Kundene som gikk til sak mot Fokus Bank for at banken skal ha villedet dem med råd om å kjøpe et finansielt produkt som gikk svært galt, tapte forrige uke i Høyesterett. Norske kunder hadde tilsammen investert svimlende 2.4 milliarder kroner i dette produktet. Penger som gjennom Høyesteretts kjennelse nå er tapt for alltid. Det hele synes ikke bedre ved at man vet at banken og dets selgere tjente titalls millioner kroner på produktet.

Banken ble frifunnet til tross for at den hadde hevdet at produktet var nærmest risikofritt, noe ettertiden viste at var langt fra sannheten.

Fokus Bank hadde nemlig informert sine kunder om at det var 95% sannsynlig at avkastningen på produktet «Senior Bank Loans Linked Note 2007-2010», ville ligge mellom 6.2% og 24.8% per år i produktets løpetid.

Ikke rart mange gikk mann av huse for å låne penger av Fokus Bank for å kjøpe dette. I ettertid viste det seg at Fokus Bank hadde regnet feil og skulle ha oppgitt årlig avkastning mellom 3% og 27.8%, med 95% sannsynlighet. Et litt større spenn med andre ord, men sannsynligvis ikke nok til å få kundene til å ombestemme seg.

I utgangspunktet kan det synes både underlig og svært urettferdig at en bank og dets ulastelig antrukne rådgivere med millionlønninger, ikke må ta økonomisk ansvar når utfallet blir så langt fra den oppgitte sannheten.

Utgangspunktet er imidlertid feil. Ikke på grunn av den lille skriften i prospektet hvor Fokus Bank hadde fortalt kundene at «Produktet kunne gå i null ved en ekstrem situasjon». Heller ikke fordi regnestykket med sannsynlighetene de oppga allerede var feil da disse ble oppgitt. Og heller ikke fordi finanskrisen var en «ekstrem og ekstraordinær situasjon» som Høyesterett tydeligvis mente banken ikke kunne forutsi.

I rettsaken kom det riktignok frem at det var grunnlaget for beregningen som gjorde at banken bommet. Det som ikke kom frem er at det er norske myndigheter som pålegger banker og finansforetak å benytte en modell som enhver erfaren og oppegående finansaktør vet er feil.

Finansbransjen er nemlig pålagt å oppgi standardavvik/volatilitet til potensielle kunder på de fleste produkter. Dette gjelder fond så vel som mer eksotiske produkter.  Når denne målingen er basert på en virkelighet som ikke eksisterer i finansmarkedene (nemlig at avkastning er normalfordelt), er også utregninger basert på denne av liten verdi for kundene.

Gjennom dette pålegget har myndighetene satt sitt kvalitetsstempel på beregningen og dermed også på resultatet man fremlegger. Dermed er det fullt mulig at oppegående ansatte i Fokus Bank kunne ha ment beregningen var tull, uten at dette ville ha spilt noen rolle. Pålegg er pålegg og ingen ønsker å miste konsesjonen for å være i brudd med slike.

Kvantitativt oppegående mennesker har visst at finansiell modellering på basis av normalfordeling har vært feil i alle fall siden høsten 1987. Tyve år senere ble boken «The Black Swan» publisert. En bok som nettopp påpekte manglene og feilene ved å bruke denne type fordeling til risikoberegning. Boken viser også tydelig at det er umulig å beregne fremtidig avkastning eller risiko med desimaler. Selv tallet foran komma er umulig å beregne med noen grad av nøyaktighet. Ironisk nok ble denne en bestselger samme år som Fokus Bank la det nevnte produktet ut for salg.

Til tross for erfaringene fra 1987, 1998, 2000, finanskrisen, nevnte bestselger og den omhandlede dommen i Høyesterett, er det ikke kommet et eneste forslag om endring i pålegg om bruk av normalfordeling og tilhørende standardavvik.

Avkastningen i eksempelvis aksjemarkedet har alltid fremstått som normalfordelt i årene like før kriser har oppstått, for deretter ha demonstrert nettopp hvor lite dette var verdt. Et utmerket eksempel på dette var da Oslo Børs falt over 65% i 2008. Et fall som ifølge normalfordelingen kun skulle finne sted én gang hvert 10.000 år. For å sette dette i perspektiv falt aksjemarkedet 56% fem år tidligere.

Pålegget om å benytte normalfordeling kan muligens gagne finansbransjen hva gjelder muligheten for ansvarsfraskrivelse, men vil samtidig garantere at vi får nye kriser i fremtiden. Ansvaret sitter imidlertid hos ansiktsløse mennesker i offentlige stillinger. Ansiktsløse mennesker som slipper å ta ansvar eller erstatte de som har tapt alle sine sparemidler.

Siden Fokus-produktet var pakket inn som sertifikater var det heller ingen begrensning for hvor mye eksempelvis pensjonskasser kunne og kan investere i slike. Det samme gjelder i utgangspunktet aksjer og obligasjoner. Andre produkter, som erfaringsmessig har vist seg å være langt mer stabile i krisetider, har imidlertid de ansikstløse bestemt at pensjonskassene kun kan plassere 1% av sine midler i.

Mens vi er inne på pensjoner, vil startsskuddet for Fritt Investeringsvalg sannsynligvis bli avfyrt neste år. Menigmann skal nå selv få anledning til å velge hvilke finansprodukter man ønsker å spare i. For å «hjelpe» med beslutningen har Finansnæringens Fellesorganisasjon kommet med et partsinnlegg på vegne av sine medlemmer. Modellen som er lagt til grunn er basert på nøyaktig samme forutsetning som Fokus Bank benyttet.

For at man skal være sikret å komme til svaret man var ute etter, oppgir organisasjonen i tillegg lavere volatilitet enn det som har vært observert i markedet. Sagt på en annen måte, gis det inntrykk av at risikoen er lavere enn den har vært.

Slike kalkulatorer er ment å gi pensjonsspareren mulighet til selv å beregne sin avkastning, risiko og derigjennom fremtidige pensjon. I modeller vi har sett blir utfallet dramatisk forverret når riktige-, fremfor ønskeverdiene til aktører som først og fremst har som mål å selge sine egne produkter, legges inn. Dette skjer rett fremfor øynene til myndighetene uten at det reageres.

Her finnes lenker til tre artikler som påpeker dette.

Et langt enklere metode ville være å gjøre finansbransjen ansvarlige for all informasjon og løfter de gir til sine kunder. Ikke noe komplisert matematikk eller mulighet for ansvarsfraskrivelse i liten tekst. Kun at man må stå for det man sier.

Finanshusene ville ikke tørre å love annet enn det de selv kunne stå inne for og kundene ville således få et langt bedre rettsvern. Finansmedia ville slutte å kaste bort spalteplass på aktører som lover usannsynlig avkastning og heller gå tilbake til å rapportere fakta. Useriøse aktører og selgere ville raskt velge andre yrker eller risikere straff. Til og med jobben til myndighetene og domstolene ville bli langt enklere. Vi ville kort sagt få en bedre verden.

Tenk om du var den som innførte noe så enkelt og bra Sigbjørn!

Chartet viser den virkelige avkastningsfordelingen på en ING Senior Bank Loan-portefølje i 2008. Denne er målt på ukebasis og er til forskjell fra Fokus’ produkt ikke belånt. Man kan bare forestille seg utslagene og konsekvensen dersom dette produktet var kraftig belånt. Det fremkommer forøvrig både visuelt og på chartet at avkastningen ikke er normalfordelt.