Den kinesiske valutaen har svekket seg i det siste og gjennom dette fått en god del internasjonal oppmerksomhet.

Med en svekkelse på «bare» 1.6% mot US dollar, er det forståelig at mange lurer på hva all støyen handler om. For å sette dette i perspektiv er dette kun den andre korreksjonen valutaen har hatt siden 2005. Dette har bidratt til å gjøre markedsaktørene sløve og likgyldige til risiko. Forrige ukes svekkelse er forøvrig på ukesbasis den største siden 2005.

Få ting har vært ansett som så «sikkert» som å spekulere på en oppgang i den kinesiske valutaen. Etter at Kina slapp valutaen «fri» i 2005 har Renmimbi styrket seg 27% mot USD.

Dessverre var de all vesentlig grad profesjonelle aktører som rakk å utnytte dette. Flere kom på banen like før finanskrisen, men ble stoppet ut av sine posisjoner på grunn av generell oppgang i volatilitet som igjen førte til økte marginkrav.

Med en knapphet på likviditet var det de færreste som turte å sitte med noe så eksotisk som en valuta på den andre siden av «planeten». I tillegg trakk en rekke av de største bankene seg fra å stille priser.

I 2010 fortsatte styrkelsen og det tok to år og 8% før neste korreksjon satte inn. Tre måneders styrkelse forsvant på én måned. Dette var nok til at mange aktører valgte å stenge sine posisjoner, mens de fortsatt hadde gevinst.

Siden den episoden har styrkelsen vært jevn frem til januar i år. Faktisk så jevn at volumet av strukturerte produkter solgt av banker og hvor kunden ville tjene på en videre styrkelse, har blitt rekordstort.

Ingenting er lettere å selge enn ting som allerede har steget i verdi. Helst over flere år. Bare ifjor solgte banker strukturerte produkter på renmimbi som tilsvarte $350 milliarder i valutaeksponering.

Festen tok imidlertid brått slutt i januar i år. På bare én måned har det forsvunnet gevinster som det tok seks måneder å tjene inn.

Hastigheten på rekylen er typisk for et marked hvor alle er samme vei og hvor ingen har tro på at det finnes noen risiko. Nå spekulerer man på at PBoC (den kinesiske sentralbanken) har sett seg lei av utviklingen og selv bidratt til svekkelsen.

Høy lønnsvekst kombinert med redusert konkurransekraft som følge av stadig sterkere valuta er ikke en ønsket kombinasjon. Spesielt ikke når land Kina konkurrerer med aktivt har svekket sin valuta.

Gjennom en rekke tiltak har eksempelvis Japan vesentlig forbedret sin konkurransevne i forhold til Kina. På litt over to år har japanske yen falt 29% i forhold til den kinesiske valutaen.

En endret holdning fra PBoC når det gjelder valutapolitikken vil ha mange fordeler for Kina. Spekulantene vil forstå at dette ikke er enveiskjøring og slutte å drive valutaen høyere. I tillegg vil forbedret konkurranseevne øke eksporten og understøtte en vekst som man sårt trenger nasjonalt og globalt.

En slik utvikling vil dessverre være svært uheldig for alle som har satset på videre renmimbi-styrkelse, enten direkte i valutamarkedet eller gjennom strukturerte produkter.

Banker har solgt flere ulike strukturer. Noen består av vanlige opsjoner hvor kunden har betalt en opsjonspremie og har ingen risiko utover denne. Banken må i dette tilfelle kjøpe den underliggende valutaen for å sikre seg og sistnevnte vil kunne tape mye dersom kursen går motsatt vei.

En annen variant er hvor strukturen har vært «gratis» for kunden. Denne består av en kjøpsopsjon som kunden har finansiert gjennom utstedelse av en salgsopsjon. I dette tilfelle har kunden betydelig risiko hvis den kinesiske valutaen svekker seg. Siden dette produktet fremstår som «gratis» har denne vært mest populært.

I første eksempelet taper banken penger hvis svingningene (volatiliteten) øker. Den taper i tillegg på kurssvekkelsen.

I det andre tilfellet er det kunden som taper på dette. Opsjoner som kunder har utstedt stiger kraftig i verdi og man er i tillegg forpliktet til å kjøpe den kinesiske valutaen til kurser som er vesentlig over dagens kurs.

Nedenstående chart viser at volatiliteten har mer enn doblet seg på få dager.

Utviklingen minner til en viss grad om tyske mark mot norske kroner i 1998. Volatiliteten hadde ligget under 4% i lang tid og markedet hadde blitt vant til små svingninger. Value-At-Risk kalkulasjoner reflekterte dette og alle aktører hadde følgelig store posisjoner for å klare inntjeningskrav.

Et hedgefond på den andre siden av planeten (Connecticut) skulle endre dette. Long Term Capital Management fikk problemer og fondet hadde store posisjoner i DEM/NOK som de ble tvunget ut av. På få dager steg volatiliteten over 500%, noe som medførte tap hos aktører verden over. I Norge tapte en av bankene ca. 1 milliard kroner på svingningene dette medførte.

Hvor store tap kan en videre nedgang i renmimbi resultere i?

Investeringsbanken Morgan Stanley anslår at tapene vil være på $200 millioner per måned per hver 0.1 USD/CNH stiger over 6.15. På grunn av at disse strukturerte produktene har en gjennomsnittlig gjenstående løpetid på to år vil tapene kunne akkumulere seg til $5 milliarder. Tapene begynner å løpe dersom kursen stiger bare 0.6% over dagens nivå.

Banker kan imidlertid forlange innkalt $3 milliarder fra investorer før dette skjer og derved overføre risikoen til investorene.

Det er sannsynlig at bankene i økende grad vil kreve inn penger fra sine kunder i området 6.15-6.20.

Dette er således nivåer det kan være greit å følge med på. Så langt i år har USD/CNH vært i 6.1325.