Oljen får skylden for alt som er gått galt i år uten at noen spør seg om hvordan det var mulig for analytikerne å ha oversett den viktigste faktoren i norsk økonomi.
Tatt i betraktning av lav norsk rente og lave renteforskjeller mellom Norge og andre land, er det forbausende hvor mange privatpersoner som fortsatt har vært interessert i å ta opp lån i utenlandsk valuta.
Mens det er naturlig for bedrifter med inntekter i utenlandsk valuta å forsøke å redusere sin valutaeksponering gjennom å ha utgifter i samme valuta, er det som regel ren spekulasjon når privatpersoner låner i utenlandsk valuta. Unntak kan være om man har kjøpt eiendom i utlandet.
Vi har imidlertid sett mange eksempler hvor rådgivere har anbefalt sine kunder å låne i «billig» utenlandsk valuta for å kjøpe norske finansprodukter. Ikke bare girer man her en investering og gjennom det gjerne får dobbelt risiko, men man eksponerer kundene for ytterligere risiko gjennom valutasvingninger.
For rådgiveren er dette fantastisk lønnsomt ettersom man får kurtasje/tegningshonorar på produktet. I tillegg dobles honorarene gjennom den høyere eksponering kunden får gjennom giring, før man i tillegg mottar provisjon for å ha formidlet et valutalån.
Enda bedre er det at det følger null ansvar når dette går galt, verken økonomisk eller regulatorisk. I sjeldne tilfeller – og kun hvis man er liten aktør – vil man kunne få «tilsnakk» fra Finanstilsynet. Valutalån er nemlig så lønnsomt for bankene at man nødig vil ødelegge for disse inntektene.
Hovedvalutaene amerikanske dollar, euro, sveitserfranc og japanske yen har vært de mest populære lånevalutaene.
For en del år tilbake kunne man forstå dette på basis av rentedifferansen til norske kroner. Det var da svært dyrt å låne i norske kroner sammenlignet med utenlandsk valuta. Renteforskjellen kunne dermed ses på som en buffer i tilfelle norske kronen falt eller valutaene man lånte i steg.
Denne differansen har imidlertid blitt mindre og mindre og følgelig har man hatt mindre og mindre å beskytte seg med. Et annet vesentlig poeng er at bankene har økt sine marginer (påslag) på valutalån kraftig etter finanskrisen.
Sistnevnte har gjort at lånerenten i utenlandsk valuta i mange tilfeller er blitt dyrere enn om man lånte i norske kroner. Låntagere som allikevel tok opp slike lån gjør det da som ren valutaspekulasjon. De satser da på at den utenlandske valutaen vil falle i norsk regning under lånets løpetid.
2014 har så langt vært en tragedie for disse. Amerikanske dollar har steget 15%, euro 4% og sveitserfranc 6%. Selv japanske yen som internasjonalt har falt voldsomt i verdi, har allikevel steget 2% mot norske kroner. Ved et par anledninger har sistnevnte steget 8% i forhold til norske kroner. For mange har dette ikke bare vært en økonomisk, men også en emosjonell berg og dalbane.
De som har lånt i noen av disse valutaene har ikke bare fått økt sine lånekostnader betydelig, men de fleste har også merket hvilken effekt dette kan ha på deres likviditet. Banker forlanger nemlig økt sikkerhet selv når valutatapene er urealiserte.
Den kraftige økningen i volatilitet (svingninger) vi har sett i høst startet i valutamarkedet og ble påpekt i denne bloggen. Samme blogg beskriver også hvorfor dette da var verdt å merke seg og nå er blitt til en neglbitende opplevelse for de uheldige.
