Det har raskt vist seg at Audun Lysbakkens begrunnelse for å forby hedgefond er tuftet på en rekke pinlige vrangforestillinger. Dette gjelder både om hva hedgefond er, for ikke å snakke om hvilke systemmessige effekter disse kan ha.

Lysbakken er tydeligvis ikke klar over at ingen andre enn banker er blitt reddet med skattebetalernes midler for å unngå systemkrisene som Lysbakken frykter.

Lysbakkens feil er så mange at det etter hvert synes tydelig at benevnelsen «hedgefond» er ment som et generaliserende begrep for alt som er usikkert og ikke ment å peke på hedgefond spesielt. Snarere kan det synes som han har lett etter et fellesbegrep som kan dekke alt Lysbakken mener har gått galt med verdens finansmarkeder.

SV-lederen er eksempelvis imot mekanismer som kan forhindre finansielle bobler. Short-salg tilhører slike. Her er ikke Lysbakken alene. I likhet med at noen mener vi ødelegger kroppens naturlige immunforsvar ved å ta medisiner, er det også mange som mener at vi som mennesker vil lære mer ved å tillate katastrofer å inntreffe. De svake vil dø og de sterke vil stå igjen, både medisinsk og økonomisk.

«Hedgefond» ruller lett over Lysbakkens tunge og når dette i tillegg vekker kuldegysninger hos en tilfeldigvalgt deltager på SVs landsmøte, er dette en sikker vinner hos Lysbakkens disipler.

Slik er det ofte i politikken – hensikten helliger middelet. Lysbakken lar ikke fakta komme i veien når han kjemper for å beholde en plass på Stortinget.

Kanskje mest interessant er det å lese SV lederens uttalelse til NA24: «-Vårt forslag om å kutte hedgefond er en trend man ser internasjonalt, også langt ut på Høyresiden. Vi ønsker oss tilbake til den reguleringen vi hadde før 2010, sier Lysbakken.»

Lysbakkens kunnskap om internasjonale trender vil nok være svært viktig å få frem til institusjoner som Nobelstiftelsen og Den Britiske Statskirke. Disse er nemlig blant mange institusjoner som har gode erfaringer med hedgefond og som planlegger å øke sine investeringer i slike.

Det samme gjelder USA største statlige pensjonsfond, CalPERS, pensjonsfondene til lærerne i staten Texas og Ontario, universitetene Yale og Harvards stiftelser & legater samt de statlige oljefondene i Abu Dhabi, Kuwait, Qatar og Kina.

At trenden som Lysbakken refererer til har nådd langt ut på Høyresiden er for oss ukjent. Det som imidlertid er kjent for de fleste som følger internasjonal presse er at den påpekte trenden er iferd med å gå i oppløsning  på Venstresiden.

Dette skjer av alle steder i hardt kriserammede Europa, hvor den franske finansministeren har fått den nyvalgte sosialistregjeringen til å gjøre helomvending når det gjelder hedgefond.

I februar i år uttalte nemlig den franske finansminister Pierre Moscovici til nyhetsbyrået Reuters at: «Hedgefond spiller en livsviktig rolle i økonomien».

Det er tydelig fra sine egne at Lysbakken skal høre det; hvis han bare slutter å vende det døve øret til.

Avslutningsvis kan heller ikke la være å undres over Lysbakkens parti sitt: «Ønske om å få tilbake reguleringen vi hadde før 2010». Det var nemlig denne reguleringen, med sine åpenbare mangler, som muliggjorde finanskrisen.

Uten at jeg skal påberope meg for å være noen politisk ekspert, føler jeg meg rimelig trygg på at de fleste stemmeberettige nordmenn ikke ønsker at dette skal skje.

Norge er ikke redd for å ta i et tak når det gjelder bistandsmidler til trengende nasjoner. Milliarder av kroner distribueres årlig til ulike verdensdeler med hensikt på å bedre levevilkår og gjøre disse landene bedre rustet til å ta vare på seg selv.

Samtidig er norske myndigheter livredde for at disse velstandsulikhetene skal reflekteres i kanskje det mest naturlige, verdien av norske kroner.

Det ville ikke være unaturlig om valutaen i land med svak økonomi fikk falle og det motsatte skjedde med land med sterk økonomi.

Varene fra landene med fallende valutakurser ville bli billigere og gjennom det mer konkurransedyktige. Dette ville igjen føre til økt etterspørsel som igjen ville føre til en økning i produksjon, arbeidsplasser, inntekter og velstand.

Det motsatte ville naturligvis skje hos velstående høykostnadsland. Dette liker naturligvis ikke land som befinner seg innenfor denne kategorien, men det er vanskelig å få det på begge måter.

Norge har valgt å forsøke å holde kronen kunstig lav gjennom fortsatt lav rente og finanspolitisk retorikk. I steden deler man ut milliarder gjennom bistand.

Dette er selvfølgelig en forenkling, men allikevel verdt å reflektere over.

Sverige, vår noe mer økonomisk utfordrede nabo i øst, er på sin side ikke så bekymret over en sterk valuta. På mange måter et paradoks i seg selv.

Den svenske regjering synes ubekymret av at deres valuta har steget mot samtlige G10-land siden september 2011.

Norge kan (med unntak av de som kjører til Strømstad for å handle svenske varer) glede seg over at norske kroner har svekket seg med over 6% i forhold til svenske kroner på mindre enn to måneder.

Rørende hvordan svenskene tenker på oss.

Det har hittil i år vært en kraftig økning i nettotegning av aksjefond. I januar alene ble det tegnet fondsandeler for $19 milliarder i USA. Dette er selvfølgelig positivt for forvaltningselskapene og mange hevder at dette er hva som skal til for å sende aksjemarkedene videre opp.

Spørsmålet er allikevel om tegning og innløsningsinformasjon er nyttig med hensyn til å forutsi den fremtidige retningen av aksjemarkedet.

Det er jo slik at når aksjefond opplever netto tegning (innskudd overstiger uttak), så øker forvaltningskapitalen. Dersom beløpet er betydelig må aksjefondene kjøpe seg opp i aksjer, ettersom kontantandelen de har lov å sitte med er svært begrenset.

Man kunne således tilsynelatende ha grunn til å forvente en viss sammenheng i forholdet mellom tegning og innløsning i aksjefond og utviklingen i aksjemarkedet.

Allerede utviklingen i november og desember 2012 gir oss grunnlag for tvil. Aksjemarkedet steg begge disse månedene til tross for at det netto ble innløst aksjefondsandeler for $46 milliarder – dette er to og en halv gang tegningsbeløpet som ble registrert i januar.

Det man imidlertid ikke må glemme når man studerer disse tallene er at det finnes en selger for hver kjøper og vice versa. I perioden fra finanskrisen og frem til nylig har «flow of funds» data i hovedsak vist netto innløsninger.

Dette har ikke vært til hindring for at det amerikanske aksjemarkedet har steget 147% siden 2009 eller at Oslo Børs er opp 155% siden bunnen i 2008.

Alt netto tegning og innløsning i aksjefond gir oss opplysninger om er risiko- og formuesoverføringer.

Fra og med mai 2011 og til og med desember 2012 viser tallene netto innløsninger hver eneste måned. Totalt ble aksjefondsandeler for 303 milliarder innløst. Allikevel steg aksjemarkedet 8.6% i denne perioden.

Kjøperne av aksjene som aksjefondene måtte selge gjorde dette med andre ord direkte og ikke gjennom tegning i aksjefond. Tall som viser institusjonelle investorers adferd (med unntak av svakt fonderte pensjonskasser) bekrefter dette.

Det er derfor interessant å gjøre seg noen betraktninger om hvem disse er. Hvordan har disse anledning til å kjøpe når alle andre må eller vil selge og hvordan man kan se for seg at disse vil oppføre seg nå som private investorere (bedre uttrykk en «småsparere») er på vei inn igjen.

Denne gruppen, uansett om de er Sovereign Wealth Funds (SWF) – som det norske oljefondet – eller andre type profesjonelle investorer, vil respondere på én av to ting, eventuelt på begge.

Den ene faktoren er pris som avviker fra verdi og den andre er rebalansering.

Begge deler fordrer imidlertid en aktiv og ikke en passiv investeringsstrategi. Hvis de hadde fulgt det vanlige rådet om å alltid sitte med mest mulig aksjer, ville de ikke hatt fleksibiliteten til å kjøpe seg opp når det er billig.

Flow of funds-dataene viser at gjennomsnittsspareren i aksjefond gjør det motsatte av de nevnte. De selger når fallet har vært stort og kjøper først etter at en betydelig oppgang har funnet sted.

Gjennom ovennevnte adferd bidrar de til den nevnte formuesoverføringen. Formuer overføres fra svake til sterke hender. Dette er også Jungelens Lov.

En studie over 20 år foretatt av analyseselskapet Dalbar viser at privatinvestorer i amerikanske aksjefond over tid kun oppnådde 1/3 av markedsavkastningen. Grunnen til dette var ikke at fondene var dyre eller gjorde det dårlig, men at investorene selv ødela avkastningen gjennom å kjøpe etter sterke oppganger hadde funnet sted og solgte etter store tap.

Årsaken til at investorene ikke klarte å sitte stille var at investeringene deres var så store at kursfallene fikk for stor innvirkning på deres økonomi og fremtid.

Lærdommen fra dette er at man ikke investere mer enn man «tåler». Dette sagt har volumet av aksjebelåning steget kraftig i det siste og er nå på det høyeste siden denne oppgangen begynte for 5 år siden. Det er tydelig at mange ikke lærte leksen sin i 2008.

For investorer som ikke mottar et jevnt innsig av olje- eller andre inntekter på sin konto, vil reblansering sørge for at man kjøper når det er billig og selger når det er dyrt. Det vil også sørge for at man realiserer gevinster og ikke tvinges til å selge med tap.

Investorer som benyttet rebalansering som strategi vil, i motsetning til de som følger «Kjøp og Hold»- eller «Selg lavt, Kjøp høyt» -strategiene, for lenge siden ha hentet inn igjen verdifallet fra finanskrisen.

Gitt den kraftige oppgangen som har vært, vil det være førstnevnte som idag benytter anledningen til å selge aksjer til de som idag styrter inn i markedet.

Forøvrig konkluderer også en studie gjort av Credit Suisse at det ikke er noen samvariasjon mellom tegninger og innløsninger i aksjefond og utviklingen i aksjemarkedet. Det kan i denne forbindelse nevnes at det amerikanske aksjemarkedet steg til ny rekord i forrige uke, på tross av at tegningen i amerikanske aksjefond falt med over 75% i forhold til foregående uke.

Aksjemarkedet reagerte som ventet positivt på nyheten om at bankene må øke risikovektingen på sin boliglånsportefølje.

Det var tre årsaker til dette:

-For det første ble økningen mindre enn mange hadde fryktet.

-For det andre har bankene i forkant av dette økt sine utlånsmarginer med nettopp en fremtidig økning av risikovektingen som begrunnelse.

-For det tredje var bankene raskt ute i media med å signalisere til hverandre at dersom de nå stod sammen var dette en gyllen mulighet for dem til å øke rentemarginen på boliglån ytterligere.

Det var med andre ord all grunn til å juble i den norske bankverdenen i går. Aksjekursene til DNB og Nordea reagerte med oppgang på henholdsvis 3.6% og 2%.

De to «stakkars» bankene har steget henholdsvis 32% og 9% siden begynnelsen av 2008, mens en indeks over mer konkurranseutsatte banker i samme periode er ned 30%. Oslo Børs er i samme periode ned 8%.

Det kan således ikke være noen tvil om at de nevnte bankene både fortjener vår sympati og vår fortsatte subsidiering.

Det nærmer seg valg og Sigbjørn Johnsens departement tviholder på sin syn om at det landet er best tjent med å ha noen få store banker som forsikres i dårlige tider av norske skattebetalere og som i gode tider oppnår supergevinster fordi de i realiteten skjermes for konkurranse.

Dessverre for Sigbjørn begynner dette synet og imøtegås av stadig flere. Listen av motstandere av denne strategien må etterhvert ikke bare begynne å bli ukomfortabel lang, men også iøynefallende imponerende hva gjelder kredibilitet.

Blant motstanderne befinner det seg 3 Nobelprisvinnere i økonomi, sjefen for Bank Of England, 2 tidligere amerikanske sentralbanksjefer, 8 andre høystående sentralbankansatte, 1 visefinansminister, IMF, tidligere sjef i IMF, BIS (sentralbankenes sentralbank), panelet i den amerikanke kongressen som overvåket den finansielle redningen av bankene i 2008, samt et hav av anerkjente økonomer.

8 tidligere toppsjefer i «Too Big to Fail» banker er også på listen. Tidligere hedgefondforvalter, nå filosof og forfatter Nassim Taleb har sågar nylig publisert en bok som forklarer samfunnsskadene ved det nåværende systemet.

Taleb er langt fra alene om å uttrykke sitt syn skriftelig. Washington Post publiserte ifjor sommer ulike økonomer og finanspolitikeres argumenter mot dagens system. I går kom samme avis med et utdrag av en artikkel fra Bloomberg Markets Magazine om hvordan det er mindre banker som blir skadelidende.

Jeg er blitt fortalt at Hedmarkinger ofte svarer kritikk med stillhet. En finansminister som synes å leve i henhold til taushetsløfte normalt forbundet med sicillianere av en annen yrkesgruppe er interessant. Det gjenstår imidlertid å se om dette er en klok valgkampstrategi.

Akkurat blitt overtalt til å kjøpe aksjer? Selgere forteller oss at tiden er inne til å gå tungt inn. Aksjemarkedet har tross alt, med unntak av en uheldig nedgang i 2011, steget i snart fem år.

Oppgangen de siste fem årene har vært på formidable 164%. Det er således ikke verdt å nevne at aksjer fortsatt ikke har tatt igjen tapet fra 2008.

Året 2008 er nå kun et fjernt minne om noe ubehagelig. Et ubehag som er så stort at mange mener at det helst ikke bør nevnes lenger. Det beste, mener disse, er å late som 2008 aldri skjedde.

Man kunne hevdet at 2008 var et enkeltstående tilfelle om ikke man hadde opplevet det samme fem år før der igjen.

Antagelig bør vi også late som om vi ikke fikk med oss løftet om at Oslo Børs idag skulle være over 800. For ikke å snakke om fjorårets gjentatte løfte om at Oslo Børs skulle være over 500 poeng ved årsskiftet. Dette kan med fordel også glemmes.

Har du evnen til både glemme og tilgi og i tillegg nettopp er blitt overtalt til på nytt å kaste deg inn i aksjemarkedet, bør du ikke se videoen under.

Intervjuobjektet er Stanley Druckenmiller. Ukjent for de fleste norske investorer, men allikevel funnet verdig å nevne i denne bloggen i 2010.

Druckenmiller forvaltet hedgefondet Duquesne Capital frem til 2010. Han forvaltet blant annet midlene til George Soros, selv hedgefondforvalter, filantrop og rådgiver til den norske regjering.

Druckenmillers merittliste som hedgefondforvalter er uovertruffen. Hans annualiserte avkastning over 24 år var på hele 30%. Av disse årene led han tap i kun ett av dem.

Dette tapet på 5% var mindre enn Oslo Børs har falt på 5% én enkelt dag. Allikevel bestemte Druckenmiller seg for å stenge det $12 milliarder store fondet og gi pengene tilbake til investorene. Siden 2010 har han holdt en lav profil.

Stephanie Ruhle hos Bloomberg fikk et sjeldent intervju med Druckenmiller denne uken. I intervjuet kommer det frem at den pensjonerte hedgefondforvalteren mener vi kan forvente oss tilstander som vil være verre enn 2008.

Dette står i grov kontrast til de flestes forventninger for inneværende år. På samme måte som forventningene de fleste hadde til 2011, 2008, 2000 og 1998 stod i grov kontrast til hva som egentlig skjedde.

Vi vet fra historien at så godt som ingen er i stand til å spå fremtiden med noen som helst nøyaktighet.

Det som her er urovekkende er Druckenmillers merittliste.