«Hva er det som går og går og aldri kommer til døren?»

Det kan synes som om mange mener «aksjemarkedet» er et naturlig svar.

Finanseksperter spår nemlig konsekvent at nedganger i aksjemarkedet minst er ett til to år frem i tid. Ikke bare det, men av en eller annen grunn kommer vi aldri nærmere dette tidspunktet.

Det hele minner om en av de første gåtene barn lærer og som er nevnt innledningsvis. For de som ikke husker det korrekte svaret på gåten, eller står fast på annen måte, er svaret «klokken» eller «tiden».

Ingenting hadde vært bedre enn om aksjemarkedet oppførte seg på samme måte. Faktisk blir man ofte fortalt at det gjør det.

Man får inntrykk at det er nærmest umulig å tape penger på aksjeinvesteringer bare man sitter lenge nok. Man glemmer at dette kun er en hypotese.

En hypotese som kan være riktig, men som også kan være feil. Vi har rett og slett ikke nok data for å si det med sikkerhet.

Økonomen John Maynard Keynes sa: «The market can stay irrational longer than you can stay solvent». Med det mente han at markedet kan både være irrasjonelt høyt eller lavt priset i lang tid av gangen.

Aksjer i internett og teknologiselskaper var irrasjonelt høyt priset på slutten av nittitallet. Oppgangen fortsatte imidlertid over tusenårsskiftet og ekspertene proklamerte selvfølgelig at en nedgang var minst ett til to år frem i tid.

Det spilte ingen rolle at det var umulig å regne hjem verdsettelsene av disse selskapene. Alt man så på var børskurser som steg og så forsøkte man å rasjonalisere dette fremfor å stille kritiske spørsmål.

14 år senere har investorer som satt på veldiversifiserte teknologiporteføljer fortsatt ikke fått pengene sine tilbake. I virkeligheten satt de færreste på veldiversifiserte teknologiporteføljer, men puttet i steden alle pengene sine i noen få «børsraketter» som gikk konkurs noen måneder senere.

Etter at aksjeboblen sprakk i Japan i 1990 har de som deltok i denne måtte se langt etter pengene sine. 24 år senere er det japanske aksjemarkedet over 60% lavere enn det var den gangen. De fleste japanere har siden ikke turt å spare i annet enn japanske statsobligasjoner. Disse gir idag en rente som er under 0.7% per år.

Kontrasten til den årlige avkastningen på 15% som aksjemarkedet hadde gitt dem i de 20 årene som ledet opp til toppen i 1990 er stor. Japanerne trodde som alle gjør etter en lang oppgang at kursene ville vokse videre inn i himmelen. De fikk i steden servert helvete.

Kina, som var det mest logiske man kunne investere i 2007, er syv år senere nesten 70% lavere enn toppen. Dette til tross for at landet fortsatt har en vekst andre store økonomier bare kan drømme om.

Også i 2007 kunne vi lese at ekspertene mente at en nedgang i kinesiske aksjer var ett til to år frem i tid.

Det er følgelig betryggende å lese at til tross for en usikker kinesisk økonomi, lav global vekst, redusert støtte fra sentralbanker og fare for krigsutbrudd i Ukraina er ingenting endret. Ekspertene som tidsmessig har bommet på samtlige tidligere nedganger kan nemlig forsikre oss at en eventuell ny nedgang fortsatt er minst ett til to år frem i tid.