Jeg hadde nylig glede av å være i Sveits, invitert av en av landets største banker, for å holde et foredrag om forskjellene i analysemetodikk benyttet av etterretningstjenester kontra analysemetodikk benyttet innen finans. Bakgrunnen for dette er en oppgave jeg skrev om emnet i 2009. Jeg har siden blitt invitert til å holde en rekke foredrag om temaet.

Det er for ordens skyld viktig å påpeke at det er innhentingsmetodene og ikke måten man analyserer data på som er hemmelig innenfor etterretning. Resultatet fra analysene er imidlertid som oftest også unntatt offentlighet. Årsaken til dette er at verdien av denne kunnskapen ligger i at andre ikke vet at man besitter den.

Jeg skal ikke her ta for meg alle aspekter av etterretningsanalyse, men påpeke at en av de mest grunnleggende momentene er verifisering av data. Dette er også her jeg finner den største forskjellen til finansanalyse.

Av en eller annen merkelig grunn bryr man seg lite om dette innenfor finansbransjen. Lange analytiske utredninger og følgelig konklusjoner, gjøres regelmessig basert på «etablerte sannheter» som ikke lenger gjelder (om de noengang gjorde det), samt på ting man har hørt av andre eller «fakta» som ikke er sjekket.

En konklusjon kan riktignok vise seg å være riktig selv om den er basert på feil forutsetninger. Men dette vil da være tilfeldig. De fleste vil forstå at tilfeldigheter er et lite robust fundament med hensyn til å skape avkastning over tid.

Feil forutsetninger er sammen med forutbestemte konklusjoner de to største feilene i finansanalyse og samtidig hovedforskjeller til etterretningsanalyse.

Analyser som skrives på basis av en forutbestemt konklusjon fortjener ikke å bli kalt- eller presentert som analyse. Det vi egentlig her snakker om er skjult markedsføring.

Ideen til også denne bloggen kom på Skagens Nyttårskonferanse som ble avholdt i forrige uke. En av foredragsholderne påstod at fallet i oljeprisen ikke skyldtes sviktende økonomisk aktivitet og begrunnet dette med at lignende utvikling ikke var reflektert i andre viktige industrielle råvarer. Metaller ble særlig nevnt. Tvert imot – sa foredragsholderen – metallprisene hadde faktisk steget i pris siden oljeprisfallet begynte (17. juni 2014).

Dette stemte ikke med min erindring, så jeg besluttet å sjekke påstanden. Påstanden viste seg også å være feil.

Ikke bare hadde de viktigste industrielle innsatsfaktorene som kobber og jernmalm falt i verdi, men det samme gjaldt metallindeksen på London Metal Exchange. Det hadde med andre ord tvert imot vært en bred nedgang i industrielle metaller i samme periode.

Manglende perspektiv bak vurderingen var imidlertid mer oppsiktsvekkende og heller mot et forsøk på å underbygge en forutbestemt konklusjon. Det ble nemlig påpekt at det generelle økonomiske bildet først ville være urovekkende om andre råvarer også falt i pris.

Det riktige hadde imidlertid vært å påpeke at prisutviklingen på olje faktisk hadde avveket fra prisutviklingen på øvrige råvarer i 3 år. Andre råvarer hadde i motsetning til olje falt kraftig helt siden 2011 til tross for at sentralbankene åpnet pengekranene. Metallprisene, som ble nevnt, hadde falt 35% i forkant av oljeprisfallet.

Oljeprisen «våknet» således plutselig opp til realitetene etter lang tid i dvale, for deretter å gå rett i frittfall. Ikke ulikt Oslo Børs i 2001 og 2008.

Jeg mistenker imidlertid at denne informasjonen ikke passet inn i en salgspitch og derved med vilje ble utelatt. Forsamlingen fortjente således å ha blitt gjort oppmerksom på at det var markedsføring og ikke analyse foredragsholderen fremførte.