«Det har lite for seg å skifte bremsevæske etter et totalhavari som skyldtes bremsesvikt».
Om noen få måneder har oppgangen som fulgte finanskrisen vart like lenge som oppgangen vi opplevde etter den forrige nedturen. Sistnevnte kom etter at internettboblen sprakk. Troen på den «nye økonomien» hadde fått investorene til sky selskaper med solid inntjening. I steden ble pengene investert i selskaper uten inntjening, lite kontanter, men med grenseløse utsikter og fantasi-multipler på fremtidig inntjening. Historien kjenner vi.
Uavhengig av økonomiske trender, finansielle bobler og sporadiske investeringsmoter finnes det en håndfull finansielle institusjoner som ikke har latt seg rive med verken når risikoviljen eller panikken har tatt overhånd. Yale Endowment Fund er en av disse.
I snart 30 år har Yale preget internasjonale finansmedier med sine gode forvaltningsresultater. Forvaltningskapitalen er nå kommet opp i $19.3 milliarder og består av legatpenger. Yale Endowment Fund er ikke bare verdenskjent for å ha suverene forvaltningsresultater i forhold til de andre Ivy League universitetene. Det er mer oppsiktsvekkende at Yale og de andre universitetene har klart en bedre avkastning over tid enn 90% av pensjonskasser og andre institusjonelle investorer.
I Norge har Yale’s investeringsmetodikk blitt omtalt ved en rekke anledninger. Ser man tilbake i tid vil man imildertid se at disse tidspunktene sammenfaller med perioder etter kraftige fall i aksjekursene. Det er nemlig på slike tidspunkter hvor finansbransjen tvinges til «nytenkning» for å fremstå som troverdig.
Konsekvensen av denne adferden er at de flestes porteføljer diversifiseres og gjøres robuste etter at skaden har skjedd, mens rådet var å ta mest mulig risiko like før ulykkestidspunktet. Førstnevnte blir som å skifte bremsevæske på en bil etter et totalhavari som skyldtes bremsesvikt.
Studerer vi finanshistorie har den i det minste lært oss to ting: Det ene er at prognoser om fremtiden er bortkastet. Jo lenger unna i tid, desto dårligere er de.
Det er i denne forbindelse interessant å observere at prognosen som viste seg å være nærmest børsindeksen 12 måneder senere, som regel er gjort av av personer som arbeider med alt annet enn finans. Årsaken til dette kan være kognitiv bias hos de som arbeider innen bransjen eller rett og slett udugelighet. For mange de som bruker verbet «skal» om hvor markedet skal være i fremtiden er det opplagt sistnevnte.
Det er også et poeng at samme person uansett yrke, så vidt meg bekjent, aldri har truffet blink to ganger.
Det andre viktige tingen historien har lært oss er at de fleste lammes av vantro og frykt når børsen raser. De evner således ikke å redusere sine tap, men tvert imot selger de unna det som går bra i frykt for at også disse vil gå dårligere. Gode penger kastes gjerne etter dårlige gjennom å kjøpe mer i taperne. «Alle» sier jo at det er blitt så billig! Med «alle» så refereres det gjerne til de som tok feil i utgangspunktet. Egen adferd bidrar rett og slett til at man øker tapet fremfor å redusere det.
Yale og de andre universitetene gjør imidlertid to viktige ting annerledes enn de fleste andre investorer. For det første sprer de sine investeringer over ulike aktivaklasser og på forskjellige strategier. Av bransjen kalt «diversifisering».
For det andre rebalanserer de disse allokeringer slik at porteføljevektene etter en viss tid eller mengde blir omtrent de samme som den opprinnelig allokering. Eksempelvis kjøper man mer aksjer dersom disse har hatt et dårlig år og likeledes vil man eksempelvis selge noe av obligasjonsporteføljen dersom denne har hatt et spesielt godt år.
Summen av dette blir at man selger når noe er blitt dyrere og kjøper når noe er blitt billigere. Dette gjenspeiler den eldste investeringsregelen som finnes: «Buy low/sell high». Dette alene kan forklare hvorfor disse universitetene gjør det bedre enn de fleste institusjoner.
I 2009 skrev jeg om allokeringen til Yale. Denne bestod den gangen av 29.3% råvarer og fast eiendom (realaktiva), 25.3% aksjer, 25.1% hedgefond, 20.2% Private Equity, 4% obligasjoner og de hadde en negativ kontantbalanse på 3.9%.
Det interessante er at til tross for de suverene resultatene Yale og de andre universitetene har oppnådd over tid, ønsker verken Det Kongelig Norske Finansdepartement eller Finansnæringens Hovedorganisasjon at nordmenn skal få spare til pensjon med hjelp av over halvparten av innholdet i Yale-porteføljen. Det kan synes viktigere å skjerme den eksisterende norsk finansbransjen fra konkurranse og nytenkning.
Yale som har fått god effekt gjennom å øke andelen i aksjer i slutten av 2008 og 2011, reduserer nå sin andel aksjer i tråd med rebalanseringen. Samtidig sikrer de også betydelige gevinster.
Nå planlegger universitetet å øke sin allokering igjen til hedgefond. Denne vil økes fra 14.5% til 18%. Mens Yale kan ha nærmere 60% i hedgefond og Private Equity til sammen, får norske pensjonskasser kun ha 10%.
Etter den pågående rebalanseringen hvor også allokeringen til Private Equity og eiendom økes, vil Yale ha 53% av sin portefølje i hedgefond og Private Equity, samt 22% i eiendom. Resterende 25% er plassert i aksjer og obligasjoner.
For å sette resultatene av Yale’s investeringsstrategi i perspektiv, har Yale Endowment Fund levert 13.7% annualisert avkastning de siste 20 år. Den amerikanske aksjeindeksen S&P-500 har i samme periode levert en annualisert avkastning på 8.2%.
Resultatet etter 20 år er at Yale har levert en totalavkastning på 1.204%, mens aksjemarkedet har gitt 385%.
I Norge hevder pensjonskassene at de ikke lenger er i stand til å klare den årlige rentegarantien på 3.5%.
Man begynner å se poenget med å kunne bestemme pensjonssparingen sin selv.
