Den senere tid har vi kunne lese to opplysninger om Goldman Sachs som klart synes å være motsetninger.

Den først er at traderne i Goldman Sach kun tapte penger 16 dager i hele 2012. Året før hadde de tapt penger ca. 1 av 5 dager, 1 av 16 er ikke bare en stor forbedring, men også hinsides bra.

Dette er således isolert sett imponerende og indikerer ikke bare at de har noen av de beste traderne i markedet ansatt. Informasjonen forteller oss også at tradingrisikoen til Goldman må også være svært godt diversifisert.

Denne diversifiseringen består i at Goldman-traderne handler mange ulike produkter (eksempelvis aksjer, råvarer, obligasjoner og valuta).

En annen form for diversifisering kommer fra at de enkelte traderne spesialiserer seg sannsynligvis også med hensyn til lengden av sine posisjoner. Vi vet at Goldman er aktive i alt fra høyfrekvens algoritmehandel (millisekunder) via market making til lengre strategiske posisjoner.

En tredje form for diversifisering vil være gjennom strategi. Goldman er svært aktive i opsjonsmarkedet og dette gir muligheten til for traderne som bruker opsjoner til å lage posisjoner som er nonlineære (gevinst & tap går ikke i en rett linje – som eksempel når man kjøper en aksje).

All denne diversifiseringen er logisk og kan gi meget forbedrede egenskaper når det gjelder muligheten for å tjene penger samtidig som risiko reduseres.

Det som ikke henger logisk sammen med Goldmans styring av risiko og fortreffelighet med hensyn til å tjene på trading, er gårsdagens nyhet fra Federal Reserve.

Den amerikanske sentralbanken opplyste nemlig at Goldman Sachs risikerer å tape $20 milliarder hvis vi opplever en krise lik den vi hadde i 2008.

Det var Federal Reserve årlige stress test av 18 systemkritiske banker som avslørte tapspotensialet.

Goldmans fortreffelighet på trading- og risk managementsiden harmonerer ikke med at banken samtidig kan tape $20 milliarder på en situasjon vi allerede har opplevd. Dette indikerer enten mangel på å ta til seg læring – eller kynisk vurdering av at man nok en gang vil kunne velte risikoen over på skattebetalerne.

Forklaringen på inntektene kan være at traderne i realiteten tar langt mer risiko enn de vil ut med – det som i markedet kalles å «plukke småpenger foran en bulldoser».

En tydeligere analogi vil være å hoppe ned på skinnegangen for å plukke opp mynter foran et lyntog i anmarsj. Man sikrer seg små inntekter hver gang man lykkes, men effekten er katastrofal ved én enkelt feilberegning.

En annen forklaring kunne eksempelvis være at tradingresultatene kommer av at traderne deres får «hjelp». Dette vil i så fall bety at det ikke er kinesiske vegger mellom traderne og kundemeglerne, slik at førstnevnte mottar forhåndsinformasjon om store forestående handler. Tidligere Goldman Sachs-medarbeider Greg Smith gikk ifjor langt med å beskrive ukulturen hand opplevde i banken i boken «Why I left Goldman Sachs».

Det vi vet er at de aller færreste av topptraderne til Goldman har lykkes med trading eller forvaltning etter at de har forlatt banken. Dette er underlig og antyder at det finnes en informasjonsfordel som Goldman-ansatt.

En slik mistanke har ikke forhindret begeistringen investorer viser over tidligere Goldman Sachs ansatte. Ikke bare får ex-Goldmans tradere investeringskapital nærmest slengt etter seg når de slutter. Det samme har også skjedd med ansatte som aldri har tatt risiko på Goldmans vegne.

I 2005 sluttet megleren Ron Beller i Goldman. Det at Beller hadde vært ansvarlig for salg og ikke drevet med trading, viste seg å ikke være til hinder. Da Beller startet hedgefondet Peloton stod investorene i kø for å komme inn. Peloton fikk inn over $1 milliard i tegninger og satset umiddelbart friskt.

I 2007 var fondet opp 87% og Beller ble ikke bare genierklært, men banet veien for at andre som sluttet i Goldman fikk milliarder i investeringskapital så fort de nevnte ordet forvaltning.

Ingen brydde seg med at resultatene til Peloton kom fra at de hadde kjøpt amerikanske boliglån for $9 milliarder – med en egenkapital på $2 milliarder.

Ikke overraskende visket finanskrisen ut hele fondet, som den også var nære på å gjøre med Goldman Sachs. Forskjellen lå i at sistnevnte fikk hjelp fra myndighetene. Man skal lete lenge etter en bedre business-modell enn å være bank.