I september 2011 skrev jeg en blogg om hvordan de «smarte» pengene ofte er verdt å følge med på.

Når disse selger aksjer kan det være grunn til å sette seg opp i stolen og spørre seg selv om alt er så rosenrødt som de fleste mener.

Eksemplene jeg brukte den gang var IPO’ene (emisjon & børsnoteringene) til investeringsbanken Goldman Sachs, forvalteren Blackstone og råvaretraderen Glencore (fra 2013 Glencore Xstrata). Ved samtlige tilfeller ble børsintroduksjonene etterfulgt av betydelige børsnedganger.

Riktignok ble den generelle børsnedgangen som fulgte etter Glencore-noteringen begrenset i forhold til de to andre (verdensbørsene falt 20% fremfor 50% ved de to første tilfellene). Årsaken til dette var at de viktigste og største sentralbanker vedtok koordinerte tiltak for å redde finansmarkedene.

Om Glencore-partnernes aksjesalg og børsintroduksjon ikke ble innertier når det gjaldt generell børsutvikling, så satt den til gjengjeld «midt i skiven» hva angikk selskapets forretningsområde.

Mens Goldman Sachs og Blackstone er eksperter på aksjer, er det utvilsomt råvarer som har vært Marc Rich, Ivan Glasenberg og Glencore sitt spesialområde.

Svak økonomisk utvikling på verdensbasis og som følge av dette fallende etterspørsel etter råvarer, har presset råvareprisene og verdien på Glencore aksjene stadig lavere.

Målt fra børsintroduksjonen har kursfallet vært på over 70%. Åpenbart tilstrekkelig til at vi kan hevde at det også ved denne emisjonen ville ha lønnet seg å følge de «smarte» pengene, både når gjaldt timing av aksjesalg og markedsutvikling.