Oslo Børs og Verdipapirfondenes Forening melder begge om en voldsom nedgang i interessen for å spare i aksjer. Dette skjer tiltross for en oppgang i aksjemarkedet så langt i år, samt at Finansdepartementet og Finanstilsynet betegner andre alternativer som «kompliserte spareprodukter» og derved verner nevnte institusjoner mot konkurranse fra andre spareformer. Spørsmålet er om myndighetene burde gløtte litt på terrenget og ikke kun forholde seg til gamle kart.
I utgangspunktet er det intet galt med å eie andeler i norske og internasjonale selskaper. Forutsetningen er imidlertid, som alltid, at man har en forståelse om hva man investerer i.
Det er for mange en gåte at aksjer anses for å være «ukompliserte». Det eneste som er ukomplisert med aksjer er avkastningskurven. Vinkelen på denne er 45 grader fra kursen du betaler. Nedsiden din er at du kan tape hele investeringen og oppsiden din er i teorien uendelig.
Vurdering av slike selskaper er imidlertid alt annet enn ukomplisert. De færreste har hverken tilgang eller har evne til å verdsette et selskap og dets fremtid. Utfordringer man står overfor er eksempelvis hvorvidt selskapets varelager er omsettelig idag til den oppgitte verdien, eller er denne basert på at varene blir solgt til den prisen man håper på? Er utsiktene for selskapets fremtid realistiske? Hva er gjort for å beholde nøkkelpersonell i bedriften? Vil finanskostnadene gå opp når nåværende lån forfaller? Hvor mye vil en oppgang i norske kronen påvirke salgsvolumet og inntektene til en eksportbedrift?
Hvordan ser konkurransesituasjonen ut? Vil produktet etterhvert møte konkurranse fra de fremvoksende markedene? REC er et selskap som hadde et godt produkt og en stor visjon. Selskapet ble imidlertid utsatt for konkurranse og opplevde dermed et markert prisfall på selskapets produkt. Følgene er at aksjekursen har falt med utrolige 99.65% over de siste fem år.
Er økonomien i selskapet avhengig av binære forhold som forskningsmessige gjennombrudd? Clavis er et slikt selskap. Kursen falt 90% fra børsen stengte den ene dagen til den neste. En helt ukomplisert og trygt sparealternativ mener myndighetene. «Alt» som nå skal til er at aksjen stiger rundt 900% så har pensjonister og andre fått pengene sine tilbake. Man er fristet til å spørre dem om når en lignende oppgang inntraff på Oslo Børs. Stop loss-ordre ville ikke ha hjulpet. Kursen på selskapet startet neste dag over 85% lavere enn ved foregående dags slutt.
Investorer som hadde belånt sin investering i Clavis – noe myndighetene ikke har noe imot så lenge produktet anses for å være «ukomplisert» – ville ha vært totalt uforberedt på et slikt fall. Basert på de observerte kurssvingningene i Clavis hadde aksjen frem til 9. november «kun» svingt med mellom to og tre prosent per dag i flere år. 
I tilfellet Clavis kan det også være betimelig å nok en gang henvise til Finanstilsynets publikasjon Finansielle Utviklingstrekk 2012, side 88. Her heter det: «Som nevnt reguleres den viktigste risikoen ved ordinære verdipapirfond gjennom lovbestemmelser om risikospredning og likviditet etc.»
De fleste med erfaring fra finans ville kalt det alt annet enn veldiversifisert at man lar kurven med alle «eggene» være avhengig av én enkelt faktor, nemlig retningen på aksjemarkedet. Alt man har diversifisert seg mot er nyheter som er selskapsspesifikke.
Den praktiske verdien av nevnte regulering av risikospredning og likviditet tydeliggjøres ved at to norske aksjefond henholdsvis falt 10% og 8% i verdi på én dag, hovedsaklig som følge av kursfallet i Clavis.
I tilfellet Songa var situasjonen at selskapet kom i likviditetsskvis, mye som følge av kostnadsoverskridelser. Emisjonen selskapet hadde på 18 kroner i april i år hjalp lite. Kursen er nå i overkant av 5 kroner. Selskapet ble tvunget til å selge en borerigg for å overleve. Aksjekursen har falt nesten 80% bare siden februar i år. Også denne aksjen må stige 900% for å komme tilbake til toppnivået i 2008.
Sevan Marine er ned 99% fra mai 2008. Norsk Hydro er «bare» ned 65% i samme tidsrom.
Samtlige av de nevnte eksemplene var godkjent for enker og faderløse å plassere sparepengene sine i.
Flukten fra aksjemarkedet er global og dramatisk, investering i selskapsobligasjoner er rekordhøy og bekymringsfull i forhold til både forståelse og likviditet. Norske myndigheter har på tross av erfaringer fra Dot.com boblen og finanskrisen gjort lite for å tilpasse seg denne nye informasjonen.
Dette lover ikke godt for pensjonistene. Nå er det nemlig like før startskuddet går for den største jakten på sparemidler vi har sett her i landet. Pensjonskasser som har lovet sine pensjonssparere en gitt årlig minimumsavkastning er nemlig ikke i stand til å leve opp til sine forpliktelser.
De fleste hadde blind tiltro til aksjer og satt derfor med for høy andel da finanskrisen inntraff. Myndighetene forlangte at aksjebeholdninger ble redusert for at soliditet skulle opprettholdes. Tap ble realisert og man fikk dermed mindre glede av den påfølgende oppgangen. Rentefallet har medført stadig lavere avkastning fra obligasjoner og idag må svært mange pensjonskasser tilføres midler fra sine eiere dersom de skal være i stand til å levere pensjonistene avkastningen de lovet.
Hvis et forsikringsselskap ikke kan gjøre opp for seg, finnes det garantiordninger. I tilfellet med pensjoner har imidlertid myndighetene bestemt at pensjonkassene skal få slippe unna sine forpliktelser. Som «kompensasjon» skal sparerne få lov til å tegne seg i produkter som gir pensjonskassene høye tegningsgebyr og forvaltningshonorarer. Følgende av dette er selvsagt at avkastningen til pensjonistene reduseres tilsvarende. I tillegg lukker myndighetene øynene for at fondsselgere benytter kalkulatorer som undervurderer risiko i sin markedsføring.
Pensjonssparere bør sørge for å ta vare på dokumentasjonen som legges frem for dem. Dersom dette går galt vil det være vanskelig for både finansinstitusjoner og myndigheter å fraskrive seg ansvar.