Det skal ifølge eksperter nå herske «full panikk» i oljemarkedet. Årsaken til dette er at oljeprisen har falt en god del. «En god del» vil si 55% fra toppen vi så i 2008.

Da oljeprisen stod i $145 i august 2008 konkurrerte ekspertene om å fortelle hvor mye høyere den ville stige. Vinneren ble den kjente investeringsbanken Goldman Sachs med en prognose på $208 per fat. Fire måneder senere var oljeprisen i $36. En nedgang på 75%.

Da vi nådde $36 var selvfølgelig prognosene at oljeprisen skulle videre ned.

Få ble kritisert for sine feilaktige prognoser den gangen og færre blir idag.

Dette vil riktignok være en sannhet med modifikasjoner dersom oljeprisen skulle holde seg svak lenge. Skjer dette vil det gå kraftig ut over norsk økonomi og politikerne vil neppe ønske å sitte igjen med skylden for et milevis for høyt budsjettanslag.

Mer interessant er det å vite hvorfor de så kalte «ekspertene» opprettholder sine prognoser selv når de mottar tydelige varsler om at de tar feil. Jeg tenker da ikke på kortsiktige og små bevegelser som oftest kan tilskrives statistisk «støy» (effekten av en stor ordre, midlertidig stenging av en rørledning, vedlikehold hos et raffineri etc).

Jeg sikter til store endringer i fundamentale forhold som opplagt vil få betydelig påvirkning på enten tilbud eller etterspørsel. Være seg om dette er skiferolje eller krig som rammer oljefelt med betydelig produksjon.

Ved de fleste tilfeller er det ikke manglende intellekt som er årsaken til at feilene ikke rettes opp, men et utslag av emosjoner. Jo høyere man har sagt at oljeprisen vil stige desto mer oppmerksomhet fikk man for denne prognosen.

I mange tilfeller er det nettopp oppmerksomheten dette vil få som motiverer disse «ekspertene» til å komme med overdrevne prognoser. Slik oppmerksomhet oppfattes som gratis reklame og er derfor verdifull for arbeidsgiveren.

Når så markedet går diametralt motsatt er det opplagt flaut å snu. Det er heller ikke karrierefremmende å innrømme feil. Hva med kundene som hørte på prognosen og nå sitter med tap fordi de ble skremt til å handle?

Alle disse faktorene virker inn på eksperten. «Tenk om jeg snur nå og det etterpå går som jeg opprinnelig spådde?». Dette vil jo være det verste som kunne skje.

Den emosjonelle effekten man utsettes for kalles FOMO (Fear Of Missing Out). FOMO får ikke bare eksperter og analytikere til å holde på feilaktige prognoser, men er den samme frykten som gjør at investorer blir sittende med tapende investeringer. Statistikk fra oljebørsen viser at spekulanter netto har vært long oljekontrakter (trodd på oppgang) hele veien ned hit.

Ikke bare det, men hos de sistnevnte fører dette til noe som gjør det enda verre. De selger ut investeringene de har som er lønnsomme fordi de har mistet troen på egne ferdigheter. Manglende selvtillit gjør at man sier til seg selv: «Det gjelder å bli kvitt det som går bra før disse også går til helvete!».

Både dot.com-crashen og finanskrisen var eksempler på dette. I førstnevnte ble man sittende på IT-selskaper som enten gikk konkurs eller falt 75% eller mer, mens man kvittet seg med mer solide selskaper som tapte mindre og enda til hedgefond som tjente penger.

FOMO virker i statsforvaltningen også. Der innrømmer man ikke lett feil. Feil som det offentlige gjør og som forårsaker store tap hos næringslivet koster sjelden noe for statsforvaltningen. I verste fall blir det en kostbar rettssak hvor skattebetalernes midler benyttes til både å føre saken samt til en eventuell erstatning. Den som var skyld i tabben kan fortsette som intet har skjedd.

Bloggen jeg skrev for halvannen måned siden om 1 måneds prognosene for EUR/NOK er en god illustrasjon på FOMO. «Ekspertene» var overbevist om nedgang, mens de som tok risiko mente faren var større til oppsiden. Idag vet vi hvor kraftig feil «ekspertene» tok. Allikevel opprettholder de retningen av sine prognoser, selvom de nå er mer edruelige og i det minste innenfor 1 standardavvik. Så langt har dette også vært en grov bom.

Det interessante med oljeprisen er at risikotagerne i dette markedet også har hatt rett hele tiden. Prisen på olje for levering i 2020 er nær den samme som den var før spot-prisen begynte å falle. Forwardkurven sa tidligere i år klart ifra at spot-prisen var for høy. Forwardkurven gjenspeiler den kollektive oppfatningen av oljeprodusenter, forbrukere og spekulanter. Denne har, uten at det har blitt overskrifter av det, slått de fleste av «ekspertene» ned i støvlene.

Det er med andre ord kun hos «ekspertene» som har tatt feil at det hersker «full panikk». For de som har fulgt oljeanalytiker Torbjørn Kjus i DNB var dette som ventet.

Tiden hvor de finansielle støttetiltakene var synkroniserte er forbi og dette skaper store utfordringer for alle som trodde utviklingen de siste årene var den nye «normaltilstanden».

Utviklingen fra region til region, land til land og mellom sektorer er nå vidt forskjellige. Norge er dekoblet fra USA og Europa på grunn av utviklingen i oljepris, noe som skaper store utfordringer for alle som kun har fokusert på og lært seg norske verdipapirer. Selv med avanserte lære- og hukommelsesteknikker er det ikke troverdig at man blir ekspert på eksempelvis kinesiske aksjer overnatt.

Som investor utfordres man ikke idag bare av hvilke aksjemarkeder man skal plassere midler i men også hvilke aktivaklasser man skal være investert i overhode! Aksjer er rimelige i enkelte land, men dyre i andre. Obligasjoner har lite potensiale på grunn av lav rente i de fleste land det er naturlig å vurdere og kredittobligasjoner er ikke bare mindre likvide, men også langt mer risikofylte – slik denne bloggen gjorde oppmerksom på før fallet i disse tok til.

Private Equity og Venture kan være et alternativ til børsnoterte aksjer, men kun dersom man ikke har behov for disse pengene de neste 5-10 årene. Eiendom likeså.

Hedgefond er så mangt at de er umulige å generalisere. Man må enten ha god kjennskap til forvalteren eller investere i en strategi som har vist seg stabil og forutsigbar. Er man ute etter diversifisering i forhold til eksempelvis aksjer og obligasjoner som har vist seg å være robust, finnes det etter min oppfatning kun én strategi og det er Trendfølgere. Samme strategi kalles også Managed Futures eller CTA (Commodity Trading Advisors – men denne beskrivelsen er misvisende).

Det som gjør Trendfølgere mer forutsigbare er at de aller fleste av dem er systematiske. Det vil si at investeringsbeslutningene er drevet av matematiske og statistiske modeller. De er dermed forutsigbare. Fordelen med dette er at de gjennom dette ikke er avhengige av forvalterens dagsform.

Man skal være svært psykologisk naiv hvis man tror man er like dyktig til å fatte beslutninger uavhengig av om man er syk, nettopp har kranglet med noen, har alvorlig sykdom i familien eller har akkurat vært i en bilulykke.

Variasjoner i den mentale tilstedeværelsen har betydning for resultater, slik er det bare.

Dette betyr ikke at det er lett eller uten risiko å investere i et fond som drives av modeller. Modellene er ikke ufeilbare. Noen modeller virker i visse markedssituasjoner og ikke i andre. Av den årsak har de fleste slike fond mange modeller. Modellene er programmert til å virke på forskjellige parametre og under ulike markedssituasjoner.

De fleste av disse modellene søker å finne trender i ulike aktiva. Dette kan være aksjer, obligasjoner, råvarer eller valuta. Modellene bryr seg ikke om trenden er opp eller ned, men søker å investere i retningen av denne. Et aksjefond vil kun tjene penger dersom aksjer stiger. Trendfølgere kan i tillegg tjene penger dersom de faller. Dette så vi overbevisende eksempler på blant annet i 2002, 2008 og 2011.

Det finnes mange måter å oppdage trender på. De mest naive er utbrukt fordi for mange fulgte dem. Resultatene fra disse har falt kraftig. Ingen modell kan forventes å være evigvarende. Tvert imot har halveringstiden til modeller blitt stadig kortere. Årsaken til dette er at avansert datateknologi gjør det mulig å finne ut hvordan disse virker og kopiere dem.

Jo flere som oppdager det samme, desto lavere lønnsomhet blir det. De mest avanserte fondene benytter i tillegg modeller som er trendkontrære. Disse forsøker å måle kortsiktig over- og underprising som følge av for stor optimisme eller pessimisme. Når slike modeller signaliserer blir enten fondets trendfølgende posisjon redusert eller så tar man kortsiktig en posisjon i motsatt retning av trenden.

Resultatet av dette er at man demper svingningene i fondet, noe som ikke bare øker den risikojusterte- men i mange tilfeller også den absolutte avkastningen. Warren Short Term Trading som vant Managed Futures-katagorien i Norden i 2012 og 2013 i tillegg til å vinne prisen: «Best Nordic Hedge Fund 2013» var et fond av denne kategorien.

Jeg har nedenfor lagt inn et chart som viser utviklingen til et annet slikt fond. Dette fondet har mye lenger fartstid. Jeg har forøvrig skrevet om dette fondet ved flere tidligere anledninger og har for ordens skyld også selv vært investert i fondet i over 10 år. Jeg lar resultatene tale for seg, men man kan merke seg med hensyn til diversifisering at fondet steg henholdsvis 21% i 2008 (Oslo Børs -54%) og 4% i 2011 (Oslo Børs -13%). Hittil i år er fondet opp i underkant av 13%.

Verken den norske fondsindustrien eller Finansdepartementet har imidlertid ønsket at norske sparere skulle få adgang til å investere i denne type fond. Konkurranse i finansmarkedene har alltid vært sett på som en uting her hjemme.

«The best teachers are those who show you where to look, but don’t tell you what to see». -Alexandra Trenfor

Gapet mellom prisutviklingen på råvarer og aksjer er nå nær tidligere rekordnivåer. Årsaken er, som tidligere omtalt, at de kvantitative lettelsene så langt kun har hatt positiv effekt på finansielle aktiva. Veksten har uteblitt.

Differansen i utvikling mellom råvarer og aksjer nærmer seg nå nivåer vi ikke har sett på 15 år. Dette skjer samtidig som at mange aksjemarkeder synes overvurdert.

Amerikanske aksjer er eksempelvis høyt priset når man tar hensyn til måleparametre som syklisk justert P/E, Crestmont P/E, Q-ratio og avstanden fra dagens nivå ned til den langsiktige trenden.

Kan råvarer fortsette å falle og kan aksjer fortsette å stige? Selvfølgelig kan de det. Ingenting er umulig. Målt over de siste 21 år har imidlertid gapet mellom aksjekurser og råvarepriser vært mindre enn hva den er idag 89% av tiden.

Verdens eldste og mest lønnsomme investeringsråd lyder: «Kjøp lavt og selg høyt». Aksjeoppgangen siden finanskrisen har, målt med MSCI-World Stock Index, vært på over 170%. Råvarer har, målt med Bloomberg Commodities Total Return Index, i samme periode steget 7%.

Etter at man økte de kvantitative lettelsene i slutten av november 2011 har MSCI-World steget 60%, mens råvareindeksen har falt 23%. Vi kan således i det minste fastslå at aksjer er langt fra bunnen og råvarer langt fra toppen.

Råvarer bare øker i upopularitet hos analytikere. Eksempelvis har oljeanalytikere som tidligere i år fortalte oss at de ventet rekordpriser nå, etter et prisfall på 40%, snudd. Nå tror de på betydelig videre nedgang.

Dette kalles trendekstrapolering ikke analyse. Mediene gir dem spalteplass bare prognosene deres er ekstreme nok. De får samtidig «amnesti» fra å bli konfrontert med sine feilanslag fordi det er viktig å bevare kilder som skaper overskrifter.

Gapet mellom utviklingen i råvarer og aksjer har en tendens til å klappe igjen etter ekstremperioder. Kanskje kriseoverskriftene om olje og råvarer er iferd med å by på muligheter både absolutt og relativt?