Kausalitet kommer fra det latinske ordet «causa» og beskriver forholdet mellom årsak og virkning. En lettere forståelse av ordet er «årsakssammenheng».

I det daglige er dette en stor utfordring for nyhetsmedier. En hendelse inntreffer som krever dekning og som regel er seere, lyttere og lesere interessert i å vite hvorfor.

Styrt av tidsfrister kan det bli et voldsomt press på å komme med fornuftige forklaringer. Dessverre er det ofte slik at man ikke makter dette og resultatet blir at man kommer opp med «nest beste løsning». Denne kan dessverre være langt fra sannheten.

I finansmarkedene ser vi dette ofte. Spesielt på de fjernsynsbaserte finanskanalene. På grunn av at man rapporterer i realtid, er det her man ofte ser de største avvikene mellom det som oppgis som årsak og det som var den reelle årsak.

Dessverre er slike «unøyaktigheter» ikke begrenset til pressen. Også innenfor finansanalyse har man behov for å finne kausalitet etter at noe har inntruffet. Behovet er størst når det gjelder å finne en bortforklaring for hvorfor man ikke så noe verdiforringende skje før skaden allerede er et faktum.

Et godt eksempel på dette er den pågående korreksjonen i aksje- og obligasjonsmarkedene. Jeg kan knapt huske at man har fått flere forhåndsvarsler på at man kunne forvente seg en nedadgående korreksjon.

Dette til tross økte de positive prognosene i takt med kursoppgangen og det samme gjorde risikotagningen. Volumet av lånefinansiering til kjøp av aksjer steg til ny rekord og alle kursmål ble kraftig oppjustert.

Nøyaktig likt med hva vi opplevde det i 2008 og 2001.

Så lenge det ikke er lønnsomt for rådgivere, forvaltere og analytikere å mene noe annet enn det som gagner dem selv, vil dette ikke endre seg.

Basert på styrken og varigheten til den forutgående utvikling og ikke minst en rekke fundamentale fakta, var en korreksjon helt naturlig. Amerikanske aksjer har hittil korrigert 7.5%, norske aksjer 8%, europeiske aksjer 12.5%, aksjer i fremvoksende markeder 17.5% og japanske aksjer 22%.

De som valgte å ignorere signalene i forkant har imidlertid plutselig fått et akutt behov for å bortforklare dette.

Blant disse synes det å være enighet om at muligheten for lavere kinesisk vekst er blitt den foretrukne årsaken. Investorene burde imidlertid stille spørsmål ved om dette i så fall var helt umulig å forutse.

Faktum at kinesiske aksjer har falt i verdi siden 2007 er av bekvemmelighetsgrunner blitt oversett eller hevdet at ikke betydde noe som helst. Den foretrukne forklaring til dette var at verdien på kinesiske aksjer ikke hadde noe med økonomisk utvikling i Kina å gjøre.

Dette er det motsatte av hva som ble hevdet så lenge aksjene steg, noe som i seg selv bør gi grobunn til ettertanke.

Om utviklingen på kinesiske aksjer virkelig er uavhengig av den økonomiske utviklingen i landet vites ikke, men begrunnelsene jeg hittil har hørt har vært syltynne og så langt ikke dokumentert.

De fleste har imidlertid hevdet at man ikke kan stole på offisielle kinesiske nøkkeltall og det av den grunn er umulig å vite hva som er realiteten i kinesisk økonomi.

Greit nok det, men konklusjonen at man verken kan stole på utviklingen i kinesiske aksjer eller offisielle nøkkeltall bør i så fall være nok bekymringsfullt til at rådgivere, forvaltere og analytikere intensiverer sine forsøk på å finne ut mer.

Hvis Kina er så viktig som det påstås vil å gi opp innhenting av data sannsynligvis være noe av det siste man bør gjøre.

Det har som tidligere påpekt vært mulig å få en formening om dette gjennom å følge med på råvarepriser, fraktrater og utviklingen i andre fremvoksende markeder. Sistnevnte ikke nødvendigvis fordi de ligner kinesisk økonomi, men fordi de på en eller annen måte nyter godt av denne.

Mens festen har vært i full gang i aksjemarkedene i USA, Japan og Europa har råvarepriser, fremvoksende markeder og kinesiske aksjer falt markert.

Forklaringen til hvorfor de nevnte aksjemarkedene steg har aldri vært basert på nevnte faktorer, men på kvantitative lettelser av en størrelse vi aldri før har vært vitne til. Denne pengetrykkingen kan ikke vare evig og de de angjeldende myndigheter har vært klare på dette.

Problemet oppstod først da obligasjonsmarkedet sprakk og aksjer korrigerte. Det ble først da et behov for å finne kausalitet. Denne kunne forståelig nok ikke være at man hadde valgt å ignorere nevnte utvikling i råvarepriser, fremvoksende markeder samt alle advarsler fra finanspolitiske myndigheter.

Isteden har man blitt enige om å fremheve stor bekymring for veksten i Kina.

Faren for avtagende kinesisk vekst har dermed blitt en perfekt og praktisk syndebukk, idet «alle» vet at det er umulig å få oversikt over denne. Man slipper dermed å forklare hvorfor man i beste fall sov i timen og i verste fall ga råd som var motivert av egen lommebok.

En helt unødvendig «panikk» gitt at vi så langt ikke har opplevd noe annet enn en helt ordinær markedsutvikling.