I boken «Market Sense and Nonsense» gir forfatteren, Jack Schwager, leserne verdifulle råd om hvordan man skal og ikke skal investere.

Både Jack Schwager og boken er omtalt i tidligere blogger og et intervju med ham om nettopp denne boken kan sees her. For de som ikke måtte kjenne til Schwager fra tidligere, har han fulgt og skrevet om suksessrike tradere i flere årtier.

Ulikt avisene skriver ikke Schwager om «one shot wonders» (de som i realiteten kun har lykkes med et enkelt veddemål), men er opptatt av de som har levert gode resultater over tid. Analogien er at det ingen hensikt i å studere «teknikken» til en som har vunnet i Lotto.

Et viktig råd Schwager gir til leseren er at de må bekjempe sin egen menneskelige psyke. Som mennesker har vi en underlig tendens til å tro at det som nettopp har funnet sted vil gjenta seg. Da finanskrisen var på sitt verste, skulle det bli dobbelt så ille. Når aksjemarkedet har hatt en fremragende utvikling tror vi neste fase bli enda bedre. Vi klarer med andre ord ikke å ta innover oss at hver dag er en ny dag og at det som har skjedd hører historien til.

Nylig eksempel på dette er etter finanskrisen. Det tok 4 år og en kursoppgang på 150% fra bunnen i 2008 før aksjefondsinvestorer sluttet å innløse og begynte å tegne andeler igjen.

En av menneskets største svakheter er at vi forsøker å forutsi fremtiden på basis av fortiden. Dette ekskluderer alt som er nytt. Forøvrig gjelder dette ikke bare i finans, men generelt. Tidligere etterretningsoffiser i CIA og nestkommanderende i kommisjonen som søkte etter masseødeleggelsesvåpen i Irak, Charles Duelfer, påpekte nettopp dette opp under sitt foredrag i Oslo sist uke.

Vår tendens til å ignorer informasjon som ikke stemmer med resultatet vi ønsker oss og manglende vilje til å tenke nytt og annerledes, er etterretningens største svakheter.

Alt rundt oss er i konstant endring og det er derfor både naivt og arrogant å tro at vi skal forutsi fremtiden kun på basis av tidligere erfaringer.

Vi er følgelig nødt til å trene oss mentalt for å unngå den kognitive svakheten som eksempelvis gjør at vi føler oss mer uttrygge etter at skaden er skjedd og mer risikovillige etter at markedet har hatt en kraftig oppgang.

Samfunnsmessig fokuserer vi på de risikovillige «vinnerne» og bruker dem som forbilder. Hadde vi samtidig tatt innover oss hvor mange som mislykkes for hver som «vant» ville realiteten fortonet seg annerledes. Det er gjennom ensidig fokus på vinnerne man får tusenvis av nordmenn til å spille Lotto og andre pengespill hvor sannsynligheten for gevinst er minimal.

Pengespillene har myndighetenes velsignelse til å utnytte vår kognitiv svakhet til fulle.

Jack Schwager har studert historikken og denne viser klart at aksjemarkedet gir den beste avkastningen etter perioder med svak avkastning, fremfor sterk avkastning. Jo lenger aksjer har gitt sterk avkastning desto større er sjansen for at man får en periode med svak eller negativ avkastning.

Interessant nok gjelder dette også for hedgefondstrategier. Den typiske investor bytter ut strategier som har gitt svak avkastning med strategier som allerede har gitt sterk avkastning. De bør enten gjøre det motsatte eller sitte med en veldiversifisert portefølje av slike strategier. Den beste kombinasjonen er å velge forvaltere som har gode resultater og lav korrelasjon med utviklingen til strategien de befinner seg innenfor.

Til og med i asymmetriske aktiva gjelder dette fenomenet. Obligasjoner er slike idet vi vet at de vil ende opp med å bli tilbakebetalt til pari kurs, alt annet like. Dette gjør oppsiden begrenset og nedsiden ubegrenset. Allikevel fortsetter investorer å kjøpe obligasjoner selv etter at kursstigning har gjort videre oppside minimal.

Nedenstående chart er både et godt eksempel på Schwagers argumentasjon og hvordan virkeligheten ser ut. Den første fasen med oppgang etter at bunnen var nådd, ga en avkastning på 120% på ca. halvannet år. Bommet man på den, men kjøpte neste korreksjon på bunnen i midten av 2010, fikk man 43% i løpet av de neste 12 månedene. Legg merke til at dersom man ikke kom seg ut i tide, var man tilbake på null bare 6 måneder senere.

Den neste fasen begynte i siste kvartal av 2011 og ga 50% avkastning over de neste 18 månedene. Fra bunnen i 2008 til toppen så langt i år har man fått 168%. Det har tatt fire og et halvt år. Det interessante med dette og nettopp Schwagers poeng, er at over 90% av denne avkastningen i virkeligheten skjedde allerede de første to årene. Den grønne kurven viser hvordan kraften i oppgangen og dermed avkastningen har avtatt. Det paradoksale ligger i at kraften i oppgangen har avtatt dramatisk i takt med at stadig flere anbefaler kjøp av aksjer.

Det er i samme forbindelse verdt å merke seg at det nå bare er fire måneder siden aksjesparere følte seg trygge nok til å bli nettokjøpere av aksjefond. Det tok med andre ord 4 år og 140% stigning fra bunnen før dette inntraff.

Birkebeiner’n og Trondheim-Oslo er sikkert bra med hensyn på å komme i fysisk form, men når det gjelder formuesutvikling tror jeg trening på endring i destruktive mentale mønstre er en bedre anvendelse av tid.

Fallet i gullprisen sist mandag har fått stor oppmerksomhet og «the blame game» er allerede godt i gang for å finne syndere man kan skyve skylden for fallet over på.

Hedgefond trekkes alltid frem siden denne gruppen ikke har noen lobbygruppe som er betalt for å forsvare seg mot påstander. Da dette ikke ga resultater ble fingeren satt på en kineskisk bank. Kineserne er heller ikke særlig opptatt av forsvarstaler.

World Gold Council skylder på spekulanter som om det finnes en annen type investor som med sikkerhet kan si hva gullprisen vil være i fremtiden.

Den enkle årsaken om at det helt siden september 2011 har vært flere selgere enn kjøpere av gull blir for kjedelig. Det samme antageligvis også det faktum at jo mer gull falt, desto flere ble tvunget til å selge for å begrense tap. Dette gir en selvforsterkende effekt som ikke trenger å begrunnes på annen måte.

Situasjonen kunne imidlertid ha vært lang verre og vi trenger bare å se til utviklingen i gullgruveselskaper for å forstå dette.

De som foretrekker å investere i et gruveselskap gjør gjerne dette for å få en giret investering i råvaren. Manglende funn hos en rekke gruveselskaper gjør at man i finansmarkedet ofte spøkefullt definerer denne type investering som: «Å investere i et hull i bakken hvor løgnere vokter inngangen». Uansett hva de nå er, så hersker det liten tvil om at denne type aksjer er over gjennomsnittet volatile.

Det er også et faktum at utviklingen til tider ikke henger sammen med utviklingen i gullprisen. Under finanskrisen var dette et kjedelig faktum for gruveinvestorene. Gullprisen steg 5%, mens gullgruveselskaper i gjennomsnitt var ned 26%. Gullprisen kan med andre ord stige uten at det samme skjer i gruveselskapene, mens man er rimelig sikker på at gruveselskapene faller når gullprisen gjør det. Av nedenstående chart kan vi se at denne gangen var intet unntak.

Fallet på 47% i GDX (ETF bestående av gullgruveselskaper) har vært over det dobbelte av fallet til GLD (ETF bestående av fysisk gull). Om det var aldri så galt, så var valget til de som satt i GLD godt for noe.

De siste dagers kursfall i gullprisen har høstet stor oppmerksomhet, noe som kanskje ikke er så underlig. Gullprisen har på tross av alle skeptikere steget 12 år på rad og mange av disse er således lykkelige for nå å kunne si at de forutså fallet.

Et fall i gullprisen på 20% siden årsskiftet fikk DN.no i går til å fastslå at gull dermed var «verdens verste investering». Det hadde vært interessant å høre hva aksjonærene i de Oslo Børs noterte selskapene Northern Resources, Clavis og Archer mente om det samme. Disse selskapene er ned henholdsvis 85%, 76% og 30% i samme periode.

Siden vi er inne på hva investorer mener, kan det være verdt å gjøre en «forensic» analyse og se hvordan såkalt «Smart Money» har oppført seg i gull. «Smart Money» er en betegnelse ofte brukt på enkeltpersoner eller grupper som har vist seg å være dyktige markedsaktører.

Tidligere har problemet vært å vite hva de «smarte pengene» foretar seg. Dette er imidlertid blitt lettere takket være innsynet som det amerikanske finanstilsynet CFTC krever. På deres hjemmeside, kan man få adgang til hvordan profesjonelle tradere kontra andre aktører er posisjonert i blant annet gull.

Siden terskelen for å handle med derivater som futures og opsjoner er høyere enn for aksjer, vil det være langt flere småsparere i sistnevnte marked. Man kan derfor argumentere for at det førstnevnte markeder prosentvis har en høyere andel profesjonelle aktører enn i aksjemarkedet.

Det er vanskelig for ikke-profesjonelle investorer eksemplevis får adgang til å kjøpe gull annet enn gjennom børsnoterte fond, såkalte ETF’er, eller CFD’er.

Chartet under illustrerer hvordan adferden til disse to ulike gruppene har vært i det edle metallet. Det vi ser er at oppførselen til de som investerte gjennom ETF’er skiller seg markert fra de som handler via futures siden midten av 2011.

Mens aktiviteten til futures-traderne fra midten av 2011 ikke har vært vesentlig forskjellig fra utviklingen i selve gullprisen, har ETF-investorene fortsatte å kjøpe gull frem til januar i år.

Future-traderne var enten mindre grådige eller bedre informert da de benyttet den siste vertikale fasen av oppgangen til å selge seg ned. Takket være at etterspørselen etter å kjøpe gull gjennom ETF’er ble opprettholdt, var det mulig for futures-traderne å redusere sine beholdninger uten at dette fikk stor negativ effekt på prisen. Sagt på en annen måte hjalp de mindre profesjonelle investorene de profesjonelle ut av sine posisjoner.

Først et halvt år og 12% kursfall senere ante ETF-investorene at noe var på gang og ble netto selgere. Siden har kursfallet tredoblet seg. Bare sist fredag falt prisen på gull over 5% og mandagens fall på over 10% vasket garantert ut alle med høy belåning.

Godt hjulpet av tvangssalg av girede posisjoner hadde gullprisen i går et fall som ifølge FT Alphaville tilsvarte hele 6 standardavvik. Dersom avkastningen i finansmarkedene var normalfordelt, som mange fortsatt synes å tro, inntreffer en slik bevegelse kun 1 gang på 2 millioner år.

De noe mer realistiske vil trolig ha lært at det kan være verdt å følge med på posisjonsinformasjonen som ukentlige legges ut på CFTCs hjemmeside.

The Dow Theory er en markedsindikator som har fått sitt navn av grunnlegger av nyhetsbyrået Dow Jones og daværende deleier og redaktør i avisen Wall Street Journal, Charles Dow. Teorien ble fremlagt allerede på slutten av 1800-tallet. I realiteten var det imidlertid Wall Street Journals fjerde redaktør, William Hamilton, som gjorde teorien praktisk anvendbar. Dette skjedde etter Charles Dows død i 1902.

I korthet krever Dow Theory ut på at bevegelser i Dow Jones Industrial Average (DJIA) må bekreftes av en tilsvarende bevegelse i Dow Jones Transportation Average (TRAN). Dette gjelder særlig ved nye topper eller bunner.

En slik bekreftelse gir kredibilitet til retningen av trenden, mens divergens (hvor TRAN ikke følger opp) stiller bevegelsen til DJIA i tvil.

Den senere tid har det blitt fokusert mye på DJIA i media. Årsaken er at denne var den første av de kjente amerikanske aksjeindeksene som gikk til ny all time high. Som følge av dette ble også Dow Theory til stadighet trukket frem og forklart på de fleste amerikanske tv-stasjoner.

Utviklingen styrket det ønskede budskapet og ga innslagene både fyllstoff og kredibilitet. Det er således interessant å observere hvordan den senere tids divergens har blitt forbigått i stillhet. Det vil neppe være galt å hevde at denne divergensen ikke synes å passe inn i virkeligheten vi nå ønsker.

Hvorvidt Dow Theory denne gangen stemmer får tiden vise. Så langt er den bare ytterligere et instrument som ber oss være årvåkne.

Denne bloggen har flere ganger påpekt analogien mellom det å kjøre bil og å investere. I en bil har vi idag en rekke instrumenter som kan gi oss informasjon om alt fra bilens tilstand (motor, bremser, elektrisk anlegg etc) til eksterne faktorer som temperatur og avstand til andre objekter. Samtlige er der for å gjøre vår ferdsel tryggere.

Når en enkelt av disse varsler betyr det ikke nødvendigvis at vi skal kjøre inn til siden. Ofte betyr det bare at vi bør være ekstra årvåkne. Idag finnes det sågar sensorer som varsler oss dersom vi er i ferd med å falle i søvn bak rattet. En slik sensor baserer seg på hva som har vist seg å være unormal adferd bak et ratt. Det vil etter all sannsynlighet være uklokt å ikke reagere på varsel fra en slik sensor og spesielt hvis den er kombinert med lys eller lydsignal fra andre biler.

Også finansmarkedene har sensorer og indikatorer som det har vist seg nyttig å følge med på. I likhet med de som finnes i biler, kan varslene til tider være feil. De fleste bileiere har imidlertid lært at det over tid er økonomisk lønnsomt å ta hensyn til dem.

Bloggen her har også ved flere tidligere anledninger nevnt prisutviklingen på kobber som en indikator verdt å følge med på. Årsaken til dette er at kobber er det metallet som har bredest industriell anvendelse og gjennom det gjenspeiler økonomisk aktivitet. Aluminium er også et slikt metall.

Av ovenstående chart kan man se at prisene på begge disse metallene viser kraftig fallende tendens. Årsaken, ifølge råvareanalytikere, skyldes fallende økonomisk aktivitet. I samme chart ser vi også at utviklingen i aksjer (MSCI World Stock Index) ikke gjenspeiler dette. Tvert imot påpeker aksjeanalytikere til stadighet at det går bedre i verdensøkonomien.

Det vanlige man hører er at det i hovedsak er de fremvoksende markedene som vi setter vår lit til når det gjelder økonomisk aktivitet og tilhørende etterspørsel. Det kan i denne forbindelse være verdt å gløtte på chartet under. Denne viser utviklingen til MSCI Emerging Markets Stock Index sammen med MSCI World Stock Index. Divergensen i utvikling er åpenbar og det er indeksen over landene som skal «redde» oss som svikter.

Det siste chartet er av utviklingen i prisen på konkursbeskyttelse (CDS) av europeiske High Yield gjeld. Siden slutten av januar har prisen på denne steget 50%. Også beskyttelse mot fall i aksjekurser har den siste tiden steget i pris.

Kort sagt er det flere ulike sensorer, eller instrumenter om man vil, som indikerer at vi skal være aktsomme den nærmeste tiden.

Investorer som utelukkende mottar positive utsikter gjør lurt i å huske at det entydige grønne lyset idag kommer fra de samme ekspertene som lovet dem at 2001, 2008 og 2011 ville bli svært gode år.

Verdt i det minste å tenke over.