Tallrekken 4-8-12 kan til forveksling oppfattes som en angrepsformasjon i amerikansk fotball, subsidiært et amnesisk forsøk på å huske tittelen til en gammel slager sunget av Tom Petty. Bruken her er imidlertid en helt annen.
Denne tallrekken benyttes nemlig innen et område av finans. En rekke av verdens største hedgefond bruker nettopp disse tallene til individuell risikokontroll av sine forvaltere.
Rekken benyttes på følgende måte: Hvis en forvalter taper 4% av kapitalen vedkommende har blitt allokert, må forvalteren halvere alle sine posisjoner. Dersom tapsrekken fortsetter og forvalteren taper 8%, må alle posisjoner likvideres og vedkommende ta 30 dager «portforbud» fra markedet. Tapes totalt 12% mister man jobben. Enkelt og greit.
Eksempelet er en god illustrasjon i forskjellen på premissene for forvaltning av reelle hedgefond kontra forvaltning av ordinære verdipapirfond.
Bare i løpet av første halvår i år kan vi registrere ni tilfeller hvor Oslo Børs Fondsindeks (OSEFX) falt med 4% eller mer. Fallet fra toppen i mars til bunnen i juni var på tilsammen 16%.
I andre halvår var det bare i juli to tilfeller av kursfall på 4% eller mer. Deretter fikk markedet en pause takket være løfter om ytterligere støttemidler fra sentralbanksjefene i EU og USA. I oktober dukker det imidlertid opp et nytt tilfelle av 4% nedgang, etterfulgt av nok ett påfølgende måned. Totalt falt markedet 6.4% fra toppen i september til bunnen i november.
Det har til nå vært enkelt og svært behagelig for aksjefondsforvalter å slippe å ta hensyn til kursfall. De har kunnet lene seg på- og glede seg over regler som sier at farten kun kan reduseres ubetydelig. Man har dermed kunne slippe å tenke på markedsrisiko og i steden sluppet unna med å fokusere på valg av aksjer.
Både i år og ifjor har vi hatt perioder hvor dette opplagt var mindre behagelig for kundene, for ikke å nevne 2008 hvor Fondsindeksen styrtet 67%. Forøvrig et fall indeksen etter nær fem år fortsatt er 15% fra å hente inn.
I 2011 hadde OSEFX 21 tilfeller hvor indeksen falt 4% eller mer. Av disse falt markedet mer enn 10% ved fem av tilfellene og ved ett av dem falt markedet hele 26%. Fra topp til bunn i 2011 falt indeksen 30%.
Utfordringen idag er at at alle studier viser at verken pensjonskasser, stiftelser, legater eller private investorer lenger synes slike svingninger er akseptable.
For å kunne oppnå bedre risikoprofil har hedgefondene som benytter omtalte risikoparametre organisert seg med mange uavhengige forvaltnings-team (alpha-satelitter). Disse investerer i ulike type aktivaklasser, verdipapirer og sektorer. Gjennom at teamene opptrer uavhengige av hverandre, oppnår disse fondene en reell diversifisering internt.
Hver alpha-satelitt har som mål å skape meravkastning og gjennom de opptrukne risikoretningslinjene betyr dette at diversifiseringen blir aktivt forvaltet. I en passiv diversifisering, f.eks bestående av en statisk portefølje av aksjer og høyt ratede obligasjoner, aksepterer man at porteføljen taper på noe så lenge man tjener på noe annet.
Forskjellen i den aktive kontra den passive diversifiseringen forklarer mye de suverene resultatene denne type hedgefond har levert over tid.
Kombinasjonen av streng risikokontroll, darwinisme (de svake blir utstøtt) og aktivt forvaltet diversifisering, har gjort at mange slike hedgefond har stengt dørene for nye penger. Forvaltningskapitalen i de store fondene er fra $10 milliarder til $150 milliarder.
Bluecrest, som er ett slikt fond, lar sine forvaltere kun få to «strikes». I Bluecrest må forvalterne eller traderne halvere sine posisjoner allerede ved tap på 3%. Dersom de taper 3% av de resterende pengene må de si farvel til sine kollegaer. Jeg overdriver ikke hvis jeg påstår det raskt ville bli folketomt i norske forvaltningsselskaper dersom man var nødt til å forholde seg til slike regler.
Bluecrest har idag $30 milliarder til forvaltning og har levert over 13% annualisert avkastning til sine investorer siden oppstarten i desember 2000. Dette er det dobbelte av OSEFX i samme periode. Størst tap fondet har hatt er mindre enn 5%.
Michael Platt, fondets investeringsdirektør, er blant hedgefondforvalterne omtalt i boken til Jack Schwager: «Hedge Fund Market Wizards». Schwager har gjennom årene skrevet flere bøker om stjernetradere (Market Wizards) og omtaler Bluecrest og Platt 4:17 inn i videoen nedenunder.
Nassim Taleb hevder i sin siste bok at en av grunnene til både finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen, er at de som sitter med ansvar aldri har hatt så lite «skin in the game». Med dette mener han at de som risikerer andres penger eller har ansvar for å fatte viktige avgjørelser, har lite eller ingenting å tape personlig på sine handlinger.
Dette gjelder så vel politikere, byråkrater som forvaltere. Jeg har ved selvsyn sett hvor risikofylt og elendig forvaltning som har blitt utført av forvaltere som har vegret seg for å putte penger i egen forvaltning. En av disse vil gjenkjenne sin strategi og forvaltning i advarselen Schwager gir mellom 9 og 13 minutter ut i videoen.
SV’s Kristin Halvorsen oppfattet dette som et problem da hun var finansminister, så hvorfor gjør ikke investorer det? Halvorsen ble spurt om hvordan man skulle verne godtroende investorer mot alle dårlige spareprodukter som man stadig ble oppringt om.
Halvorsen svarte at det enkleste kvalitetssjekken for meningmann måtte være å spørre selgeren av slike produkter om hvor mye vedkommende selv hadde satset på produktet. Sunt norsk bondevett med andre ord. Skulle jeg føyet til noe, så ville det være at man sørger for å få svaret skriftlig.
Det burde finnes en regel om slik parallellitet. Jo høyere risiko du anbefaler andre å ta, desto større andel av dine egne penger må du selv satse. Et slikt prinsipp burde også gjelde for politikere og byråkrater som påfører samfunnet, næingsliv og borgere unødig risiko og tap. Dette være seg innenfor forsvar, justis, helse, finans eller annet.
Om det ikke lar seg gjøre med egne sparemidler, bør de i det minste være ute etter tre «strikes».
Ingen skal si at man ikke kan lære noe av finans.