Forleden hadde jeg lunch med en trader i London. Han arbeider i en av de mest kjente og prestisjetunge investeringsbankene. Akkurat denne dagen er ingen god dag for ham. Han har tapt penger og håper at han skal få klarnet hodet over en lunch.

Jeg blir litt overrasket når han sier at han ikke vet hvor mye han har tapt på Facebook, Twitter og LinkedIn. Kursen har riktignok falt på disse aksjene de siste dagene, men han har alltid vært en makro-trader (valuta & renter) og sjelden handlet i annet. Enkeltaksjer har vært utenfor hans mandat.

Men det er jeg som misforstår. Han har ikke tapt fordi han satset på Facebook, Twitter og LinkedIn. Han har tapt fordi han har latt disse sosiale mediene fange oppmerksomheten hans på feil tidspunkt. Tidspunkt hvor noe har skjedd i markedet og hvor tap har blitt et resultat av hans manglende tilstedeværelse og fokus.

Nå sverger han at han vil kun tillate seg å ha en mobiltelefon som er fri for applikasjoner og tekstmeldinger på desken. Han sier at han kjenner til kolleger som har fått sparken for å ha tapt på samme måte. Grensen er nådd hos investeringsbanken for tap som følge av medarbeidere som sitter på sosiale medier. Han lover dette er siste gang det skjer med ham.

Vår nye «online-tilværelse» har utvilsomt endret vår adferd. Tap av penger og sågar også liv har blitt en konsekvens av dette. Mange vil nok huske den unge piken som hører på Pharrell Williams’ «Happy» mens hun kjører bil, holder telefonen foran seg og skriver tekstmeldingen «I am HAPPY!». Sekundet etter er hun død i en møteulykke.

Idag kan man observere par på bryllupsreise sitte med telefonen foran og tekste kontinuerlig mens de spiser middag sammen. Fødestuer må sette opp skilt for å minne blivende foreldre om å legge vekk mobiltelefonen og være til stede.

Multi-tasking tillater oss ikke å engasjere oss i samtaler på samme måte som tidligere. Som en konsekvens blir samtalene våre mer overfladiske og vi blir beviselig også mindre empatiske.

Bedrifter som nekter mobiltelefoner i møterom oppdager at møtene blir mer effektive og interaktive. Møtene blir også kortere.

Forsøker vi å tenke på to ting samtidig, reduseres kvaliteten på begge tankeprosesser.

Den stadige multi-taskingen gjør også at hjernen trenes til å kreve mer stimuli. Jo mer støy vi utsetter hjernen for desto mer vil den forvente og ønske. Vi blir dårligere til å holde fokus og klarer ikke å sitte i ro med bare våre egne tanker. Det som foregår rundt oss tilfredsstiller ikke behovet for visuell eller auditiv stimuli. Vi må kontakte andre for å bekrefte oss selv og vår betydning.

Det er først når vi opplever menneskelig, finansiell eller annen ulykke at vi oppfatter alvoret av våre handlinger og hvor store endringer vi er blitt utsatt for.

De sterkeste tar tilbake kontrollen over sin tilværelse. Noen gjennom å slette kontoer på Facebook og andre sosiale medier. Andre gjennom å erklære visse soner eller tider for frie for eksterne distraksjoner.

Den gode nyheten er at konkurransen blir mindre for de som har selvdisiplin og klarer å ha fokus. Disse kan faktisk tjene på økningen av antall mennesker som blir avhengige av å følge med på telefonene sine.

Forutsetningen er selvfølgelig at de ikke havner i en møteulykke eller blir påkjørt i et gangfelt av noen fra det stadig økende antallet avhengige.

Norske hedgefond utmerket seg positivt i 2015. Ikke bare gjorde de det i gjennomsnitt bedre enn sine konkurrenter i de andre nordiske landene, norske hedgefond var ledende på verdensbasis.

Dette skjer på tross av motstand fra myndighetene og et pressekorps som «boikotter» dem.

Indeksen over norske hedgefond, NHX Norway, var opp 11.03% i 2015. Dette er en indeks laget og beregnet av HedgeNordic. HFRX Global Hedge Fund Index var til sammenligning -3.64%.

Den norske hedgefondindeksen har kun hatt to år med nedgang på de siste 11 år. Dette var i 2008 hvor NHX var ned 13.76%, mens Oslo Børs var ned 54.06% og i 2011 hvor NHX var ned 4.04%, mens Oslo Børs var ned 12.5%.

I 2015 slo AAM Absolute Return Fund «ballen ut av stadion» med en avkastning på 58.52%. Dette sender fondet til topps på de fleste globale rangeringer.

Forvalter Harald James Otterhaug har vært ansvarlig for fondet i 10 år, hvorav kun ett av disse årene har gått med tap (-11.16% i 2014). Han leverte med andre ord positiv avkastning både under finanskrisen og i 2011.

Hvis vi ekskluderer fond med meget kort forvaltningshistorikk og fond som er startet av forvaltere som har lagt ned sine opprinnelige fond for å kvitte seg med elendig forvaltningshistorikk, er det flere norske fond som utmerket seg positivt både i 2015 og over en årrekke.

Disse er Taiga med +20.44%, Nordic Omega +18.09% og Alchemy Trading +16.55%.

Sector Healthcare fortjener også positiv oppmerksomhet med en avkastning i 2015 på 10.74%. Dette fondet har noe over 10 års historikk og også her er det kun ett år med negativt resultat. Tapet var i 2011 og den negative avkastningen var på akseptable 1.06%.

Til tross for at disse hedgefondene har levert både god risikojustert- og absolutt avkastning, får de liten oppmerksomhet i norske medier.

Fokus blir i stedet lagt på aksjeforvaltere som tjener mer enn indeksen når den går opp og taper mer når den går ned. De som gjør lite annet enn å påføre sine investorer høyere risiko hylles ukritisk. Blir hedgefond først nevnt, er dette som regel forbeholdt fond hvor både forvalter og fondet befinner seg i utlandet.

Norske forvaltere som leverer god risikojustert avkastning er man nødt til å være spesielt interessert i for å finne frem til.

Skagenkonferansen måtte ha vært en øyeåpner i så måte. I likhet med tidligere år utfordret Skagen også i år seg selv med å inkludere foredragsholdere som har et annet syn på fremtiden og investeringer enn de har. Dette står det respekt av.

Den kontroversielle og underholdende hedgefondforvalteren, Hugh Hendry, viste i sitt foredrag at fra 1971-2011 har man faktisk fått en høyere risikojustert avkastning ved å ha plassert pengene i statsobligasjoner enn i aksjer.

Den amerikanske aksjeindeksen S&P-500 tapte 75% av sin verdi i forhold til statsobligasjoner om man posisjonerte seg med lik risiko i begge aktivaklasser. Amerikanske Bridgewater vokste til å bli verdens største hedgefond takket være denne strategien. Bridgewater har idag $169 milliarder til forvaltning.

Det er trist at de fleste meglerhus og rådgivere har brukt 40 år på å oppdage dette forholdet mellom obligasjoner og aksjer. Spesielt når dagens lave obligasjonsrenter gjør en langsiktig fortsettelse av dette forholdet for usannsynlig.

Gårsdagens aksjefall på nesten 5% på Oslo Børs er første tegn på kapitulasjon siden nedgangen begynte ifjor sommer.

I 2008 falt Oslo Børs 19.75% i januar. Markedet fikk deretter en voldsom rekyl. Den gangen ropte også alle kjøp. Et halvt år senere var aksjemarkedet ned 65%. Det er med andre ord vanskelig å spå – spesielt om fremtiden.

“In my entire life I never saw a sell-side guy come in and say, ‘Short my market,” ― Michael Lewis, The Big Short

Da Michael Lewis’ bok The Big Short ble publisert for seks år siden, ble den omtalt her av denne bloggen. Også i disse urolige tider vil det vise seg hvem som har vært våken og turt å tenke annerledes. Det er derfor bare naturlig at filmen også får noen ord.

Premieren i Norge er om et par uker, men undertegnede var denne uken heldig å bli invitert til en førpremiere arrangert av DNB Markets.

Da boken kom ut var den den andre i sitt slag om hedgefondforvaltere som så hvilken katastrofe som var iferd med å skje i det amerikanske boligmarkedet. Mens den norskættede forvalteren John Paulson fikk hoveddelen av rampelyset og æren for sin fremsynthet og inntjening, har man i filmen valgt å fortelle historien til tre andre forvaltere i boken.

Dette var første bok som Lewis skrev hvor store deler av innholdet allerede var beskrevet av en annen forfatter, nemlig «The Greatest Trade Ever» av Greg Zuckerman. Lewis gjentok dette med bestselgeren «Flash Boys» som har mye identisk innhold med «Dark Pools» av Scott Patterson som allerede var utgitt.

Mest fremtredende i filmen The Big Short er en mildt sagt eksentrisk lege fra California. Han viser seg å oppdage mer sykdom i den amerikanske økonomien enn i sine pasienter. Michael Burry hadde forlatt medisinen og i stedet startet hedgefondet Scion Capital. Rollen spilles av Christian Bale.

Michael Burry er forøvrig omtalt av denne bloggen ved flere anledninger. Første gang i 2011.

Filmen er fullstappet med morsomme og beskrivende «one liners» (korte sitater). De fleste fra Ryan Gosling som spiller en Jared Vennett, en Deutsche Bank megler som ser det finansielle uværet komme. Leserne finner noen gode eksempler på dette i klippet under.

Uten tvil må man være godt over middels interessert i finans for å få med seg alle poengene. Idag er det fortsatt de færreste innen norsk finans som kjenner til instrumentene som omtales. Dette til tross for Terra-skandalen i slutten av 2007, hvor Terra Securities ruinerte fire nordnorske kommuner med nettopp denne type produkter.

I løpet av sine drøye to timer klarer filmen å gi en grundig gjennomgang av årsaken til- og mange av utfordringene rundt finanskrisen.

Den beskriver også hvordan investeringsbanken Morgan Stanley bare en hårsbredd fra å følge Lehman Brothers til skifteretten.

I likhet med hedgefondet Frontpoint i filmen, hadde hundrevis av andre hedgefond – vårt inkludert – Morgan Stanley som primærmegler. Prismanipuleringen som banken gjorde mot kundene sine som hadde shortet kredittobligasjoner er autentisk. Morgan Stanley var ikke alene om dette.

Denne uken inngikk en annen investeringsbank, Goldman Sachs, et forlik med det amerikanske justisdepartementet for lignede forhold. Forliket gikk ut på at Goldman Sachs betaler en bot på $5.1 milliarder. De som tapte pengene sine som følge av dette får ingenting.

(Frontpoint var i realiteten et «hedgefondhotell» eiet av Morgan Stanley. De sørget for tradinggulv, infrastruktur og kapital til nystartede hedgefond mot eierskap i forvaltningsselskapet og andel av inntektene. Fondet til Baum i filmen er et relativt nystartet fond under denne paraplyen)

De som ser filmen har anledning til å få med viktig lærdom:

Den vil forhåpentlig bidra til å vekke bevissthet og interesse for risiko, spesielt den som ikke alltid er åpenbar. Spesielt gjelder dette etter at sentralbanker på femte året på rad gjør sitt beste for at denne ikke skal være synlig gjennom sine kvantitative lettelser.

Filmen kan inspirere til selvstendig og kritisk tenking. Dette har det blitt suksessivt mindre av de siste årene takket være at sentralbankene har flyttet risikoen fra finansinvestorene og over på skattebetalerne.

The Big Short bringer frem i lyset hvor korrupte og utilstrekkelige tilsynsmyndighetene er. Ingen av banksjefene som var ansvarlig for krisen som førte til at millioner av arbeidsplasser gikk tapt og at millioner av mennesker mistet sine hjem, ble straffet.

Tvert imot klarte lederne å berike seg med formidable bonuser som følge av at samfunnet ble tvunget til å redde bankene deres.

Lærdommen og enigheten om at vi som samfunn aldri må tillate banker å bli så store at vi tvinges til å redde dem, er også glemt. Tvert imot er idag de angjeldende bankene enda større og mektigere enn de var før finanskrisen.

Sagt på en annen måte, var all smerten og tragediene som samfunnet måtte tåle fullstendig forgjeves.

NEL ASA var en av fjorårets beste aksjer på Oslo Børs og den høye volatiliteten bidrar i seg selv til å gjøre denne aksjen interessant.

Ytterligere interessant blir den av at finansmediene ofte omtaler selskapet, kanskje spesielt de dagene hvor kursen stiger.

At selskapet befinner seg innenfor en fremtidsrettet bransje er udiskutabelt. Det har imidlertid ikke vært nok til å forhindre aksjen i å falle 45% på bare 9 børsdager.

Spørsmålet om «høna eller egget» dukker imidlertid først og fremst opp i forbindelse med at media publiserer en serie kjøpsanbefalinger av aksjen like før jul.

Fra børsslutt lille juleaften og til toppkursen første handelsdag i romjulen steg aksjen utrolige 30%.

Gleden ble imidlertid kortvarig for de som hadde hoppet på «toget». Det viste seg nemlig at en av de største aksjonærene hadde brukt den ekstraordinære oppgangen til å selge seg ut av aksjen med en kjempegevinst.

I løpet av de fem neste børsdagene faller aksjen med nærmere 40% til kurs 3.56.

Senere skal det vise seg at også en annen storaksjonær ligger i løypa for å selge.

Det er derfor svært beleilig at fondsmeglerselskapet Arctic Securities skynder seg å sende ut en kjøpsanbefaling. Denne har kursmål på hele 7 kroner. Dersom dette inntreffer vil dette medføre en oppgang på 97%.

Flere medier får utrolig nok umiddelbart tak i analysen og deler den entusiastisk og uten opphold med sine lesere.

Hjelpen med markedsføringen får umiddelbar effekt. På bare to børsdager stiger aksjen 20% til 4.29.

Storaksjonæren som ønsker å selge har tydeligvis ingen tillit til Arctic-analysen. Vedkommende kan knapt tro hvor heldig han er og kaster ut 7 millioner aksjer til kurs 4.10.

De neste to dagene faller NEL-kursen med 25% til 3.22.

For Arctic Securities må dette føles litt «kleint». De er blant de største private meglerhusene i landet. Et meglerhus som har disse storaksjonærene på kundelisten.

Her får gåten om «høna eller egget» sin moralske relevans. Ble kjøpsanbefalingene planlagt før eller etter at de angjeldende aksjonærene signaliserte ønske om å selge?

Holder vi oss fortsatt til gårdsprodukter, er imidlertid én ting sikkert. De som har fulgt anbefalingene gitt i slutten av desember og frem til nå har fått grisebank.

Foøvrig har tre uker

It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair…

Fjoråret var et slit for de fleste aksjeinvestorer. Ser vi bort fra de fremvoksende markedene som opplevde nok et svært dårlig år, ble resultatet for de fleste noen få prosent opp eller ned.

Det er derfor et paradoks at på det nye årets første dag kunne de som hadde satset på en nedgang i aksjer eller kredittobligasjoner, innkassere en gevinst som var høyere enn hele fjorårets aksjeavkastning.

Et nyttårsrally er gjerne selvoppfyllende som følge av god mediaomtale og en haug med positive anbefalinger.

De som så dette som en god mulighet til å kjøpe seg billig forsikring på det gamle årets siste dag, skulle vise seg å bli vinnerne på det nye årets første dag. Ikke minst takket være alle som skulle selge aksjer for å innkassere sine nyttårsgevinster.

Kjøp av Eurostoxx volatilitets-future på årets siste dag og salg i går ga en gevinst på 6%, mens kjøpte man forsikring på europeiske high yield selskaper (ITRAX XOVER) var gevinsten på 4%. Begge større gevinster enn det man fikk av å sitte med aksjer i hele 2015.

De som brukte disse instrumentene til å forsikre sine porteføljer kunne også gå smilende ut av årets første dag. Gevinsten fra forsikringen oversteg tapene.

Det kan til tider lønne seg å tenke alternativt.

Infront-chartet viser Eurostoxx volatilitets-future med forfall i januar.