Oppgangen i finansmarkedene siden midten av fjoråret er ikke kun blitt til ved at myndighetene i USA, Europa, Kina og Japan hver måned kjøper verdipapirer for noen hundrede milliarder dollar.

Ytterligere optimisme er kommet fra Kina som har ved en rekke tilfeller i samme periode har rapportert om en markert oppgang i økonomisk utvikling. Det kinesiske aksjemarkedet steg 25% fra desember til februar forankret i dette.

Allikevel bør man merke seg at kinesiske aksjer fortsatt har gitt tilbake mer enn 50% av oppgangen de hadde etter at finanskrisen bunnet ut. I et lenger perspektiv kan man notere at markedet er ned over 60% fra toppnivåene i 2007.

I forbindelse med behov for adferdsendring nevnt i denne bloggen, er det verdt å få med seg at 2007 var året med størst tegninger i aksjefond som investerte i kinesiske aksjer. Kineserne er på sin side svært takknemlige for denne formuesoverføringen. Det hadde vært vanskelig for dem å komme seg ut av aksjer hvis ikke utlendinger hadde kjøpt dem.

I et kortere perspektiv har kinesiske aksjer nå gitt fra seg 1/5 av den siste oppgangen. Dette til tross for at de økonomiske nøkkeltallene myndigheten i landet oppgir bare blir mer positive.

Både økonomien og boligmarkedet er inne i en sterk fase hevdes det og med Kina som «motoren i verdensøkonomien», har dette blitt betraktet som et kjøpssignal for aksjer verden over.

Utfordringen med kinesiske økonomiske data er at de er kun kommer fra én enkelt kilde, nemlig kinesiske myndigheter. Den forsiktige analytiker eller markedsaktør bør derfor skaffe seg ytterligere én uavhengig kilde som bekrefter informasjonen for at man kan gi den noen reell verdi. Dette er meget vanskelig å oppnå i Kina.

En annen mulighet er å se på matrialimporten til Kina. Med mindre kineserne sitter med betydelige råvarer på lager bør en oppgang i økonomisk aktivitet gjenspeiles i både økt etterspørsel/høyere råvarepriser, samt økt aktivitet i fraktmarkedet.

Særlig kobber er interessant å følge. Dette har jeg skrevet om tidligere. Kobber er det mest anvendte industrielle metallet og brukes av bygningsindustri, våpenindustri, bilindustri etc etc, etc. Det er vanskelig å se for seg en substansiell økning i økonomisk aktivitet uten økt etterspørsel etter kobber.

Kobberprisen har imidlertid ikke gjenspeilet den økonomiske optimismen vi har fått servert. Tvert imot.

Riktignok skal man ikke forsøke å «time» markedet på små divergenser mellom utviklingen i kobberprisene og aksjeutviklingen. Blir derimot divergensen stor, bør man i det minste sette seg frem i stolen og spørre seg hvorfor.

Chartet viser utviklingen på S&P-500 indeksen overlagt prisutviklingen på kobber.

«Det er gjennom slike observasjoner at man forstår hvor mange investorer som har behov for adferdsendring.»

Både investorer som har lest denne bloggen og/eller hørt på noen av mine foredrag de siste tre årene, har sannsynligvis fått med seg at jeg er svært opptatt av investorpsykologi.

Årsaken til dette er at det er lite leseren eller jeg kan gjøre for å påvirke markedet. Det er heller ikke i særlig grad mulig for oss å påvirke våre konkurrenter (alle andre som forsøker å tjene penger i markedene), selvom jeg registrerer at det stadig er noen som forsøker å gjøre dette gjennom media.

I realiteten er oss selv det eneste vi kan ha innflytelse på. Av denne grunn kan studie av både generell og egen adferd hjelpe oss til å foreta endringer som har positiv effekt både for vårt velvære så vel som for våre investeringsresultater.

Det er nemlig svært krevende å ikke bli påvirket av andres råd og meninger. De som er aktive investorer vet at det er rene snøskredet av informasjon og anbefalinger som vil regne ned over dem hver morgen børsen er åpen.

Finanspressen er full av dette, det samme er vår email og i tillegg ringer telefonen ustanselig.

Ingen av disse kanalene har vår finansielle helse som førsteprioritet. Førstnevntes førsteprioritet er deres egen bunnlinje. Denne bestemmes av annonsesalg som igjen er avhengig av antallet lesere. Fokus er derfor på å skrive om det som man anser for å være populære tema. En kombinasjon av sport, bil og Se & Hør synes å være den foretrukne modellen. Sistnevnte synes helst å burde ha fokus på det negative og gjerne ligge kloss opp mot det injurierende.

Førsteprioriteten til de som sender oss email og ringer, er også deres egen bunnlinje. Her i form av kurtasje. Alle er seg selv nærmest og kan således ikke klandres for det.

Det hyggeligste for alle er når samtlige tjener penger på dette. Da oppnås gjerne Kinderegg-effekten. Ytterligere tillit mellom mottaker og de som gir anbefalingene bygges raskt opp når dette skjer. Dette til tross for at årsaken kan være rent tilfeldig.

Ser man eksempel på et tilfeldigvalgt aksjefond vil over 90% av avkastningen komme fra én enkelt faktor, nemlig markedsretningen. Dette er en faktor som aksjefondsforvalteren i realiteten har null innflytelse på. Reglene rundt aksjefond sørger for at dersom forvalteren virkelig var synsk med hensyn til markedsutviklingen, så er det minimalt vedkommende kan gjøre for å utnytte dette.

Aksjefond stiger og synker i takt med markedets bevegelser på samme måte som båter stiger og synker i takt med tidevannet. Jeg har fortsatt til gode å se en skipskaptein få ros for at tidevannet kommer inn.

Den store utfordringen for investorene dukker opp når det «utenkelige» skjer, nemlig at kursen på det man har blitt anbefalt synker i steden for å stige. Situasjonen er også utfordrende for de som hevdet at verdiene ville stige.

Vedkommende er nølende til å innrømme feil, ettersom dette raskt kan gå utover troverdigheten og gjennom det et fremtidig inntektsgrunnlag. Det første rådet vil derfor med all sannsynlighet være at investoren skal sitte i ro.

Faller det videre vil den neste tanken være å kjøpe mer slik at investoren får en lavere inngangskurs. Hvis dette er et bredt markedsfall og investoren har lite likvide midler, får man gjerne beskjed om å selge noe som ikke har falt i verdi.

Argumentene er to: Enten skal alt til helvete og da kommer sannsynligvis alt annet etter, eller så er opphentingspotensialet på det som har falt mest nå blitt mye større enn det som ikke har falt. Jeg tror neppe det finnes statistisk bevis for fortreffeligheten ved sistnevnte strategi.

Begge deler høres dessverre fornuftig ut for stakkaren som er bundet til masten på et skip med flyteegenskapene til en ambolt.

Denne «fornuften» er sannsynligvis årsaken til de største tapene hos det investerende publikum. Frykten rår og man klamrer seg til enhver «logikk» fremsatt av rådgiveren, til tross for at det er dennes vurdering som ligger til grunn for at man faktisk er oppe i dette uføret.

Hadde det vært en lege som hadde gitt oss en diagnose og behandling som gjorde oss syk, er det imidlertid overveiende sannsynlig at vi ville ha valgt en annen lege både for å få et bedre råd og for videre behandling.

Hadde ikke penger fått oss til å opptre irrasjonelt, ville vi ikke hatt finanskriser.

Investoradferden i Winton Futures Fund er et meget godt eksempel på dette. Jeg har omtalt fondet ved tidligere anledninger, men da anonymisert navnet. Siden både pressen har skrevet om fondet nylig og resultatene finnes offentlig tilgjengelig, er ikke dette lenger nødvendig.

Fondet styres av datamodeller og mer enn to hundrede høyt utdannede nerder som i hovedsak har som oppgave å oppdage trender i finansmarkedene. Fondet posisjonerer seg deretter i forhold til disse trendene. Det spiller ingen rolle for programmene om trendene de finner er opp eller ned. Er trenden opp kjøper fondet futures-kontrakter, er den ned selger fondet futures-kontrakter short.

Fondet har eksistert i over 15 år og har akkumulert gitt sine investorer en avkastning på 866%. Resultatet er nær seks ganger høyere enn Oslo Børs Fondsindeks og nær 42 ganger så høyt som MSCI-World Stock Index.

Det kanskje mer bemerkelsesverdige er at Winton i løpet av disse årene kun har hatt to år med nedgang. Dette skjedde i 2009 (-4.6%) og i 2012 (-3.6%). Til sammenligning har aksjemarkedene halvert seg flere ganger i løpet av disse 15 årene.

Basert på innledningen om investoradferd i begynnelsen av denne bloggen, bør det ikke komme som noen overraskelse at Winton Futures Fund opplevde sine største innløsninger i 2008. Dette var året Oslo Børs Fondsindeks endte ned 57.4%.

Forvaltningskapitalen i Winton Futures Fund falt på grunn av innløsninger fra $16 milliarder til $8 milliarder. I all vesentlig grad var dette fordi investorer fikk råd under hele nedgangen på å sitte med sine tapende investeringer, eller selv ikke orket å selge med tap.

Avkastningen til Winton Futures Fund i 2008 endte på +21%.

Investorene som innløste ble ikke bare med aksjer til bunns, men slapp taket i en av de få livbøyene som ville ha hjulpet dem mot overflaten.

Etter oppgangen i 2008 flokket investorene seg tilbake til Winton. Helt inntil nylig. Optimismen etter å ha sett aksjemarkedet stige i 2012 og Winton Futures Fund samtidig være ned 3.6%, har fått rådgivere til å anbefale og investors til nå å ville kjøpe aksjer. Takket være dette har Winton nylig fått innløsninger på tilsammen $1 milliard.

15 år med suveren absolutt og risikojustert avkastning blir satt til side for investering i aksjefond som har gitt en brøkdel av avkastningen og langt flere og større tap. Fagre løfter om 20% årlig avkastning fra aksjer fortsetter å brukes som lokkemiddel selvom realitetene viser at den annualiserte avkastningen har vært mellom 6% og 1% det siste halvannet tiåret.

Det er gjennom slike observasjoner at man forstår hvor mange investorer som har behov for adferdsendring. Samtidig er det interessant å notere seg at kvinnlige investorer har langt lavere sannynlighet for å gjøre slike feilvurderinger.

Verdt å ta med seg det også.

For ordens skyld skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Det Kongelige Norske Finandepartement helst ikke vil norske aksjefond skal få konkurranse fra Winton og lignende fond.

Terence James «Jim» O’Neill æret Norge gjennom å stille på «Sanderstølenkonferansen» i Oslo i går. Den karismatiske økonomen, Manchester  United-supporter og nylige trukket seg GSAM (Goldman Sachs Asset Management) sjefen, benyttet anledningen til å anbefale Statens Pensjonsfond Utland å øke sin risiko. Spesielt mot de fremvoksende markedene.

Disse markedene har vært O’Neills øyesten gjennom tykt og tynt. O’Neill er endog kreditert med å være opphavet til uttrykket og samlebegrepet BRIC (Brazil, Russia, India, China). Det er også verdt å merke seg at han alltid har anbefalt tilhørere å ta høyere risiko. Han gjorde intet unntak fra denne parolen i årene 2008 og 2011.

Undertegnede hadde glede av å høre ham snakke under en heldagskonferanse for global macro hedgefond i London i oktober ifjor. Få var overrasket over å høre at hans tro på fremvoksende markeder var intakt. En noe større undring, som for noen nådde nivået åpenbar irritasjon, ble registrert da O’Neill stilte seg uforstående til hvorfor ikke alle hadde oppnådd en avkastning på over 20% de ti første månedene av 2012. Det hevdet nemlig O’Neill at var tilfellet for Goldman Sachs’ interne global macro hedgefond.

Heldig for BRIC-Jim var ikke noen av GSAMs tidligere investorer til stede. I 2008 opplevde nemlig disse at Goldman Sachs Global Alpha hedgefond måtte nedlegges på grunn av store tap. Dette skjedde samtidig med at Goldman Sachs interne hedgefond, hvor kun bankens egne penger var investert, hadde et rekordår.

Hverken ydmykhet eller treffsikkerhet synes å være blant kriteriene for å bli invitert til den prestisjetunge konferansen.

Chartet viser at aksjer i de fremvoksende markedene har svekket seg rundt 20% i forhold til aksjer i utviklede markeder i løpet av de siste to og et halvt årene.