«I only invest in businesses so great that even idiots could manage them. Because sooner or later one will.» -Warren Buffett

Både markedsaktører og akademikere advarer nå mot store banker og hevder at disse utgjør en betydelig samfunnsfare. Det mest interessante med dette er at det er på tvers av hva myndigheter i Norge og mange andre land anstrenger seg for å oppnå.

Både under og etter finanskrisen er de største bankene blitt gitt fordeler som de åpenbart ikke har fortjent. Dette er fordeler som myndighetene kun kan forsvare fordi de frykter konsekvensene dersom så store finansielle enheter går over ende.

Fordelene de nevnte bankene har fått er store og er en kostnad både samfunnet og bankenes mindre konkurrenter må ta regningen for. De største bankene ble reddet til tross for sin delaktighet i finanskrisen. Denne delaktigheten bestod i samfunnsmessige konsekvenser som fulgte av finansielle produkter de satte i sammen og solgte til sine kunder, tap fra egen spekulasjon samt deres manglende på fokus på finansiering av egen virksomhet. Andre virksomheter ville ha fått gå overende for bare ett av disse forholdene.

Bøtene bankene har fått for lovlbrudd, innsidehandel, manipulering av rentemarkedet og andre forhold er så lave at de lave at de nærmest oppfordrer til gjentagelse.

Myndighetenes tilgivelse og mangel på reell smerte for de som ikke har skjøttet sin virksomhet, betyr at de ikke lærer noe av det som har skjedd. Brudd på sunne forretningsprinsipper og regler har fått minimale konsekvenser for de ansvarlige. Tvert imot har støttetiltakene resultert i enda større lønnspakker.

De økonomiske og regulative fordelene som myndighetene gir til de store bankene er også konkurransevridende i forhold til alle andre næringer generelt og overfor mindre banker spesielt.

Det er på ingen måte samfunnsnyttig at det etableres banker så store at myndighetene ikke tør la dem gå overende eller sanksjoneres mot. Det eneste dette garanterer er at vi får flere og større kriser i fremtiden.

Vi trenger kort sagt det motsatte av det myndigheter arbeider for. Mindre finansinstitusjoner kan lettere reguleres. Dersom de spekulerer over evne vil disse ikke være store nok til at de kan å trekke samfunnet ned med seg. Begår de lovbrudd kan de straffes hardt uten at man behøver å tenke på samfunnsmessige konsekvenser. Bedras kundene kan man ta fra dem konsesjonen. Idag finnes det ingen likhet for loven.

Frykten for reelle tap ville skjerpe ledelsen og styret i bankene. Det vil også skjerpe aktsomheten til aksjonærene og kundene. Systemet ville med andre ord overvåket bankene kontinuerlig, ikke først når katastrofen allerede har skjedd.

Ingen andre i næringslivet får velte sitt ansvar og sine tap over på samfunnet. Livet på denne kloden har overlevd i rundt 4.5 milliarder år på prinsippet om at det er de sterkeste som overlever. Gjør vi da klokt i å tillate banker å bli så store at frykten for skaden de kan påføre samfunnet tvinger oss til å fravike våre eksistensielle prinsipper?

Nok en grunn til at samfunnet ikke bør tillate særbehandling er at mange banker idag har endret sin virksomhet betydelig. Utlånsvirksomheten er omdannet til tilretteleggingsvirksomhet. Mange banker har funnet ut at de tjener langt mer på å skru igjen utlånskranen og i steden tilby seg å skaffe kundene lån gjennom obligasjonsmarkedet.

For denne jobben tar bankene tilretteleggingsprovisjoner som er mange ganger høyere enn de gamle etableringsgebyrene. Låntager må også betale en markert høyere rente enn hva tidligere var tilfellet. Risikoen for tap plasseres ofte på egne kunder gjennom bankenes Private Banking-avdelinger eller meglerhus. Her kan man ta ytterligere honorarer. Muligheten for interessekonflikt er åpenbar.

Samfunnsoppgaven som myndighetene ønsker å beskytte er vesentlig utvannet og i mange tilfeller ikke lenger til stede hos de store bankene.

Tidligere statsadvokat og guvernør i New York, Eliot Spitzer, oppsummerer bankenes oppførsel i 2012. Det er ingen hemmelighet at Spitzer, som i sin tid som statsadvokat i New York bøtela banker med totalt $1.3 milliarder for interressekonflikter, også er av den oppfatning at banker idag har fått bli for store og mektige.