Finansmedier har i et par uker nå vært fulle av spekulasjoner og meninger rundt og om PIMCO-grunnlegger og forvalter Bill Gross sin avgang. For de som ikke har fått det med seg, forvaltet Gross på et tidspunkt verdens største fond, PIMCO Total Return Fund. Jeg vil hevde at Gross’ avgang og de mange debattene dette har ført med seg er noe av det beste som har skjedd på lenge, ettersom det stiller en rekke viktige og betimelige spørsmål rundt finansmarkedene.
Fondet Gross forvaltet investerte i ulike former for obligasjoner og utstedte i tillegg flittig derivater for ytterligere å øke avkastningen. Da Bill Gross ved en anledning ble spurt om hvorfor han var villig til å utstede- fremfor kjøpe opsjoner, svarte han: «Peolple are willing to pay for insurance because they want to sleep well at night. At PIMCO we are willing to sleep less to perform better». Med, på det tidspunktet, over $300 milliarder til forvaltning i obligasjoner som kunne tjene som sikkerhet for forpliktelsene, kunne PIMCO Total Return Fund utstede opsjoner relativt bekymringsløst.
PIMCO var kjent som en av de største utstederne av strangles (kombinasjon av kjøps- og salgsopsjoner) i obligasjonsmarkedet. At PIMCO i tillegg til å motta renter og eventuell kursgevinst på sitt innehav av obligasjoner, også fikk inntekter fra utstedelsen av opsjoner, forklarer en god del av dette fondets imponerende meravkastning.
Etter flere tiår med imponerende resultater ble Gross nylig anklaget for å ha verdsatt obligasjoner eiet deres egen ETF (ticker-kode: BOND) for høyt. Denne ETF’en var ment å replikere PIMCO Total Return og gjennom det gi andre enn institusjoner og profesjonelle investorer adgang til Gross sin forvaltning.
Uavhengig om dette er riktig eller ikke, stiller det et spørsmål om hvorfor tilsynsmyndighetene tillater fond å verdsette de samme verdipapirene forskjellig. Dette er fullstendig ulogisk og bryter med viktige prinsipper om likebehandling av investorer.
Finanstilsynet i Norge tillater samme praksis (noe denne bloggen har påpekt ved tidligere anledninger) og det er på høy tid at denne praksisen avskaffes.
PIMCO Total Return Fund har også tidligere slitt med verdsettelsen av sine mindre likvide obligasjonsposisjoner. Dette var under finanskrisen, men der fikk forvalteren uventet hjelp fra myndighetene. PIMCO ble nemlig plukket ut som en av de få til å velge ut hvilke obligasjoner myndighetenes TARP-program skulle kjøpe. Slike kjøp skulle bidra til å lette på trykket i obligasjonsmarkedet og få kapitalmarkedene til å fungere igjen.
Gross hadde her frekkhetens nådegave idet han valgte ut sine egne illikvide obligasjoner og solgte hele porteføljen av disse til myndighetene til en kurs som ellers ville vært helt umulig å oppnå i markedet. Dette sjakktrekket bidro til at PIMCO Total Return Fund plutselig kunne skilte med en vesentlig meravkastning i forhold til konkurrentene.
Myndighetene ble fullstendig tatt på sengen av Gross sin manøver ettersom de ikke hadde tenkt tanken på at noen ville kvitte seg med egen portefølje og berike seg selv på denne måten. De valgte imidlertid å tie stille om dette ettersom det allerede var nok uro og mistillit i markedet. At de la seg denne manøveren på minnet er det derimot liten tvil om og det kan tenkes at det er pay-back for dette vi ser idag.
Et annet viktig poeng som tas opp i forbindelse med Gross’ avgang, er hvor klokt det er av myndighetene å la forvaltningsselskaper og enkeltfond bli så store at de kan ha en potensielt destabiliserende effekt på markedet.
De enorme innløsningene i fondet har hatt etter at det ble kjent at Gross sluttet, har påvirket deler av rentemarkedet kraftig.
I denne saken har US Financial Stability Council engasjert seg og rådet konkluderer med at slike fond kan representere systemrisiko på lik linje med de store bankene.
Dette er stikk motsatt av tilsynsmyndighetenes opptreden. Disse har de senere årene behandlet store forvaltere med silkehansker. Dette gjelder både i form av sanksjoner, så vel som gjennom langtidsvarsling av stedlige kontroller.
Store institusjoner har sluppet unna med alt fra innsidehandel og kursmanipulasjon til dommer for systematisk ha lurt sine kunder og påført dem tap gjennom feil produktinformasjon. Når dette gjøres av store institusjoner har det ingen konsekvenser for om de får drive videre eller ikke. Bøtene som har vært gitt tilsvarer en brøkdel av årlig inntjening.
Det ryktes nå at en av grunnene til at den amerikanske justisministeren Eric Holder nylig måtte gå av, var blant annet kritikken som var rettet mot ham for manglende tiltak mot store finansinstitusjoner.
Resultatet av myndighetenes forskjellsbehandling er at det blir færre aktører, mindre konkurranse, dyrere tjenester og aktører så store at de kan true den finansielle stabiliteten. PIMCO-saken kan forhåpentlig også bidra til å vekke bevisstløse finanstilsyn – også det norske – fra dvalen.
Til slutt; det er ikke uvanlig at investorer trekker penger ut når nøkkelpersoner fratrer. Stadig flere institusjonelle investorer påberoper seg denne retten allerede når de vurderer å investere hos deg. Det samme gjør motparter man handler med. Dette nedfelles enten direkte i forvaltningsavtalen eller i såkalte «side letters».
I kjølvannet av Gross’ avgang falt verdien av aksjene til Allianz (PIMCOs eier) med 7%, mens aksjene til Janus (Gross’ nye arbeidsgiver) steg hele 43%. Dette vil unektelig bidra til å skjerpe forvaltningen i PIMCO, samt legge press på Gross til å gjøre en god jobb for Janus.
Endring skaper muligheter.
