I riktignok en positiv artikkel om teknisk analyse, påstår fredag DNs vanligvis utmerkede børskommentator, Thor Chr. Jensen, følgende: «Det finnes ingen som er blitt ordentlig rike på teknisk analyse.»

Han kunne ikke være lenger fra sannheten. Det finnes tvert imot mange tradere, investorer og forvaltere som er blitt dollarmilliardærer ene å alene ved å kun studere kursutvikling.

Dette til tross for at ingen av dem, som Jensen hevder, påstår de er i stand til å «spå om kursutviklingen fremover».

Teknisk analyse handler om å avdekke mønster i kursutviklingen. Mønster som blir til og gjentar seg fordi vi som mennesker reagerer kollektivt på samme måte om og om igjen.

Børsen handler om penger og følgelig er det emosjoner som grådighet og frykt vi daglige utfordres av. Vår adferd påvirker tilbud og etterspørsel og det igjen reflekteres gjennom handelsmønster.

Media bidrar til å forsterke dette gjennom fokus på eksempelvis spesifikke kursnivåer. Deretter intervjuer de markedsaktører og ber dem forutsi hva som vil skje hvis disse nivåene brytes. De som leser dette sprer igjen budskapet til andre.

Få eller ingen bryr seg om hva slike nivåer reflekterer i fundamentale nøkkeltall som inntjening eller pris/bok. Det anses positivt om kursen f.eks bryter all time high uansett.

Amatører innen finans, børs, fundamental- eller teknisk analyse avslører seg med å bruke ordet «skal» om den fremtidige utviklingen. De som kan sitt fag og forstår markeder vet at alt handler om sannsynligheter. Ingenting er sikkert.

Gjennom analyse av kursbevegelser er det mulig å avdekke mønster som har en høy sannsynlighet for gjentakelse. Det er dette teknisk analyse handler om, ikke noe annet.

Ingen modell, teknisk eller fundamental, gir 100% sannsynlighet for gevinst. Derfor er man nødt til å sørge for å ha en strategi som sørger for at tap ikke blir for store når disse oppstår.

Det er nemlig essensielt at man også bygger inn risikokontroll i modellene, samt benytter det man på engelsk kaller «money management».

Sistnevnte handler om å sørge for at man har nok penger i beredskap til at man kan overleve perioder hvor modellene resulterer i tap. Kvaliteten på analysearbeidet som ligger til grunn for strategien (modellen) må være meget høy dersom man skal kunne ha tillit nok til å risikerer penger på den.

Tidsserier av kurser må være lange og «renses» for feil, før man gjør noe som helst analysearbeid. Uten dette vil man ikke kunne få resultater som er robuste. Slurver man vil utfallet være tilfeldig, noe man senere vil komme til å betale dyrt for.

Har man funnet et mønster eller en modell hvor det er mer sannsynlig med gevinst enn tap og tapene kan kontrolleres, er det også viktig at man satser så ofte modellen genererer signaler. Jo oftere man satser, desto større er sannsynligheten at man vil oppnå den gevinstfordelingen som modellen sier.

En robust modell er en som virker på flere aktiva og aktivaklasser. Virker den eksempelvis kun på én enkelt aksje, er det trolig at man kun har funnet noe som kun er midlertidig.

I motsetningen til 1981 da jeg laget den første databasen over aksjekurser på Oslo Børs, er det idag relativt enkelt å få fatt på store mengder kursdata. Økt prosessorkapasitet og hastighet gjør det idag mulig å analysere enorme datamengder på svært kort tid.

Dette har gjort at man de siste 10 årene ikke bare har søkt etter mønster i enkeltinstrumenter, men også på mange instrumenter i forhold til hverandre. Kvantitativ analyse som dette kalles er per definisjon ikke annet enn teknisk analyse, det er kun gjerne flere variabler man benytter.

De verdensledende hedgefondene Bridgewater, Renaissance Technologies, Two Sigma, Winton – alle med forvaltningskapital fra $25-135 milliarder – er alle fond som benytter kvantitativ/teknisk analyse. Det er hundrevis av andre fond som også driver med dette.

Bridgewater er så etterspurt at de har hevet minimums tegningsbeløp til $35 millioner. Renaissance Technologies tjente så mye penger at de ga alle pengene tilbake til de eksterne investorene. Idag er det kun de ansatte som får ha penger i fondet.

Også i vårt naboland, Sverige, finnes forøvrig flere fond som kun legger analyse av kursutvikling til grunn. Det største i forvaltningskapital heter Lynx. De har $5.3 milliarder til forvaltning.

Chartet under viser utviklingen til Lynx sammenlignet med utviklingen på Oslo Børs. Investorene i Lynx har siden år 2000 hatt dobbelt så høy avkastning som Oslo Børs.

Jeg antar at journalist Jensen neppe påstår at det er «ingen som er blitt ordentlig rike» på Oslo Børs i denne perioden?

PS: Merk særlig utviklingen under dot.com- og finanskrisen.

«Bankene i Vesten behandles som hvite kuer i India. De får den beste omsorg og behandling samtidig som de får gjøre fra seg over alt.»

De senere årene er det blitt avdekket adferd og kriminalitet i banker utover enhvers fatteevne.

Mengden og kontinuiteten av avsløringer om juks, svindel, kursmanipulering og andre forhold har gjort både kunder og politikere nær apatiske.

Selv finanstilsynene rundt omkring i verden er forsiktige med å offentliggjøre annet enn det groveste av kriminell aktivitet.

Det er i øyeblikket en etterforskning i gang hvor man mener banker har stjålet intellektuell eiendom fra kunder. Denne foregår så langt i det stille.

Banker skal ha avlest dataprogrammer som finansinstitusjoner har fått koble til bankenes systemer for å kunne automatisk handle valuta og aksjer. Informasjonen har bankene brukt til egen vinning.

Så fort banken avdekket et mønster i kundens handel ble denne utnyttet til å «snike» foran kunden. Hvis posisjonen gikk i bankens favør fikk banken gevinst. Gikk den motsatt vei fikk kunden handelen. Banken kunne med andre ord spekulere for kundens regning og risiko uten kundens viten.

Noen banker gikk lenger enn dette. Alle kunders aktivitet blir nøye målt og de flinkeste kundenes programmer ble rett og slett kopiert (stjålet). Bankene brukte så disse programmene som sine egne og sammen med muligheten til å snike i køen, ble dette svært lønnsomt.

Denne aktiviteten og grådigheten var imidlertid så systematisk at de mest oppegående institusjonene oppdaget at noe var galt. Kundene fikk ikke handler de mente de skulle ha hatt og følgelig falt deres egen lønnsomhet brått. Dette var logisk siden de som regel kun fikk handlene som medførte tap.

Gjennom å endre sine handelsmønstre ved å gjøre ene siden av handelen (f.eks kjøp) hos én bank og den andre (salg) hos en annen, ble aktiviteten mindre forutsigbar og lønnsomheten kom tilbake. Dette beviste at banken drev urent spill.

Lønnsomhet, grådighet og bonuser har lenge trumfet etikk og moral i bankverdenen. Dette har pågått i flere tiår. Myndighetene har enten sovet ved roret, slik de gjorde når det gjaldt skjulte kostnader og feilinformasjon om strukturerte produkter i Norge, eller stilletiende latt det skje.

$235 milliarder i bøter høres i utgangspunktet ut som et beløp som vil sette en stopper for kriminaliteten, men dette er langt ifra tilfellet. Det er først når man setter dette i sammenheng med størrelsen på inntektene fra den ulovlige virksomheten som bankene har bedrevet og får beholde, at man ser at dette er småpenger.

For to uker siden ble det offentliggjort at fem banker ble ilagt bøter på tilsammen $5.8 milliarder. Reaksjonen i aksjemarkedet var en kraftig kursoppgang for tre av de fem, mens kursen til de to siste var nærmest uforandret.

Myndighetene er imidlertid svært hjelpsomme overfor bankene med raske arrestasjoner dersom noen påfører dem tap. Jérôme Kerviel (Société Générale) og Sergey Aleynikov (Goldman Sachs) er eksempler på dette.

En internasjonal mediestorm med avsløringer av hvordan bankene har svindlet samfunnet har resultert i at én bank (UBS) nå har følt seg presset til å ofre en ansatt på rettens alter. Den ansatte de har pekt ut som ansvarlig for bankens svindel i rentemarkedet viser seg å være så autistisk at retten har måtte oppnevne et verge som kan bistå ham i retten.

Realiteten er at bankene i Vesten behandles som hvite kuer i India. De får den beste omsorg og behandling samtidig som de får gjøre fra seg over alt.

Eksempelvis har sentralbankene verden over senket renter for å stimulere økonomien. Samtidig sitter politikere og finanstilsyn rolig og ser på at bankene øker sine rentemarginer og dermed sikrer at mye av denne fordelen ender opp hos dem.

Lobby-slagord som «Vi må sørge for at bankene er solide» og «Spleiselag» er blitt slukt rått. Når overskudd og bonuser avslører at man var blitt forledet er det en altfor stor skam å innrømme dette. Her gjelder det å sitte stille i båten mens kundene slås bevisstløse av alle overskriftene om juks, svindel og kursmanipulasjon.

Bankene er blitt for mektige til at man kan gjøre noe virkningsfullt med dem. Nettopp hva finanskrisen lærte oss at aldri måtte skje igjen.

Verken finanstilsynene eller politikerne er interessert i at deres inkompetanse kommer for dagen. Man blir ikke gjenvalgt ved å innrømme feil.

Brudd på god forretningsskikk og to bankers overfakturering av nærmere enn milliard blir av det norske Finanstilsynet straffet med «Kraftig kritikk«. Ingen bot, ingen krav om tilbakebetaling.

Denne forskjellsbehandlingen bidrar til redusert konkurranse i finansmarkedene og oppfordrer til gjentakende adferd. Sluttregningen havner hos samfunnet.

Chartet under viser utviklingen på indeksen over banker sammenlignet med verdensindeksen for aksjer. Starttidspunktet er 2011 da sentralbankene besluttet å synkronisere sine finansielle støttetiltak for å stimulere verdensøkonomien.

$235 milliardene i bøter ilagt i denne perioden har ikke forhindret at banker har vært mer lønnsomme enn de fleste andre næringer.

I rest my case.

Siste: USAs visesentralbanksjef, Stanley Fisher, sa under en tale i Toronto i går at bankansatte som har gjort seg skyldig i finansiell kriminalitet bør straffes. -Det hører med til historien at markedet så forslaget som utenkelig og sendte kursene på amerikanske bankaksjer videre opp.