Når vi nå står ved slutten av hva som sannsynlig vil være et meget godt aksjeår kan det være opportunt å se litt på den en av de mest gjentatte påstandene om aksjer; nemlig at «Aksjer gir bedre avkastning enn noen annen spareform».
Hadde dette vært et år med kursfall ville en slik undersøkelse hatt et opplagt svar og derfor kun vært irriterende. Det er nettopp når alt tilsynelatende er bra at man har roen til å reflektere. Og reflektere bør man fordi påstanden dessverre ikke er sann.
Den er kun konstruert slik at vi lett skal tro at den er sann.
Menneskehjernen er nemlig laget slik at vi foretrekker enkle budskap. Gjennom enkle budskap unngår man at mottakeren tvinges til å tenke over problemstillingen, gjøre undersøkelser for deretter trekker sin egen konklusjon.
Hadde påstanden isteden vært: «Aksjer gir bedre avkastning enn noen annen spareform i visse perioder» eller «-men du må kunne tåle store tap», ville vi straks vært mer tilbakeholdne med å godta påstanden.
Den nevnte påstanden og budskapet er nettopp konstruert med tanke på at vi ikke skal gjøre dette. Deretter forsterkes budskapet gjennom repetisjon.
Repetisjon er måten vi lærer noe på. Et enkelt budskap som gjentas ofte er den perfekte metoden for å lure hjernen vår til å akseptere budskapet. Repitisjon bryter ned vår mostand og fører ofte til ukvalifisert aksept. Psykologer vet dette og markedsførere benytter teknikken for alt det er verdt.
Spørsmål om forutsetninger som måletidspunkt, om avkastningen er risikojustert og om dette virkelig er sant glemmes. Det er rett og slett mer behagelig, les: enklere, for oss å velge å tro på påstanden enn å finne ut om den er sann.
Enkelte passer på å legge til «over tid» i påstanden. Dette er så vagt at sannheten blir obskur. Mener man i universets levetid, antatt menneskelig levealder, dette årtusen, siden bunnen av finanskrisen eller de siste tre dagene? Japanere som investerte i aksjer for 29 år siden har eksempelvis fortsatt ikke fått positiv avkastning!
Dessverre er påstanden som den fremsettes ikke sann. Dette vet de som fremfører den og har derfor sørget for at budskapet promoteres av interesseorganisasjoner som ikke behøver å stå til rette for sine påstander. Det paradoksale er at medlemmene av de samme interesseorganisasjonene er konsesjonsbelagt og må derfor ved lov må opptre etterrettelige, er interesseorganisasjonene fritatt for dette. En hårfin men effektiv distinksjon.
Dette betyr imidlertid ikke at det er noe galt med aksjer som spareform. Aksjer er hva de er. Det er imidlertid viktig å forstå som aksjeinvestor at man kan halvere pengene sine eller mer i et dårlig år selv om man har en portefølje lik børsindeksen. Unngår man slike tap kan oppsiden være nærmest ubegrenset.
Apropos måletidspunkter kan vi ta utgangspunkt i de snart 14 årene vi har opplevd av dette årtusenet. Her vil vi oppdage at MSCI-World Stock Index har gitt en totalavkastning på 53%, noe som tilsvarer 3.1% annualisert avkastning. Oslo Børs har i samme periode gitt en annualisert avkastning på 7.8%. Begge deler et helt hav i forskjell fra avkastningen på 20% pluss som man hvert år blir fortalt at man kan forvente seg fra aksjer.
Den jevne europeer har vært mindre heldig. I løpet av disse nær 14 årene har europeiske aksjer i gjennomsnitt falt hele 12% i verdi. Japanerne har klart vært heldigere enn de var i det siste tiåret av det foregående tusenåret. Her tapte de 51%. Til tross for en formidabel oppgang på 51% hittil i år, har japanske aksjer gitt rundt null i avkastning siden tusenårsskiftet.
Kinesiske aksjer som alle skulle investere i på slutten av 2007 – selvsagt først etter en eventyrlig oppgang – har hatt en annualisert avkastning på 5.3% dette årtusenet. Kina hadde i 2007 et salgsbudskap som både var enkelt og logisk.
Kinesiske aksjer hadde steget 480% de siste to årene og kombinert med det omforente budskapet om at Kina var «motoren i verdensøkonomien», var det få investorer som viste reservasjoner mot en tilsvarende videre utvikling. Det har følgelig aldri vært tegnet så mye i kinesiske aksjefond som den gangen.
Hadde man orket å tenke over begge faktorene ville man ha sett at kinesiske aksjer var priset tilsvarende høyt som IT-aksjer var i år 2000. De som investerte i slutten av 2007 har idag mindre enn halvparten av pengene sine i behold.
Av dette ser vi at måletidspunkt og geografi er viktige parametre for at man skal kunne påberope seg noen form for sannhet i påstanden. Generaliseringen som gjøres betyr at påstanden er usann. Hverken måletidspunkt eller geografi har vist seg å være robuste parametre over tid.
Utviklingen i japanske aksjer på åtti- og nittitallet er et godt eksempel på dette.
Ser vi på passive investeringer – og selv med årets dramatiske fall – er det fortsatt gull som leder an med 11% annualisert avkastning i dette årtusenet.
Dette betyr at hadde du puttet pengene dine i gull ved begynnelsen av dette årtusenet, hadde avkastningen din idag vært på 328%. Oslo Børs har i samme periode gitt en avkastning på 186%.
Gull er ikke det eneste som har slått aksjer i denne perioden. Mange obligasjoner har klart det samme. Obligasjoner vil imidlertid bli viet oppmerksomhet i en annen blogg.
Går vi tilbake til den nevnte påstanden, kan man med rette spørre seg om det er dårlige regneferdigheter, uvitenhet eller ren uærlighet som er grunnlaget for denne. Gapet mellom avkastningen til gull og europeiske aksjer er så åpenbar at den kan vanskelig overses og følgelig burde vekke varsomhet når det gjelder generaliserende påstander og propaganda.
Hensikten med å skrive om dette er ikke å anbefale gull eller advare mot aksjer. Hensikten er å påpeke hva som har vært sant og hvordan hjernen vår lurer oss til å godta noe som ikke er det.
For samfunnets verdiskapning er det viktig at noen tar risikoen på å plassere sine sparemidler i aksjer. Det er imidlertid essensielt at man ikke er indifferent til hvor høyt disse prises. Er man det blir følgende destruktive for samfunnet.
Warren Buffett, som gjerne trekkes frem som en som har gjort det svært bra på aksjer, har blitt rik ved at han ventet til aksjene var ekstremt billige før han kjøpte. Han er også kjent for å selge dem når de er dyre. Begge deler på tvers av rådene til bransjeorganisasjonene for aksjesparing. I tillegg plasserer Buffett midlene sine i en rekke andre aktivaklasser, herunder hedgefond.
En annen metode som benyttes for å lure oss er at vi blir bedt om å se bakover når vi skal spare for fremtiden. Vi har nemlig mentalt sett lettere for å akseptere at det som vi vet har skjedd vil skje igjen, fremfor å ta bryet med å forsøke å tenke nytt. Dette finner vi logisk å gjøre når vi investerer samtidig som vi aldri ville ha latt oss lure til å ha øynene klistret i speilet på bilen vi kjører fremover.
Når vi kjører er det som er bak oss historie og det som er foran oss fremtiden. Vi ser derfor på veibanen, terrenget, været og annen trafikk etter signaler som kan hjelpe oss til å komme trygt frem.
Vi ville aldri sluppet rattet og satt oss i baksetet uansett hvor mange ganger påstanden om at «Ingen som har satt på cruise-kontrollen, sluppet rattet og satt seg i baksetet har blitt skadet på strekningen Oslo – Trondheim» hadde blitt gjentatt.
Moralen er derfor: «Investér på samme måte som du kjører bil – se fremover og avpass farten etter forholdene». Det er fortsatt ingen garantier for at du ikke bli skadet, men i det minste er det sunn fornuft og ikke en falsk påstand som da vil styre din økonomiske fremtid. Dette er spesielt viktig nå som du snart selv blir ansvarlig for utviklingen i din egen pensjon.
