På vegne av Landsorganisasjonen undertegnet nestleder i LO, Tor-Arne Solbakken, nylig organisasjonens høringsuttalelse om hvem som skal få adgang til å investere i spesialfond i Norge.

Ifølge Landsorganisasjonen bør ingen få lov til å gjøre dette.

Spesialfond skiller seg fra ordinære verdipapirfond ved at de har større grad av fleksibilitet enn sistnevnte. Denne fleksibiliteten gjelder hva de kan investere i, hvordan de kan investere og hvor mye de kan investere.

Felles for spesialfond er at hva de investerer i og hvordan det investeres må være definert i fondets mandat. Dette mandatet må godkjennes og blir deretter overvåket av regulatoriske myndigheter. I Norge gjøres dette av Finansdepartementet og Finanstilsynet.

Hedgefond, Private Equity og eiendomsfond – dersom sistnevnte benytter finansiering – vil falle innenfor kategorien Spesialfond.

Myndighetene i Norge arbeidet åtte år med regelverket før en lov om spesialfond ble vedtatt i 2010. Hedgefond som kvalifiserte til å få konsesjon har imidlertid kun vært forbeholdt investorer som er svært velstående, profesjonelle eller begge deler.

Man kan således hevde at Finansdepartementet og Finanstilsynet har hatt god tid på seg til å vurdere både hvilke kriterier og krav man skulle legge til grunn for slike fond, samt hvem slike fond skulle være egnet for. Det samme har finansmyndighetene i EU.

Det er på denne basis, gode resultater hos spesialfond, samt klager fra investorer som følte seg diskriminert av de ovennevnte kriterier at det forslås endringer.

LO ønsker ikke dette. De kaller slike fond for «spekulasjonsfond». Slike fond bør forbys.

Tor-Arne Solbakken er neppe klar over at Den Britiske Statskirke, Nobelinstituttet, verdens største pensjonskasser og de fleste statlige oljefond har plassert midler i slike fond. Årsaken er at disse investorene ønsker å få så god risikojustert avkastning og en så stor forutsigbarhet på sine investeringer som mulig.

Landsorganisasjonen har antagelig som målsetting at deres medlemmer og andre er svært forsiktige med sine sparepenger. Det er ikke noe galt i dette.

Utfordringen blir når man synes å mene at midler ikke bør plasseres i noe hvor utfallet er usikkert. Usikkerhet oppstår når man ikke med sikkerhet kan forutsi utfallet av en investering på forhånd. Har man ikke en slik sikkerhet vil enhver investering per definisjon være spekulasjon.

Dersom LO var konsekvente vil dette i så fall bety forbud mot de fleste typer av fond i Norge, herunder aksjefond og obligasjonsfond.

Unntaket, ifølge LO, vil være fond som bidrar produktivt og ikke spekulativt. Vi antar Landsorganisasjonen med dette referer til fond som kun skyter penger inn i bedrifter og hvor man pengene aldri tas ut igjen. For ordens skyld betegnes ikke dette som investering, men som subsidiering.

Er man heldig får man noe igjen for dette ved at det blir flere å dele landets skattebyrde på. Er man uheldig går pengene tapt og skattetrykket økes som følge av flere uten sysselsetting.

Insentiver som lønnsomhet og konkurranse blir borte når kravet til avkastning forsvinner.

Solbakken sier til DN at fond som investerer i noe som har snev av usikkerhet ikke skal være noe «leketøy for uprofesjonelle». Det ville vel strengt tatt være viktigere å fokusere på at folks sparepenger ikke ble «leketøy» for noen. Det er forøvrig hele hensikten med regelverket.

Tor-Arne Solbakken viser sin uforstand ytterligere når han hevder at «denne type fond har vært en medvirkende årsak til spekulasjonsbølgen som utløste finanskrisen».

Samtlige rapporter som har vært skrevet etter finanskrisen har imidlertid påpekt at skylden for krisen var liberal regulering av banker, forsikringsselskaper og boliglånsinstitutter. Det var nemlig i blant våre viktigste samfunnsinstitusjonene hvor den ville spekulasjonen og mangel på risikostyring fant sted. Det var de samme som skattebetalerne måtte redde.

Det er i ettertid også blitt påpekt hvordan bankene lot egen inntjening gå foran i interessekonflikter, samt at de skapte og solgte finansielle produkter som senere er blitt betegnet som masseødeleggelsesvåpen. Senest denne uken anklaget EU-kommisjonen 13 av de største bankene for manipulering av markedet med kredittderivater for egen vinning.

Solbakken synes imidlertid ikke opptatt av dette.

Han vender også det døve øret til at det var hedgefond som først varslet om boliglånskrisen i USA og gjeldskrisen i Hellas. Det ble den gangen avfeid som tull av henholdsvis regulatoriske myndigheter og regjeringstalsmenn.

Vanlige verdipapirfond, som hvilken som helst småsparer fritt kan investere i, falt 50-70% som følge av finanskrisen. Det skal mye til om ikke noen av LOs medlemmer tapte sine sparepenger som følge av dette. Så mye for å kunne forutse fremtiden.

Solbakken har imidlertid helt rett i at «Overdreven spekulasjon utløser kriser med massearbeidsledighet til følge.» Dette så vi tydelig i 1930-årene. Man kunne den gangen ikke bruke hedgefond som syndebukk i og med at det første hedgefondet så dagens lys i 1955. Spekulasjonen nådde uante høyder fordi det var få som var i stand til å gå motstrøms.

Det er dessverre fortsatt slik at spekulasjonsbobler kan dannes. Forskjellen idag er imidlertid at det finnes muligheter til å gå short når noe er fullstendig overpriset. Ved at man har aktører som har anledning til å gjøre dette blir boblene mindre enn de ellers ville ha blitt. Med unntak av Solbakken vil de fleste oppfatte at det ligger en fordel i dette.

Takket være at spesialfond har anledning til å ta foten av gassen når de mener at det går for fort, har de også mulighet til å kjøpe når kursene har falt og aktiva igjen er blitt billige.

Vanlige verdipapirfond har ikke denne anledning ettersom de i praksis må være fullinvestert til enhver tid. De bidrar tvert imot til at aksjer og obligasjoner faller kraftigere enn de må ved at investorene gjerne innløser når kursene har falt kraftig. Når kundene innløser må ordinære verdipapirfondene selge seg ned for å frigjøre penger til utbetaling.

Til tross for at kursfallet i finanskrisen var over allerede rundt årsskiftet 2008/2009, var det først i desember 2012 at innløsningene sluttet og aksjefondene opplevde netto innskudd av kapital. De fleste aksjemarkeder hadde på dette tidspunktet allerede steget rundt 100% fra bunnen.

Dessverre blir det ikke noen hyggelig avkastning eller pensjon for de som selger sent i nedgangstider og kjøper sent i oppgangstider.

Mot slutten av DN-intervjuet tar nestleder Solbakken av for alvor. I noe som er vanskelig å oppfatte som annet enn desperasjon, trekker han andre og fullstendig irrelevante finansielle produkter inn i debatten. Dette tiltross for at de ikke har noe med høringen eller spesialfond å gjøre.

Solbakkens første påstand går ut på at «de som selger produktene ofte tjener penger uansett». Mulig det, men i det minste investerer hedgefond- og Private Equity-forvaltere sine egne sparepenger parallelt med sine investorer.

Solbakkens andre påstand er at inntjening gjør at: «Selgerne derfor i praksis vil overdrive utsiktene til gevinst og underslå farene». Han forklarer imidlertid ikke hvorfor han mener at dette er begrenset til selgere av slike fond. Han overser også at de i så fall må stå til rette overfor Finanstilsynet, eventuelt domstolene.

Konklusjonen er imidlertid den beste. Med litt fri fantasi kan man se for seg LOs nestleder frådende utbryte: «DNB er dømt i høyesterett for denne type adferd overfor småsparere. Det er ingen grunn til å anta at DNB er en versting i denne sammenheng, snarere tvert imot.»

Hvorvidt dette skal oppfattes som en tilståelse er noe uklart. Det som imidlertid er tindrende klart er at Tor-Arne Solbakken selv sitter i en unik posisjon til å mene noe om dette. LOs nestleder sitter nemlig i styret til Sparebanken 1 Markets som er en av de mest aktive meglerhusene når det gjelder salg av samme type produkt som DNB ble dømt for. I tillegg selger de spesialfond.