Det er med en ikke ubetydelig mengde ironi man registrerer hvor mye nordmenn bruker til gambling kontra sparing. Ifølge DN ble det ifjor brukt 30 milliarder kroner på pengespill ifjor. I disse har man en sannsynlighet for toppgevinst som er mindre enn 1 til én million og en sannsynlighet for små gevinster på omtrent 5%. Samtidig var det kun 300 millioner kroner som ble tegnet i aksjefond.

Dette er viktige tall som kan vurderes på flere måter. Den ene måten å vurdere dette på er at man i Tipping, Joker og Lotto vet hvor lite sannsynlig det er for gevinst og dermed vet hva man går til. Man kan da hevde at disse lever opp til sin forventning, om enn mangel på avkastning.

Det samme har ikke vært for sparing i aksjer. Der har og fortsatt blir avkastningsforventningen kontinuerlig overdrevet av selgerne. Dette har resultert i stadig større skepsis til både aksjer og finansbransjen.

Man kan følgelig ikke utelukke at fordelingen mellom pengespill og aksjesparing kun er en konsekvens av dette. Det kan av denne grunn være at de med penger idag har større tillit én enkelt organisasjon på Hamar enn til de mange som befinner seg innenfor et stenkast fra Aker Brygge.

Den andre måten å se dette på er at nordmenn er ville etter strukturerte produkter. For det er nettopp det Norge i realiteten har fått gjennom denne kombinasjonen.

Den opprinnelige hensikten med strukturerte produkter var at investorene skulle få kjøpe eksempelvis aksjeopsjoner med renteinntektene de fikk fra bankinnskudd eller obligasjoner. Dersom man eksempelvis mottok 10% over fem år, ble dette neddiskontert til dagens verdi og benyttet til å kjøpe opsjoner.

På denne måten fikk man en garanti for hovedstolen siden denne ble plassert som bankinnskudd eller i obligasjoner. Jo høyere rente man fikk og jo lenger man var villig til å binde pengene, desto mer hadde man å kjøpe opsjoner for.

I perioder hvor renten var høy og prisen på opsjoner (volatiliteten) lav, fikk man mye for pengene (inntil man oppdaget at bankene som laget disse produktene stjal 20-30% av pengene dine i skjulte gebyrer). Sistnevnte holdt på i noen tiår mens bankenes fortjeneste ble applaudert av alle, myndighetene inkludert.

Dagens «struktur» med 99% av pengene plassert i opsjoner med ørliten sannsynlighet for gevinst (Tipping, Lotto, Joker etc) og kun 1% i aksjefond må være det mest risikable finansproduktet i manns minne.

Siden det er fullt tillatt å kaste penger ut av vinduet så lenge det går til pengespill, er det noe underlig at det stilles omfattende krav til sannsynliggjøring av gevinst når det gjelder finansielle produkter. Ikke minst når disse har en astronomisk høyere sannsynlighet for gevinst enn pengespillene.

Ettersom myndighetene ikke har nedlagt forbud mot- eller stilt spørsmål ved denne fordelingen av nordmenns sparemidler, må vi anse at den er politisk akseptabel. La oss derfor se på egenskapene til det «strukturerte produktet» man her får:

Målt siden 1970 har verdensindeksen for aksjer (MSCI-World Stock Index) gitt en annualisert avkastning på 6.32%. Dette er en så god pekepinn som vi finner for hva vi kan forvente oss at aksjer vil gi i årlig avkastning fremover.

Gitt at 99% av vår investeringskapital blir brukt til å kjøpe Lottokuponger eller lignende, betyr dette at den gjenstående ene prosenten må investeres i aksjemarkedet i 75 år for at vi skal tjene tilbake det vi betalte for Lottokupongene. Dette er uten inflasjonsjustering.

Ønsker vi å beholde pengenes kjøpekraft vil det gå to generasjoner før tapet er dekket inn.

Det er virkelig sant som reklamen sier: «Lottospillere er ikke som andre investorer» (lett omskrevet).

Undres på om myndighetene våre hadde latt nordmenn kaste bort penger på denne måten dersom nasjonen ikke vasset i oljepenger?

Artikkelen ble publisert tirsdag, 26. februar, 2013 klokken 08:06 og er arkivert i kategorien Hedge, Marked, Samfunn. Du kan følge denne artiklens kommentarer via RSS 2.0. Both comments and pings are currently closed.