sin fremsynthet og inntjening, har man i filmen valgt å fortelle historien til tre andre forvaltere i boken.
Dette var første bok som Lewis skrev hvor store deler av innholdet allerede var beskrevet av en annen forfatter, nemlig «The Greatest Trade Ever» av Greg Zuckerman. Lewis gjentok dette med bestselgeren «Flash Boys» som har mye identisk innhold med «Dark Pools» av Scott Patterson som allerede var utgitt.
Mest fremtredende i filmen The Big Short er en mildt sagt eksentrisk lege fra California. Han viser seg å oppdage mer sykdom i den amerikanske økonomien enn i sine pasienter. Michael Burry hadde forlatt medisinen og i stedet startet hedgefondet Scion Capital. Rollen spilles av Christian Bale.
Michael Burry er forøvrig omtalt av denne bloggen ved flere anledninger. Første gang i 2011.
Filmen er fullstappet med morsomme og beskrivende «one liners» (korte sitater). De fleste fra Ryan Gosling som spiller en Jared Vennett, en Deutsche Bank megler som ser det finansielle uværet komme. Leserne finner noen gode eksempler på dette i klippet under.
Uten tvil må man være godt over middels interessert i finans for å få med seg alle poengene. Idag er det fortsatt de færreste innen norsk finans som kjenner til instrumentene som omtales. Dette til tross for Terra-skandalen i slutten av 2007, hvor Terra Securities ruinerte fire nordnorske kommuner med nettopp denne type produkter.
I løpet av sine drøye to timer klarer filmen å gi en grundig gjennomgang av årsaken til- og mange av utfordringene rundt finanskrisen.
Den beskriver også hvordan investeringsbanken Morgan Stanley bare en hårsbredd fra å følge Lehman Brothers til skifteretten.
I likhet med hedgefondet Frontpoint i filmen, hadde hundrevis av andre hedgefond – vårt inkludert – Morgan Stanley som primærmegler. Prismanipuleringen som banken gjorde mot kundene sine som hadde shortet kredittobligasjoner er autentisk. Morgan Stanley var ikke alene om dette.
Denne uken inngikk en annen investeringsbank, Goldman Sachs, et forlik med det amerikanske justisdepartementet for lignede forhold. Forliket gikk ut på at Goldman Sachs betaler en bot på $5.1 milliarder. De som tapte pengene sine som følge av dette får ingenting.
(Frontpoint var i realiteten et «hedgefondhotell» eiet av Morgan Stanley. De sørget for tradinggulv, infrastruktur og kapital til nystartede hedgefond mot eierskap i forvaltningsselskapet og andel av inntektene. Fondet til Baum i filmen er et relativt nystartet fond under denne paraplyen)
De som ser filmen har anledning til å få med viktig lærdom:
Den vil forhåpentlig bidra til å vekke bevissthet og interesse for risiko, spesielt den som ikke alltid er åpenbar. Spesielt gjelder dette etter at sentralbanker på femte året på rad gjør sitt beste for at denne ikke skal være synlig gjennom sine kvantitative lettelser.
Filmen kan inspirere til selvstendig og kritisk tenking. Dette har det blitt suksessivt mindre av de siste årene takket være at sentralbankene har flyttet risikoen fra finansinvestorene og over på skattebetalerne.
The Big Short bringer frem i lyset hvor korrupte og utilstrekkelige tilsynsmyndighetene er. Ingen av banksjefene som var ansvarlig for krisen som førte til at millioner av arbeidsplasser gikk tapt og at millioner av mennesker mistet sine hjem, ble straffet.
Tvert imot klarte lederne å berike seg med formidable bonuser som følge av at samfunnet ble tvunget til å redde bankene deres.
Lærdommen og enigheten om at vi som samfunn aldri må tillate banker å bli så store at vi tvinges til å redde dem, er også glemt. Tvert imot er idag de angjeldende bankene enda større og mektigere enn de var før finanskrisen.
Sagt på en annen måte, var all smerten og tragediene som samfunnet måtte tåle fullstendig forgjeves.
Jeg har også sett filmen. Ble mildt sagt satt ut. Hvor reelt er spesielt segmentet med SEC og og rating selskapene? De ble jo enten hengt ut som direkte korrupt eller totalt inkompetente i filmen.