Kineserne foretok i forrige uke noen drastiske tiltak for å stanse kursfallet i kinesiske aksjer. For å rekapitulere tiltakene:

Suspensjon: Da kursene falt suspenderte man rundt halvparten av selskapene på børsen fra handelen. Aksjonærer som satt med disse aksjene kunne dermed ikke selge.

Forskjellen til andre markedsplasser er at suspensjon av enkeltaksjer på grunn av kursfall kun varer en kort tid for å forsikre seg om at det ikke finnes ulik informasjon ute i markedet. Kineserne suspenderte store deler av markedet i dagesvis.

Feilinformasjon: Markedsfallet ville trolig ha vært større dersom alle aksjene fikk handle fritt. De kinesiske børsindeksene reflekterte, til tross for en nedgang på 35%, dermed antagelig et høyere nivå enn hva som var reelt.

Forbud mot aksjesalg: Myndighetene innførte forbud om salg av aksjer for investorer som eier 5% eller mer i et selskap. Tiltaket vil redusere interessen for kinesiske aksjer fra større investeringsfond.

Shortsalg er nå straffbart: Nok en klar inngripen i en naturlig markedsmekanisme.

Andre børser ha nøyd seg med å kreve at short selgere må ha dekning for sitt shortsalg (aksjene må være innlånt før man selger dem short).

Statlig støttekjøpsfond: Opprettelsen av et statlig fond som har som oppgave å støttekjøpe aksjer. Dette er en klar inngripen i en fri markedsmekanisme, men har også blitt brukt av andre nasjoner.

Opprettelsen gir også økt mening bak det forestående punktet, idet myndigheten ville forhindre at de fikk favnen full av aksjer fra shortselgere. Gitt restriksjonene er det kun mindre aksjonærer som kan selge.

Oppfordring til lånefinansiert aksjekjøp: Myndighetene har reversert begrensningene for lånefinansiert aksjekjøp innført rett i forkant av nedgangen.

De ovennevnte tiltakene reduserte salgspresset og resulterte i en oppgang på 16% over de neste tre dagene. Man skal være en iskald shortselger for at gevinstene skal lokke mer enn frykten for nakkeskudd.

«Suksessen» har imidlertid fått andre til å lure på om de kinesiske tiltakene er noe for andre markeder. Svaret på dette nei. Metoden virker kun når man har jurisdiksjon over investormassen.

Det er relativt sett få utlendinger som har direkte adgang til det innenlandske kinesiske aksjemarkedet. De som har indirekte adgang, gjennom kinesiske fond eller finansforetak må rette seg etter kinesiske myndigheter.

Det er langt fra sikkert at eksperimentet lykkes i Kina heller. De som har lånt ut penger til kinesiske spekulanter vil ha pengene sine tilbake. Man er derfor avhengig av at det kinesiske støttefondet er stort nok til at de som vil selge kommer seg ut.

Salgspresset kommer ikke bare fra privatpersoner som har lånefinansiert sine aksjekjøp, men også fra de 4000 fondene med belåning som har blitt opprettet fra mars av i år. Den voldsomme økningen i volatiliteten har gjort at bankene som har ytet finansiering ønsker å trekke deler eller alt av denne tilbake.

Utlendinger vil ut. Siden 6. juli har utenlandske fond solgt kinesiske aksjer tilsvarende $7.1 milliarder. Forvaltningsselskapet GAM, som forvalter $130 milliarder globalt, uttalte til Financial Times: «Actively intervening in the market all smacks of desperation and panic. The final straw was allowing half the companies listed to be suspended from trading, effectively turning (Chinese) shares into an un-investable market.»

Det er avslutningsvis interessant å registrere at de som brukte den voldsomme oppgangen i kinesiske aksjer som begrunnelse for at man skulle kjøpe aksjer globalt, nå forteller oss at Kina ikke betyr noe i børssammenheng. Kina utgjør mindre enn et par prosent i global børsverdi heter det.

Mulig det, men når tilsvarende NOK 25.000 milliarder i investorverdier blir borte på noen uker, kan det allikevel hende at risikoviljen dempes noe.