På ettermiddagen den 6. mai 2010, mellom rause porsjoner med Chicken Masala, og uten nevneverdige forstyrrelser av passasjerfly som i lav høyde strøk over hustaket hans på vei inn til Londons Heathrow flyplass, brukte herr Sarao kun minutter på å ødelegge verdier for nesten $1 billion i det amerikanske aksjemarkedet.

Idet 5 årsdagen for the «Flash Crash» er like om hjørnet, følte nok finansmyndigheter generelt og i USA spesielt at det er på tide at man konkret utpekte en syndebukk. Det er tross alt ikke dagligdags at verden største aksjemarked faller over 9% i løpet av noen få minutter.

Sistnevnte har mange sider. Persepsjon – eller hvordan vi oppfatter sikkerheten i aksjemarkedet er kanskje den viktigste. Dette gjelder spesielt i tiden vi er inne i hvor sentralbanker og finanspolitikere støtte av finanstilsynene tvinger så mange som mulig til å putte alle sparepengene sine i én enkelt «kurv», nemlig aksjekurven.

Bekymringer om konsekvensene av dette som er blitt fremsatt av alt fra pensjonskasser til de mest erfarne markedseksperter har falt myndighetene for døve ører. Den økonomiske velferden til de fleste sparere vil i fremtiden utelukkende være avhengig av at aksjemarkedet ikke faller.

Det er derfor av stor betydning at aksjemarkedet fremstår som et ufarlig sted å ha sparepengene sine.

Idag feirer man eksempelvis at det japanske aksjemarkedet har nådd en ny 15 års toppkurs og påpeker samtidig at Nikkei 225 indeksen har steget hele 15.4% i år. Det vil antagelig ødelegge stemningen å få nevne at det japanske markedet må stige ytterligere 90% fra dagens nivå for å nå nivået det hadde i 1990.

25 år etter toppen er det naturlig nok ingen i Japan som kan «garantere» at man ikke kan tape på aksjer så lenge man har en tidshorisont på 10 år. Det er kun Norge hvor denne «garantien» ser ut til å gjelde uavhengig av økonomiske utvikling.

Men tilbake til the «Flash Crash». Man har nemlig nettopp gjort et stort gjennombrudd i etterforskningen. Det viser seg at det var ikke et feilaktig tastetrykk gjort av den amerikanske forvalteren Waddell & Reed som sendte aksjekursene over hele verden utfor stupet.

Ei heller var det noen av «masseødeleggelsesalgoritmene» til investeringsbanken Goldman Sachs. Banken var så livredd at en slik skulle falle i ukyndige hender at den fikk en tidligere ansatt arrestert og fengslet av FBI. Den ansatte skulle ha sendt deler av en slik datakode til sin egen email. Med en enkelt telefonsamtale overbeviste Goldman Sachs FBI om at denne koden på avveie var i stand til å ødelegge vår sivilisasjon slik vi kjenner den. Sergey Aleynikov ble derfor øyeblikkelig arrestert og har ikke sett dagslys siden. Myndighetene skal visstnok ikke ha vært opptatt av hvorfor en investeringsbank hadde utviklet et slikt program til å begynne med.

Selv alle de nevnte High Frequency Traderne (HFT) som ble så fargerikt beskrevet og gjort ansvarlige for alt galt i verden gjennom boken «Flash Boys» viser seg å gå fri. Ikke bare det, men en av de mest aktive (Virtu Financial) har nettopp blitt børsnotert i USA til fanfare og stormende jubel.

Utrolig nok skulle en etterforskning som har tatt 5 år og kostet hundrevis av millioner dollar til slutt vise at den skyldige var en 36 år gammel «småsparer» av indisk opprinnelse. Skal vi tro amerikanske myndigheter var privatpersonen Navinder Singh Sarao alene ansvarlig for dette. Herr Sarao ble nylig arrestert i England og venter nå på å bli utlevert til USA.

På ettermiddagen den 6. mai 2010, mellom rause porsjoner med Chicken Masala, og uten nevneverdige forstyrrelser av passasjerfly som i lav høyde strøk over hustaket hans på vei inn til Londons Heathrow flyplass, brukte herr Sarao kun minutter på å ødelegge verdier for nesten $1 billion i det amerikanske aksjemarkedet.

Hvem skulle ha trodd at the Flash Crash skulle utvikle seg som den beste Agatha Christie roman. Denne gangen gikk hovmesteren, meglerhusene, bankene, forvalterne og de utpekte HFT’ene fri. Den skyldige var tvert imot den lille inderen som gjemte seg under innflyvingen til en hovedflyplass på et annet kontinent.

Kan ikke ha vært mange som så den komme.