Den kinesiske valutaen har svekket seg i det siste og gjennom dette fått en god del internasjonal oppmerksomhet.

Med en svekkelse på «bare» 1.6% mot US dollar, er det forståelig at mange lurer på hva all støyen handler om. For å sette dette i perspektiv er dette kun den andre korreksjonen valutaen har hatt siden 2005. Dette har bidratt til å gjøre markedsaktørene sløve og likgyldige til risiko. Forrige ukes svekkelse er forøvrig på ukesbasis den største siden 2005.

Få ting har vært ansett som så «sikkert» som å spekulere på en oppgang i den kinesiske valutaen. Etter at Kina slapp valutaen «fri» i 2005 har Renmimbi styrket seg 27% mot USD.

Dessverre var de all vesentlig grad profesjonelle aktører som rakk å utnytte dette. Flere kom på banen like før finanskrisen, men ble stoppet ut av sine posisjoner på grunn av generell oppgang i volatilitet som igjen førte til økte marginkrav.

Med en knapphet på likviditet var det de færreste som turte å sitte med noe så eksotisk som en valuta på den andre siden av «planeten». I tillegg trakk en rekke av de største bankene seg fra å stille priser.

I 2010 fortsatte styrkelsen og det tok to år og 8% før neste korreksjon satte inn. Tre måneders styrkelse forsvant på én måned. Dette var nok til at mange aktører valgte å stenge sine posisjoner, mens de fortsatt hadde gevinst.

Siden den episoden har styrkelsen vært jevn frem til januar i år. Faktisk så jevn at volumet av strukturerte produkter solgt av banker og hvor kunden ville tjene på en videre styrkelse, har blitt rekordstort.

Ingenting er lettere å selge enn ting som allerede har steget i verdi. Helst over flere år. Bare ifjor solgte banker strukturerte produkter på renmimbi som tilsvarte $350 milliarder i valutaeksponering.

Festen tok imidlertid brått slutt i januar i år. På bare én måned har det forsvunnet gevinster som det tok seks måneder å tjene inn.

Hastigheten på rekylen er typisk for et marked hvor alle er samme vei og hvor ingen har tro på at det finnes noen risiko. Nå spekulerer man på at PBoC (den kinesiske sentralbanken) har sett seg lei av utviklingen og selv bidratt til svekkelsen.

Høy lønnsvekst kombinert med redusert konkurransekraft som følge av stadig sterkere valuta er ikke en ønsket kombinasjon. Spesielt ikke når land Kina konkurrerer med aktivt har svekket sin valuta.

Gjennom en rekke tiltak har eksempelvis Japan vesentlig forbedret sin konkurransevne i forhold til Kina. På litt over to år har japanske yen falt 29% i forhold til den kinesiske valutaen.

En endret holdning fra PBoC når det gjelder valutapolitikken vil ha mange fordeler for Kina. Spekulantene vil forstå at dette ikke er enveiskjøring og slutte å drive valutaen høyere. I tillegg vil forbedret konkurranseevne øke eksporten og understøtte en vekst som man sårt trenger nasjonalt og globalt.

En slik utvikling vil dessverre være svært uheldig for alle som har satset på videre renmimbi-styrkelse, enten direkte i valutamarkedet eller gjennom strukturerte produkter.

Banker har solgt flere ulike strukturer. Noen består av vanlige opsjoner hvor kunden har betalt en opsjonspremie og har ingen risiko utover denne. Banken må i dette tilfelle kjøpe den underliggende valutaen for å sikre seg og sistnevnte vil kunne tape mye dersom kursen går motsatt vei.

En annen variant er hvor strukturen har vært «gratis» for kunden. Denne består av en kjøpsopsjon som kunden har finansiert gjennom utstedelse av en salgsopsjon. I dette tilfelle har kunden betydelig risiko hvis den kinesiske valutaen svekker seg. Siden dette produktet fremstår som «gratis» har denne vært mest populært.

I første eksempelet taper banken penger hvis svingningene (volatiliteten) øker. Den taper i tillegg på kurssvekkelsen.

I det andre tilfellet er det kunden som taper på dette. Opsjoner som kunder har utstedt stiger kraftig i verdi og man er i tillegg forpliktet til å kjøpe den kinesiske valutaen til kurser som er vesentlig over dagens kurs.

Nedenstående chart viser at volatiliteten har mer enn doblet seg på få dager.

Utviklingen minner til en viss grad om tyske mark mot norske kroner i 1998. Volatiliteten hadde ligget under 4% i lang tid og markedet hadde blitt vant til små svingninger. Value-At-Risk kalkulasjoner reflekterte dette og alle aktører hadde følgelig store posisjoner for å klare inntjeningskrav.

Et hedgefond på den andre siden av planeten (Connecticut) skulle endre dette. Long Term Capital Management fikk problemer og fondet hadde store posisjoner i DEM/NOK som de ble tvunget ut av. På få dager steg volatiliteten over 500%, noe som medførte tap hos aktører verden over. I Norge tapte en av bankene ca. 1 milliard kroner på svingningene dette medførte.

Hvor store tap kan en videre nedgang i renmimbi resultere i?

Investeringsbanken Morgan Stanley anslår at tapene vil være på $200 millioner per måned per hver 0.1 USD/CNH stiger over 6.15. På grunn av at disse strukturerte produktene har en gjennomsnittlig gjenstående løpetid på to år vil tapene kunne akkumulere seg til $5 milliarder. Tapene begynner å løpe dersom kursen stiger bare 0.6% over dagens nivå.

Banker kan imidlertid forlange innkalt $3 milliarder fra investorer før dette skjer og derved overføre risikoen til investorene.

Det er sannsynlig at bankene i økende grad vil kreve inn penger fra sine kunder i området 6.15-6.20.

Dette er således nivåer det kan være greit å følge med på. Så langt i år har USD/CNH vært i 6.1325.

«Consensus is something in which no one believes but to which no one objects» -Margaret Thatcher

Børsåret 2014 har begynt diamentralt motsatt av hva de fleste ekspertene spådde. For «spådom» er hva dette er. Det har haglet med prognoser og endog garantier for hvor positiv utvikling man kan forvente seg av Oslo Børs i år. Kursfall av betydning oppgis alltid å være minst ett år unna. Sistnevnte synes forøvrig å være en rullerende prognose – vi kommer med andre ord aldri frem til punktet for kursfall.

Basert på all tilgjengelig informasjon og at det rent tidsmessig er begrenset med ting som kan skje i løpet av 24 timer, er det allikevel ingen av disse som med noen grad av sikkerhet kan fortelle oss hvor børsen vil være neste dag.

Dersom de kunne det ville de blitt styrtrike.

Tenk da på mengden av kjente og ukjente faktorer som kan påvirke børsen de neste 326 dagene.

Prognosemakerne har allerede bommet grovt på de første 37 dagene.

I desember 2013 hørte vi eksempelvis lite om hva som ville skje hvis den argentinske sentralbanken sluttet å støttekjøpe sin egen valuta, svake amerikanske nøkkeltall eller muligheten for konkurs i en kinesisk bank. Man var ikke en gang opptatt av konsekvensene av hva man visste ville skje, nemlig at USA ville redusere sine støttekjøp med $10 milliarder i måneden.

Tvert imot. Etter en børsoppgang på 200% over de siste fem årene var alle «ekspertene» var enige om at det kun var én vei dette kunne gå og det var opp. Det fantes ikke en eneste sky på himmelen til tross for at det kun er de fremvoksende markedene som har en vekst som ligger over den globale trenden.

Vi snakker her om de samme markedene som internasjonale investorer fortsetter å selge seg ut av. Ikke siden 2008 har man hatt så store innløsninger i fond som investerer i fremvoksende markeder som nå.

Så langt jeg har kunne lese så er det heller ingen som i norsk presse har omtalt at prisen på konkursforsikring av kinesisk nasjonalgjeld har steget 43% på mindre enn én måned. Dette til tross for at vi fortsatt er helt avhengige av Kina for at den skjøre globale veksten skal opprettholdes.

Ekspertene her til lands synes å være av den oppfatning at det vil være lokale forhold i Norge som vil være avgjørende for Oslo Børs. Antagelig på samme måte som i 2000-2003 og 2008 hvor Oslo Børs på det verste falt henholdsvis 56% og 64%.

Årsaken til den dårlige starten på 2014 er ene og alene at de såkalte «ekspertene» har oversett alle tegn på farer og vært i konsensus om at alt var bra.

Dette har investorene oppfattet og i steden for å rebalansere sine porteføljer etter et ekstraordinært godt år, har de blitt overtalt til å øke sin risiko gjennom å kjøpe mer av det som var lettest å selge dem – nemlig det som sist gikk bra.

Det oppfordres til å ta like mye risiko som Oljefondet, samtidig som det forties at Oljefondet jevnlig rebalanserer sin portefølje nettopp av risikomessige hensyn. Man glemmer også at Oljefondets tidshorisont er vesentlig lenger enn de fleste investorers forventede levetid.

Det er nettopp konsensus som er faren her. Konsensus gir de fleste inntrykk av at alt er i sin skjønneste orden. Dette får investorene til å opptre skjødesløst og ta risiko over egen bæreevne.

En korreksjon fra 6% (Norge) til 14% (Japan) er ikke unormalt, spesielt etter fjorårets oppgang. Den oppfattes bare dramatisk når ingen var forberedt på at dette kunne inntreffe.

Det har vært interessant å lese næringslivspressen de siste dagene. Ikke siden mai 2008 har man kunne registrere så mange kjøpsanbefalinger.

En annen ting som går igjen er at de fleste som enten anbefaler kjøp eller sier at de har kjøpt, tar risiko med andres penger fremfor sine egne. De som risikerer sine egne penger er av en eller annen grunn gjennomgående langt mer forsiktige. Dette gjelder både i forhold til å ta risiko i nåværende situasjon, så vel som i forhold til skråsikkerhet om den fremtidige utviklingen.

Enkelte aktører har tatt den helt ut med å si at de kan garantere at vi ser nye toppkurser i løpet av året. En generøsitet så vel som prognose det virkelig står respekt av.

Hvis disse virkelig er villige til å stå ved sine ord har investorer fått en fantastisk mulighet:

All Time High og årets toppkurs på OBX-indeksen var i januar på 520 poeng. OBX-indeksen stengte i går på ca 487 poeng.

Ved å kjøpe OBX kjøpsopsjoner med forfall i desember og med innløsningskurser på 480 og 490, samtidig som man utsteder like mange kjøpsopsjoner med innløsningskurs 520 (årets toppnotering), vil man få en avkastning på hele 84% dersom indeksen er på 520 poeng eller over ved forfall.

Man betaler i gjennomsnitt 37 kroner for opsjonene med innløsningskurs 480 og 490 og mottar 18 kroner for de opsjonene man utsteder som har innløsningskurs 520. Netto betaler man dermed 19 kroner for denne opsjonskombinasjonen. Denne kan maksimalt bli verdt 35 (520-(490+480/2)). Trekker man fra opsjonspremien på 19 står vi igjen med en gevinst på 16 kroner, noe som gir hele 84% avkastning (før transaksjonskostnader).

Dette er helt rått når man tenker på at OBX-indeksen kun må stige 6.8% fra dagens nivå for at dette skjer.

Under andre omstendigheter ville man risikere å tape hele innsatsen dersom OBX-indeksen ved forfall lå under den laveste innløsningskursen. Men denne gangen er man usedvanlig heldig gjennom at det finnes noen som er villig til å gå ut offentlig å garantere for at dette ikke vil skje og i tillegg også garanterer deg en gevinst.

Bedre kan det ikke bli.

(For sikkerhets skyld bør man kanskje ta vare på avisene hvor garantiene står).