En idrettslig sammenligning ville være å treffe en boreplatform på Ekofiskfeltet under et forsøk på å senke en put på St. Andrews.
Oslo Børs indeksen stengte fredag over 500 for første gang siden 2008. Børsen har dermed steget 12.7% siden årsskiftet.
Dette er til orientering en avkastning som ligger langt over den gjennomsnitlige årsavkastningen som børsen har levert både på kort og lang sikt.
Det har nå vært fokus på 500-nivået i over ett år. En rekke prognosemakere garanterte som nevnt i forrige blogg at denne milepælen ville bli oppnådd allerede innen utgangen av 2012.
Det synes som om en feilmargin på over syv måneder blir betraktet som en klokkeklar «innertier» hos de fleste av disse. Man bruker opplagt en annen betegnelse på presisjon i finans kontra idrett. En idrettslig sammenligning er for ordens skyld gitt i innledningen til denne bloggen.
Den manglende presisjonen hos norske analytikere ble forøvrig påpekt i Finansavisen lørdag for en uke siden. I artikkelen konkluderte avisen med at: «Norske Finansanalytikere leverer ikke varene».
Bakgrunnen for kalddusjen over finansanalytikerstanden var innhentede prognoser og kursmål gjort av samme avis. Innsamlingen ble startet ved årets begynnelse og viser at aksjene som hadde fått flest kjøpsanbefalinger i gjennomsnitt hadde falt med 2%. Samtidig hadde aksjene som hadde fått flest salgsanbefalinger i gjennomsnitt steget med 20%(?)
Dette er åpenbart svært dårlig, selv uten sammenligning med indeksen på Oslo Børs som i samme periode hadde gitt en avkastning på 12%. I klartekst ville du ha tapt mye på å følge de «beste» rådene til analytikerne og ville i steden ha tjent svært godt på å gjøre det motsatte av hva de anbefalte.
Det får være et paradoks at samme analytikeres stadige mangedobblings-løfter ofte belønnes med forsideoppslag i samme avis – uten at man ser motsetningen i dette.
Det synes både riktig og rettferdig å påpeke at analytisk unøyaktighet ikke på noen måte er et norsk fenomen. Forankret i at så godt som alle analyser skrives med en hensikt utover nøyaktighet, er dette heller ikke oppsiktsvekkende.
Den virkelige hensikten er alltid å øke handelsaktiviteten (kurtasjeinntekter hos meglerhuset). Det klart mer tendensiøse er når motivet for en positiv analyse er for å sjarmere seg til et lukurativt corporate-oppdrag fra selskapet man nettopp har skrevet rosende om.
Hvis den analytiske kvaliteten er så dårlig som Finansavisen hevder, kan man med rette stille spørsmål ved hva man skal med slike. Alternativt kan man trekke konklusjonen at markedet er så efficient at all informasjon allerede er tatt hensyn til i kursen.
Aksjesparere burde i så fall heller investere i fond og anvende rebalanseringsregler. Slike objektive regler vil bidra til at man følger en av de mest lønnsomme investeringsrådene noensinne, nemlig å selge når det er dyrt og kjøpe når det er billig.
Nedenstående chart over USD/JPY viser et eksempel hvor markedsaktørene ikke tror på analytiker-estimatene. De grønne stolpene viser kursmål fra analytikere. Jo høyere stolpe desto flere analytikere har dette nivået som mål. Den oransje stolpen viser konsensus blant analytikerne.
Den røde kurven viser distribusjonen av forventninger som markedsaktørene har. Kurven er utledet fra prisingen av USD/JPY-opsjoner. Opsjonsprisene inkluderer forventningene til alle markedsaktører (spekulanter, kommersielle aktører og hedgere – de som ønsker å sikre seg mot uønskede kurssvingninger).
Mens ingen av prognosemakerne tror det er noen fare for betydelig kursfall, kan vi se at dette synet ikke deles av markedsaktørene. Dette er et sunnhetstegn. Det er nemlig når prognosemakere og aktører har samme syn at det kan gå riktig galt.
Det er i denne forbindelse interessant å merke seg at USD/JPY nettopp har vært lavere enn den laveste av prognosene som eksisterte på tidspunktet hvor jeg hentet ut grafen.
I sammenheng med at Oslo Børs endelig har krysset 500-nivået, er det et poeng å reflektere over at børsen fortsatt befinner seg 5% under indeksnivået det lå på for over 5 år siden. Dette betyr at de få som neglbitende klarte å sitte stille mens indeksen falt 65% under finanskrisen, enda ikke har fått tilbake verdiene de satt med i 2008.
Dersom optimismen her til lands øker ved at indeksen endelig ha kommet opp i 500, har entusiasmen for videre aksjeoppgang i USA avtatt. Her har nemlig fondsforvalterne Fortress og Blackstone med fler gitt sine investorer råd om å benytte oppganger til å ta gevinst i aksjemarkedet.
De og andre amerikanske forvaltere mener at det finnes ikke en bedre tid å selge på enn når etterspørselen er høy, alle føler seg trygge og det finnes tilgang til billig finansiering.
Blackstone trenger selvfølgelig ikke å ha rett i dette, men Steve Schwarzman ble på den annen side sannsynligvis ikke en av verdens største og mest suksessrike Private Equity-forvaltere ved å ta feil oftere enn han har hatt rett heller.
På grunn av at Private Equity-fondene investerer i lite likvide selskaper, vil det være for sent for disse å selge til en god pris etter at en nedgang er et faktum og usikkerheten råder. Det er således bedre for disse å være tidlig enn sent ute.
Analogien til bilkjøring vil være å begynne å redusere hastigheten når man ser en hindring i veien, mens man fremdeles har tid og godt veigrep. Det andre ytterpunktet er å vente med å bremse til hindringen er halvveis inne i kupeen.
