Hovedoppslaget i Financial Times onsdag fikk ingen oppmerksomhet her i landet og kun moderat omtale i Europa forøvrig.

Nyheten var at Den Amerikanske Sentralbanken (Federal Reserve) vurderer å innføre innløsningsavgift på fond som investerer i kredittobligasjoner (Investment Grade, High Yield etc).

Årsaken til dette er at man har erfaring med at obligasjonene slike fond sitter på vil være svært illikvide i et fallende marked. Fondene på sin side har daglig likviditet (du kan tegne og innløse andeler daglig).

Denne «mismatch» mellom forpliktelser og hva som vil være mulig å selge ser man på som en trussel. Ikke bare mot andelshaverne i fondene men mot hele det finansielle systemet. Det hører med til historien at Black Rock (verdens største forvaltningsselskap) også mener at tiltak som begrenser innløsninger, herunder avgift, vil være fornuftig å innføre.

Sistnevnte fordi verdifallet kan bli stort før nok kjøpere kommer på banen. Et betydelig verdifall vil i tillegg tvinge flere til å selge og følgende kan bli en snøball-effekt lik 2008.

En rekke fond (også norske) lot i 2008 initielt være å skrive ned verdier i håp om at investorene ville føle seg beroliget og sitte stille. Dette medførte midlertidige store forskjeller mellom verdifastsettelsen til fond som skrev ned verdiene sine i takt med markedet og de som ikke gjorde det.

Finanstilsynet satt stille og så dette skje og reagerte selv ikke i ettertid på at samme obligasjoner hadde blitt verdsatt radikalt forskjellig fra fond til fond.

Det hele kuliminerte da investorene som satt med fond som ikke nedskrev sine verdier forsøkte å innløse sine andeler. Resultatet ble et brått og «uforklarlig» verdifall før utbetaling ble gjennomført.

Likviditeten i norske High Yield obligasjoner var i 2008 i tillegg så dårlig at disse falt vesentlig mer i verdi enn aksjer.

Situasjonen idag er potensielt langt mer alvorlig ettersom slike fond internasjonalt og nasjonalt er langt større enn de var i 2008. Dette som følge av at de i stor grad har overtatt rollen til bankene når det gjelder å skaffe lån til bedrifter.

Federal Reserve’s bekymring er reell. På grunn av restriksjoner på bankenes egenhandel vil disse ikke lenger kunne være aktuelle kjøpere av slike obligasjoner ved et kursfall. I steden er man prisgitt andre typer av institusjoner som pensjonskasser og hedgefond.

Førstnevnte gruppe er sjelden i investeringsmodus når kursene virkelig faller og tvinges ofte selv å være selgere som følge av nedgradering av gjeld.

Hedgefondene er ikke der for å ta samfunnsansvar, men for å tjene penger for sine investorer. Det er i den senere tid opprettet flere hedgefond som har hentet inn penger fra investorer for å kunne kjøpe dersom verdifallet blir stort nok.

Federal Reserve’s initiativ overfor internasjonale finansmyndigheter er således betimelig, samtidig som det må sees på some en klar advarsel til investorene.

Jo lavere kredittspreaden er (rentepåslaget man får for å ta risiko), desto mer vil utviklingen på en obligasjon ligne utviklingen til en aksje.

Oppsiden i obligasjonene er i tillegg vesentlig redusert på grunn av at potensialet for ytterligere rentefall er svært begrenset.

Investorer bør derfor ta stilling til om det er verdt å sitte på potensielt illikvide obligasjoner som vil oppføre seg som aksjer, fremfor i steden å eie aksjer som er langt mer likvide.

Federal Reserve har gjennom sitt forslag og begrunnelse for innføringen av en innløsningsavgift allerede sagt sitt.

«I can calculate the motion of heavenly bodies, but not the madness of people!» -Sir Isaac Newton

287 år etter sin død er det endelig kommet en investeringsmulighet som har tatt Newton på ordet. Det amerikanske forsikringsselskapet USAA legger nemlig i disse dager ut en obligasjon som lar alt fra astrofysikere til meningmann, med eller uten stjernekikkert, satse på at de kan forutse bevegelsene til himmellegemer.

Gevinsten for de som føler de besitter den nødvendige kompetanse er 15% årlig avkastning over de neste 4 år. Lenger trenger man ikke å kunne forutse, idet det er da obligasjonen forfaller og man får tilbake hovedstolen – forutsatt at USA ikke er blitt truffet av en meteoritt som har forvoldt skade på eiendom og/eller liv.

Denne type obligasjon kalles «Cat-bond» som er en forkortelse for «Catastrophe Bond», eller katastrofeobligasjon på norsk.

Hvis Newton hadde rett i sitt syn på at forutsigbarheten er større for himmellegemer enn menneskelig adferd, vil slike obligasjoner være en sterkt konkurrent til aksjer. I sistnevnte har vi gang på gang erfart at menneskets psyke kan spille en avgjørende rolle for utviklingen.

Gitt lengden og størrelsen på den pågående aksjeoppgangen kan det stilles spørsmålstegn om aksjer i det hele tatt fortsetter oppover de neste 4 årene. Hvis de så gjør er det verdt å merke seg at 15% årlig avkastning er betydelig over det historiske gjennomsnittet. En måling av rullerende 4 års-perioder siden 1996 viser at den annualiserte avkastningen har vært lavere enn 15% i 70% av tilfellene.

I likhet med aksjemarkedet er det nok mange som ikke tror at det finnes noen reell fare med de nevnte obligasjonene. Her tar man selvfølgelig feil. Både når det gjelder aksjer og meteoritter. Når det gjelder sistnevnte, regner det stadig meteoritter ned på vår planet.

I 2012 suste en meteoritt eksempelvis gjennom et tak på Rodeløkka, samtidig som det ble funnet en annen på bakken på Nordstrand. Ifølge NASA finnes det mer enn 10.000 himmellegemer som potensielt kan kollidere med kloden vår. De fleste er heldigvis enten små og/eller treffer ubefolkede områder.

Risikoen for å bli truffet reduseres også som følge av at ca. 70% av kloden vi bor på er dekket av vann. I tillegg dekker obligasjonen kun det amerikanske kontinent, som tross alt utgjør mindre enn 2% av jordens flatinnhold.

Før du styrter ut døren for å investere i et slikt verdipapir bør du imidlertid være oppmerksom på at det her, i likhet med aksjer, finnes andre risikofaktorer. Med liten skrift nevnes det at disse obligasjonene også vil være utsatt dersom det inntreffer jordskjelv, vulkanutbrudd, skogbrann eller sykloner.