Både Oslo Børs og oljeprisen har en historie med å overdrive. Pessimismen fra oljeanalytikere økte dramatisk da oljeprisen i går falt under $50 fatet. Spesielt hos de som mente oljeprisen skulle til himmels i juni.

Svartsynet er nå iferd med å ta nasjonal form og det skal ikke undertrykkes at det finnes utfordringer og skjær i sjøen.

Samtidig må man se at et fall i oljepriser og andre industrielle innsatsfaktorer dreier seg om formuesoverføring og ikke tap. Fallet i oljeprisen er en fordel for de fleste land ettersom de er importører av olje. Norge har alltid hatt en generøs politikk når det gjelder uhjelp.

Fallet i oljeprisen er også en fordel for en rekke industrier, herunder all transport som utnytter fossilt brennstoff. For mange av disse er reduserte kostnader det som skal til for å overleve eller ekspandere.

Hadde man sagt at olje ville være mulig å kjøpe for $50 fatet for et halvt år siden hadde de fleste synes dette var kjærkomment og positivt. Mange ville også sagt at om det skjer skal jeg kjøpe i «bøtter og spann». Nå er vi her og alle er blitt dystre. På samme måten som de var om aksjer i januar 2009.

Det hyggeligste med å være kontrær er faktisk å kunne være positiv når alle andre er negative.