Sentralbankenes støttekjøp av statsobligasjoner har som kjent bidratt til å senke renten på disse betydelig. Målsettingen har vært å tvinge investorer til å ta høyere risiko for å oppnå sårt trengt avkastning.
Ovennevnte program, samt billige lån til bankene, har sørget for at sistnevnte og andre institusjoner tok sjansen på å kjøpe statsobligasjoner i de europeiske periferilandene pluss Italia.
Følgende av dette var i tråd med målsettingen. Rentene på nevnte obligasjoner falt kraftig. Dette tvang nye kjøpere av obligasjoner til å se etter andre obligasjoner i håp om å få en brukbar avkastning.
Kombinasjonen lavere rente, men nær opprettholdt avkastningskrav (mye som følge av forpliktelser) har tvunget investorer til å gå lenger ut på risikoskalaen. Først fra statsobligasjoner til Investment Grade og når sistnevnte ikke ga nok avkastning, videre nedover risikoskalaen mot High Yield obligasjoner.
Det siste er at mange er tilbake der de var før finanskrisen startet. Investorer som sverget de aldri ville gjøre noe så «dumt» igjen, er på nytt utstedere av CDS-kontrakter. Dette betyr at de opptrer som forsikringsselskap og utsteder konkursforsikring på obligasjoner. Som kompensasjon for dette mottar de en halvårlig premie som de håper å kunne beholde risikofritt.
Problemet med utstedelse av CDS idag er at premien man mottar er den laveste på mange år. Dette har imidlertid ikke forhindret at banker får småsparere til å investere i produkter som gjøre dette, noe som var utenkelig selv før finanskrisen.
Obligasjonene som det siste året har fått mest oppmerksomhet og dermed den største etterspørselen har vært boliglånsobligasjoner. Siden varianter av slike og produkter basert på dem var grunnlaget for finanskrisen, har det tatt tid å gjenvinne tilliten til nettopp disse obligasjonene.
Ikke desto mindre, i søken etter avkastning og på anbefaling fra noen av verdens største obligasjonsforvaltere (som selv allerede har kjøpt), har boliglånsobligasjoner igjen blitt svært populære. Flere investorer har spurt oss om hvorfor vi ikke har investert i slike.
Etterspørselen etter boliglånsobligasjoner har steget dramatisk i år som følge av oppmerksomheten og investorer som aldri tidligere har eiet slike obligasjoner har villig kastet seg på toget.
Ser vi på utviklingen den siste måneden kan man anta flere av dem skulle ønske at toget hadde forlatt stasjonen før de ankom.
Ikke bare har kursfallet vært smertelig, men en nær femdobling av volatiliteten har resultert i at de med belåning har vært nødt til å redusere sin beholdning. Dette har bidratt til ytterligere salgspress.
Kursfallet kommer svært ubeleilig på investeringsbanker og meglerhus som nettopp har laget produkter inneholdende slike obligasjoner. Inbox’en vår fylles følgelig opp med anbefalinger om å bruke denne uforutsette og «midlertidige svekkelsen» til å kjøpe.
Dersom sentralbankene ikke hadde kjøpt så ville vel yielden på de lange papirene gått opp vesentlig og trukket de korte med seg(ihvertfall til en viss grad). Dette vil jo være katastrofalt for Japan som vil ha større renteutgifter enn skatteinntekter ved en 2 % oppgang i innlånsrente , men heller ikke USA vil vel være spesielt happy med å øke sine renteutgifter med $170 mrd pr prosent økning! Hvor lenge kan sentralbankene sitte på disse enorme balansene de er i ferd med å bygge opp?
Hei Øystein,
Fundingen foregår først og fremst i den kortere enden av rentekurven. I tillegg kan ingen andre enn staten funde seg til denne renten og de får ingen slik effekt ved selv å tilbakekjøpe disse obligasjonene. «Trykket» er først og fremst fra sentralbankene.
I Japan har pensjonskasser og banker lesset ut statsobligasjoner den siste tiden.
/Peter
Du skriver at støttekjøpene er for å tvinge investorene til å investere andre steder, men er det ikke for å holde egne fundingkostnader nede? Hvor mye trykk er det egentlig for å få kjøpe 10-års papirer med 2% yield?