Norge er ikke redd for å ta i et tak når det gjelder bistandsmidler til trengende nasjoner. Milliarder av kroner distribueres årlig til ulike verdensdeler med hensikt på å bedre levevilkår og gjøre disse landene bedre rustet til å ta vare på seg selv.

Samtidig er norske myndigheter livredde for at disse velstandsulikhetene skal reflekteres i kanskje det mest naturlige, verdien av norske kroner.

Det ville ikke være unaturlig om valutaen i land med svak økonomi fikk falle og det motsatte skjedde med land med sterk økonomi.

Varene fra landene med fallende valutakurser ville bli billigere og gjennom det mer konkurransedyktige. Dette ville igjen føre til økt etterspørsel som igjen ville føre til en økning i produksjon, arbeidsplasser, inntekter og velstand.

Det motsatte ville naturligvis skje hos velstående høykostnadsland. Dette liker naturligvis ikke land som befinner seg innenfor denne kategorien, men det er vanskelig å få det på begge måter.

Norge har valgt å forsøke å holde kronen kunstig lav gjennom fortsatt lav rente og finanspolitisk retorikk. I steden deler man ut milliarder gjennom bistand.

Dette er selvfølgelig en forenkling, men allikevel verdt å reflektere over.

Sverige, vår noe mer økonomisk utfordrede nabo i øst, er på sin side ikke så bekymret over en sterk valuta. På mange måter et paradoks i seg selv.

Den svenske regjering synes ubekymret av at deres valuta har steget mot samtlige G10-land siden september 2011.

Norge kan (med unntak av de som kjører til Strømstad for å handle svenske varer) glede seg over at norske kroner har svekket seg med over 6% i forhold til svenske kroner på mindre enn to måneder.

Rørende hvordan svenskene tenker på oss.